Annonse

Slakter privatisering og konkurranseutsetting

På begynnelsen av 90-tallet rullet det en reformbølge inn over offentlig sektor. Ved å skille mellom den som betaler for en tjeneste og den som utfører den, skulle effektiviteten økes. Da kunne også private bidra dersom de klarte å tilby like gode tjenester til en lavere pris. Det offentlige skulle ikke utføre alt mulig, men sørge for å innhente anbud og kontrollere at tjenestene holdt den kvalitet som var forutsatt. I 1991 ga Christpoffer Hood denne reformbølgen navnet «New Public Management» – eller NPM, som begrepet gjerne forkortes med.

I år har Christopher Hood og Ruth Dixon, to av verdens mest anerkjente forskere innen offentlig forvaltning, gitt ut boken «A Government that Works Better and Costs Less?», der de påviser at NPM har mislykkes.

Konkurranseutsetting

Storbritannia la seg i front og ville viser verden hva de kunne oppnå med privatisering og konkurranseutsetting. Margareth Thatcher valgte den harde metoden, men både John Major og Tony Blair fulgte opp med mer spiselige utgaver. Det var allmenn enighet om at NPM-tenkningen hadde mye for seg. I EU fikk NPM status som trosbekjennelse. Også her hjemme har det vært tverrpolitiske enighet om at NPM kan legges til grunn i arbeidet for å fornye og effektivisere offentlig sektor. Høyre og Frp har ivret mest for privatisering og konkurranseutsetting i NPMs ånd. Arbeiderpartiet har sluttet seg til NPM-prinsippene, men har holdt igjen med privatisering innen helse, omsorg og utdanning. De frykter at et for sterk innslag av private aktører vil svekke de offentlige tjenestene.

Poenget med NPM var å skaffe billigere og bedre tjenester, men det motsatte har altså skjedd. Kostnadene har økt, det kan ikke påvises at tjenestene er blitt bedre og misnøyene med de offentlige tjenestene har økt. Hood og Dixon konkluderer med at 30 år med NPM har endt opp med en dyrere og dårligere offentlig sektor.

NPM baserer seg på å framskaffe tall som kan gi grunnlag for reformer og forbedringstiltak. Mest mulig aktivitet skal derfor måles og rapporteres. Det florerer med tall og målinger der NPM er på ferde. Men da forskere stilte spørsmål med om det kunne dokumenteres at NPM faktisk ga resultater over tid, viste det seg at det britiske byråkratiet ikke hadde denne oversikten.

 

«Vi har mer å vinne på å desentralisere og gi tillit nedover i systemet framfor å basere oss på en sentralisert NPM-tenkning»

 

I en artikkel av professor Jacob Torfing,  ved Roskilde School of Governance, i Den offentlige.dk, peker han på at Hood og Dixon ikke går i dybden på om konkurranseutsetting kan ha positivt effekter  selv om det samlet sett ikke gir den gevinsten som ble lovet. Hans kollega, Ole Helby Petersen fra Roskilde Universitet, har foretatt en systematisk gjennomgang av alle danske og internasjonale studier av effektiviseringsgevinster ved konkurranseutsetting. Den viser et fallende utbytte over tid. Der hvor den gjennomsnittlige effektiviseringsgevinsten var 10-15 prosent i perioden 2000-05 og  mellom 5 og 7 prosent i perioden 2005-10, så har gevinsten falt til 2-3 prosent i perioden 2010-2015.

Når en tar hensyn til at NPM som følge av anbud og kontroll nødvendigvis vil føre til mer byråkrati, kan det konkluderes med at NPM i beste fall fører til at vinningen går opp i spinningen. Hovedregelen er at det ikke er noe å spare på å sette bort oppgaver som skal fullfinansieres av det offentlige. Likevel kan humanitære organisasjoner og private aktører fungere godt som et supplement til det offentlige. De kan i større grad enn i det offentlige  satse på alternative metoder, mobilisere frivillige eller bidra til innovasjon. Der forholdene ligger til rette for det, bør det åpnes for et visst innsalg av kommersielle og frivillige aktører som kan utfordre den offentlige virksomheten.

Management-teorier og nye metoder for å bidra til økt effektivitet kommer og går. Få har fått et slikt gjennomslag som NPM. Motforestillingene mot NPM er ikke nye. Hood og Dixon er ikke de første forskerne som hevder NPM langt på vei har utspilt sin rolle.

Men det virker som om NPM-tenkningen i dag står sterkere hos en del politikere enn i forskningsmiljøet. Regjeringen strør rundt seg med reformer for tiden. Noen nye grep er nødvendige. Men regjeringen har for eksempel lagt opp til en storstilt jernbanereform som fremstår som et ektefødt barn av NPM. Den bør gå en runde til på jernbanepolitikken.

Offentlig egenart

Alternativet til NPM er å besinne seg på egenarten ved de tjenestene som stat og kommune har ansvaret for. Nøkkelen til økt effektivitet ligger ikke minst i å utløse de ansattes motivasjon og vilje til å bidra. En nøkkel er å gi de lokale tjenesteprodusentene større frihet til å utvikle og tilby tjenestene i den form de mener passer brukerne best. Skal dette lykkes, trenger en dedikerte og dyktige ledere som får frihet til å lede.

Utdannelse, helse og omsorg skjer der mennesker bor. Det er viktig at kommunen settes i stand til og får et reelt ansvar for å levere disse tjenestene til befolkningen.

Vi har mer å vinne på å desentralisere og gi tillit nedover i systemet framfor å basere oss på en sentralisert NPM-tenkning.

Annonse
Annonse