Et alternativ til kommune­sammenslåing?

Begrepet region brukes oftest om et større avgrenset område, som er større enn lokalsamfunnet (kommunen eller byen) og mindre enn nasjonen. En slik region vil som regel bestå av flere kommuner, men kan også være en landsdel. Mange land i Europa bruker begrepet region på en administrativ underinndeling av landet – større enn kommunen, mindre enn nasjonen og som alternativ til for eksempel département (Frankrike), provins Nederland), amt (Danmark). Det prosessen omtales som nyregionalisme. Nå synes det som om Norge kommer etter. Krav om regioninndeling er fremmet av alle stortingspartiene med unntak av Høyre og FrP som vil avvikle det administrative mellomnivået og i stedet satse på kommunesammenslåinger til store enheter.

Regionbegrepet kan altså brukes om større administrative enheter og som erstatning for fylker/fylkeskommunen. Men begrepet brukes også om geografiske områder som fungerer sammen økonomisk og sosialt, uten at de har administrative bånd som knytter dem sammen. Slike regioner kalles ofte funksjonelle eller økonomiske regioner. Byregioner er slike funksjonelle regioner, og har et sterkt fokus fra de to regjeringspartiene i sine regionalpolitiske vyer.

Den nye regionalismen, som har utviklet seg siden 1980-årene i Europa, bygger på tankegods som inneholder; (1) det empiriske fakta om at «regionen» er «smeltedigelen» som staters økonomiske utvikling hviler på; og videre den normative bias at «regionen» bør settes i sentrum for et utvidet lokaldemokrati, være en tjenesteprodusent og med økonomiske utviklingsoppgaver. Kommunene kan gjerne være små og mellomstore, med ansvar for å ta seg av lokal velferd og personlige nærhets­tjenester.

Frankrike har fulgt den nye regionalismens utviklingsbetingelser, og institusjonalisert «Contrat de plan – État et Regions», dvs. et system med at staten og regionene forhandler om planinitiativ, utviklingsoppgaver og finansiering som resulterer i delvis juridisk forpliktende plankontrakter om omforente løsninger og tiltak. Kontraktene hadde i sin tidligste fase på 1990-tallet en varighet på 5 år, men nå har man gått over til å bruke samme varighet som programperioden til EUs Strukturfond på 6 år. Alle de 22 regionene i Frankrike inngår slike plankontrakter med staten, altså ikke bare de deler av landet som har utviklingsproblemer og derfor er prioritert i statlig regionalpolitisk sammenheng. Men målsettingen er klar, det dreier seg om å skape en effektiv strategi rettet mot regional ubalanse, og særlig mot den sterke veksten i Paris-området og i noen andre større by-regioner.

Organisasjonsmessig betyr regionalisering i Frankrike at de to mellomnivåene i Frankrike – de statlige «département» ledet av en prefekt (fylkesmannen i Norge) som det er 96 av. Disse er blitt til 22 regioner som grupperer sammen departementer og som gir folkevalgt styring gjennom direkte valg. Regionene har fått sin egen beskatningsrett. I tillegg til de 22 regionene skrives det også plankontrakter med 4 franske oversjøiske områder, slik at det totale antallet er 26.De mange små kommunene (36 tusen) består.

Plankontrakten har bare to partnere: Staten og regionen. Men kontraktene har også betydning for andre tiltak og planer, ikke minst gjennom at de definerer nasjonal medfinansiering fra EUs regionale utviklingsprogrammer og involverer private aktører.

Gjennom plankontraktene, uttalte i 2001 daværende Statskonsult (nå Difi), får staten og regionene et delt ansvar for plan- og utviklingsoppgaver som tidligere var fullt ut statlige. Regionenes bidrag til plankontrakten skaffes til veie gjennom skatter og avgifter. Til prosjektprogrammene trekkes også inn privat deltakelse og finansiering i offentlige-private partnerskap, som også er avtalebaserte. I tillegg kommer også EU-finansiering fra Interreg-programmet eller andre kilder når det er aktuelt. Et sentralt element i arbeidet med plankontraktene er forhandlingene som føres mellom staten, representert ved Prefekten og regionen representert ved presidenten i den folkevalgte regionforsamlingen. Disse to signerer kontrakten når den er ferdig forhandlet. På sentralt nivå koordineres arbeidet gjennom en interdepartemental plankommisjon ledet fra statsministerens kontor.

Den nasjonalpolitiske prioriteringen av den enkelte region avspeiles i statens bidrag til plankontrakten i forhold til det regionale bidraget. For noen år tilbake utgjorde statens bidrag 39 % av totalen i region Ile de France, som altså er den mektigste regionen med hensyn til egne utviklingspotensial, og 63.5 % i Limousin, som er den svakeste regionen. Plankontraktene innebærer asymmetrisk regional fordeling. Denne differensieringen utgjør en svært viktig del av statens utjevnings- og utbyggingspolitikk i Frankrike.

Utredningsarbeidet i vår regjering om store regioner i bør se til Frankrike. Et regionalt folkevalgt nivå vil bli videreført, regional utviklingskraft samlet, og den forestående kommunereformen kan reverseres.

«Utredningsarbeidet i vår regjering om store regioner i bør se til Frankrike.»

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Lillehammer.