Industrien loppes av Statkraft-kontrakter

Suksesshistorien om den kraftkrevende industriens fremvekst i Norge er tett sammenvevd med historien om norsk vannkraft. Langsiktig tilgang på billig elektrisitet har skapt industriarbeidsplasser, vekst og velstand i mangt et lokalsamfunn langs kysten. Helt frem til våre dager var prisene politisk bestemte og sterkt subsidierte, men med Norges EØS-tilknytning ble en slik støtteordning ikke lenger mulig å videreføre. De fleste underprisede industrikontraktene utløp i årene frem mot 2011 og industrien måtte se seg etter andre løsninger.

Veldig mange industriselskap vendte seg mot Statkraft for å inngå nye avtaler, men denne gangen på såkalt «kommersielle vilkår». Det statlig eide Statkraft sa seg på sin side villig til å inngå slike kontrakter, men dette først etter betydelig politisk press. I løpet av fjoråret ble det så inngått en rekke kontrakter, som med dagens briller fremstår dyre og rigide.

Kontraktene er omdiskuterte både i og utenfor industrien. For hvorfor kjøper industrien dyr, lang kraft hos Statkraft, når de kunne oppnådd mye av det samme til en rimeligere penge i det finansielle kraftmarkedet? Problemstillingen er selvsagt forenklet, men likefullt reell. Mandag Morgen har fått utført beregninger som viser at mange av selskapene som kjøpte i fjor, betaler en betydelig overpris sammenlignet med prisingen i kraftmarkedet i dag. Og lite tyder på at markedet skal opp med det første. Det hersker bred enighet om at vi kommer til å gå mot kraftoverskudd i Norge de kommende årene. Ikke minst fordi man regner med økt utbygging av fornybar kraft (grunnet el-sertifikatordningen), samtidig som olje- og energiminister Ola Borten Moe har satt bremsene på i forhold til utbygging av nye strømkabler til utlandet.

Bare gjennom noen av de kontraktene som ble omsatt i fjor, ligger deler av industrien an til å tape svimlende summer. Tallene er selvsagt beheftet med usikkerhet, men fungerer som et eksempel, og fremkommer slik:

• Lavere pris enn forventet: Kontraktene med Statkraft er trolig gjort med utgangspunkt i de forventede markedsprisene på det inngåelsestidspunktet. Det vil si mellom 48 og 51 euro per MWh. Samtidig ligger de langsiktige kontraktene i dagens kraftmarked betydelig lavere med sine 42 Euro per MWh. Det gir en differanse på 6-9 Euro per MWh (se figur).
• 1 milliard i tap? Noen av kontraktene som ble inngått da prisene var virkelig høye i fjor har et årlig volum på minst 2 TWh og løper i 10-12 år. Gitt dagens prisbilde gir det et potensielt årlig tap på 12 millioner euro og et potensielt samlet tap på 120 millioner euro for hele perioden. Omregnet til norske kroner gir det et potensielt tap på en milliard kroner.

Mandag Morgen vet at både prisnivåene på de lange industrikontraktene og hvilke markedskonsekvenser de kan gi, for tiden er et diskusjonstema i mange sammenhenger. Det være seg i industrien, kraftbransjen og markedsmiljøene rundt børsene Nordpool (fysisk handel) og Nasdaq (finansiell handel). I tillegg er det naturlig å anta at man i Statkraft registrerer den ikke ubetydelige gevinsten man kan ligge an til å få.

For kritikerne er det mest oppsiktsvekkende ved kontraktene at de, stikk i strid med intensjonene, kan vise seg å bli svært dyre for industrien og dermed svekke konkurranseevnen. Men det har også blitt reist andre, mer prinsipielle betenkeligheter:

• Ødelegger markedet? Industriavtalene trekker ut kraft og svekker likviditeten i markedet. Særlig gjelder dette den langsiktige handelen hvor det er tendenser til dårlig likviditet. Dette kan hindre effektiv prisdannelse og på sikt undergrave troverdigheten til Europas eldste og i utgangspunktet mest likvide energibørs.
• Hvor mye forutsigbarhet trenger man? Det kan i dag omsettes kraft på den finansielle børsen Nasdag OMX med inntil seks års horisont og disse kan kjøpes og selges helt frem til levering. Fastpriskontrakter med Statkraft under den statlige garantiordningen har en varighet på sju til tolv år, altså ikke vesentlig mye lenger. Det skal heller ikke være noe i veien for å øke lengden på de finansielle kontraktene.
• Lite fleksibelt? Kritikerne mener den kraftkrevende industrien ofrer mye fleksibilitet ved å gå for bilaterale kontrakter med Statkraft. Industrien binder mye av kostnadssiden, men ligger fortsatt åpen på inntekstsiden. Det vil si at det blir vanskelig å tilpasse seg markedsendringer. Også fleksibiliteten i kraftmarkedene kan svekkes ved at forbruket for eksempel ikke i tilstrekkelig grad går ned ved etterspørselstopper.

En av dem som har målbåret kritikken mot de langsiktige kraftavtalene mellom Statkraft og den kraftkrevende industrien er Vice President - Head of Spot Management – Therese Gjerde i energiselskapet Bergen Energi. Fra et markedsståsted er hun særlig opptatt av konsekvensene for likviditeten.

– Hvis kraft, som alternativt kunne ha vært omsatt i de finansielle markedene, trekkes ut og handles i form av fysiske, bilaterale avtaler mellom industribedrifter og Statkraft, vil dette bety at likviditeten i disse markedene svekkes. Hvis omfanget av bilaterale avtaler øker vil det føre til mindre Det som jeg også sliter med å forstå er industrienes argumentasjon om at forutsigbarhet i kraftkostnadene gir redusert risiko effektiv prisdannelse i disse markedene. Det er skadelig og synd for et ellers velfungerende marked, sier hun.

Gjerde forstår heller ikke helt hvorfor industrien mener at de lange Statkraft-kontraktene er så mye mer forutsigbare.

– Det som jeg også sliter med å forstå er industrienes argumentasjon om at forutsigbarhet i kraftkostnadene gir redusert risiko. De får forutsigbarhet på kostnadssiden, men ligger åpne for eksempel for svingninger i aluminiumsprisen på inntektssiden. Når kraftkostnaden i tillegg er blitt låst på et relativt høyt prisnivå, spesielt med tanke på det kraftoverskuddet som forventes i Norden fremover, gir det da industrien konkurransedyktige vilkår?

Når det gjelder fleksibiliteten i kontraktene har hun følgende kommentar:

– Man bør også stille spørsmål ved hva det er som gjør at kraftkrevende industri er villig til å ofre fleksibilitet i produksjonstilpasningen til fordel for en fastpriskontrakt. Industrien har nok et kraftforbruk som er noe høyere enn i annen næringsvirksomhet, men selv i kraftkrevende aluminiumsproduksjon utgjør tross alt kraftkostnaden ikke mer en rundt 15 prosent av samlet produksjonskostnad, sier hun og legger til at det også er problematisk at det tas fleksibilitet ut av markedet.

– Vi ser at de høye el-prisene vi tidvis har sett, i stor grad skyldes manglende fleksibilitet på forbrukssiden. Og at det skal forbausende lite fleksibilitet (redusert kraftforbruk) til for å ta vekk disse toppene. Dette ville ha kommet alle aktørene til gode, også industrien. Det at fleksibiliteten tas ut av markedet vil resultere i økte prissvingninger. Er markedet og industrien tjent med det?

Gjerde mener at heller ikke Statkraft nødvendigvis er tjent med denne type langsiktige kontrakter.

– Vi bør her vurdere Statkrafts rolle som Norges desidert størst vannkraftprodusent. De binder opp store deler av vannkraften sin i fysiske kontrakter og fjerner fleksibilitet på produksjonssiden. Dette er fleksibilitet som vi har behov for, både i markedet for reservekraft ved høyt forbruk og på sikt for å balansere ut vindkraftproduksjon, sier hun.

For Gjerde og andre med prinsipielt syn på hvordan et marked skal fungere er det også problematisk at innholdet i de bilaterale kraftkontraktene ikke er kjent i markedet.

– Man fraviker her prinsippet om transparens. Markedet har ikke innsyn i pris, volum og vilkår. Det er meget uheldig og kan være til hinder for et velfungerende marked, sier hun.

Det er Norsk Industri som organiserer det meste av den kraftkrevende industrien i Norge. På spørsmål om industrien har kjøpt for dyrt og om dette kan svekke konkurranseevnen blir NHO-foreningen svært ordknapp.

– Ingen kommentar til nivå eller rammer for kontraktsinngåelser. Dette er kommersielle forhandlinger og bilaterale avklaringer mellom selskapene som vi ikke har noen kommentarer til, sier Trygve Østmo, direktør for Energi og Miljø i Norsk Industri og fortsetter:

– Industrien sikrer seg i det finansielle markedet også, men for de fleste industribedrifter er langsiktige forwardkontrakter ikke noe alternativ. En tidshorisont på fem år er for kort for dem som skal investere og for lang for dem som ønsker å drive fleksibelt. Det er bred enighet mellom kraftprodusenter og kraftbrukere i Norge om at vi trenger et likvid marked for lange kontrakter. Denne enigheten ble synliggjort rett før jul gjennom fremleggelsen av en felles plattform for verdiskaping mellom LO, Energi Norge og Norsk Industri. Realiteten er at kraftintensiv industri ikke vil kunne overleve eller kunne investere i ny produksjon uten langsiktige kraftkontrakter, sier han.

Staten har etablert en garantordning for lage kraftkontrakter, som ikke kommer i konflikt med EØS-avtalen (se egen sak). Denne er likevel ikke tatt i bruk av industrien, men det er likevel for tidlig å si at den ikke fungerer, mener Norsk Industri.

– Garantiordningen for kraftkontrakter er relativt ny, og det er veldig positivt at den ble etablert som en katalysator i forhold til kraftmarkedet. At den, så langt vi vet, ikke er tatt i bruk, registrerer vi. Men det er alt for tidlig å evaluere ordningen. Men nødvendige justeringer må kunne foretas underveis, sier han.

Etter det Mandag Morgen erfarer er det for en del industribedrifter et problem at den statlige garantiordningen, av ulike årsaker, er mer tilpasset avtaler direkte med kraftleverandør enn eventuelle langsiktige kontrakter på den finansielle kraftbørsen Nasdaq.