Frps listige ­Listhaug-grep

Debattklimaet vil definitivt bli hetere når selveste Sylvi Listhaug tar et stort karrieresteg i regjeringen og skifter jobb fra eldre- og folkehelseminister til olje-og energiminister –den tredje statsrådsposten hun bekler i Erna Solbergs regjering.

Mange lurer på hvorfor Erna Solberg vil seg selv og det interne samarbeidsklimaet i regjeringen så vondt.

Kanskje er det en form for nødhjelp til Siv Jensen. Frp trenger nemlig sårt mer liv i leieren etter et dårlig kommunevalg og måneder med trist lesing av meningsmålinger.

For Frp er det både velgere og oppmerksomhet å hente ved å bruke Listhaug til å gå i strupen på miljøbevegelsen.

Dessuten trengs det noen som kan slåss med Senterpartiet, som nå har okkupert posisjonen som protest-og anti elite-parti. I Frp finnes det ingen bedre enn Sylvi Listhaug til å ta den jobben.

Kanskje Erna Solberg også liker tanken på å ha en statsråd som snakker høyt om hva hun og Frp egentlig vil, men som til stadighet må «ta en for regjeringslaget».

Da kan Venstre, KrF og Høyre hevde at de får ting til på klimafeltet, selv med Listhaug som oljeminister.

Og Siv Jensen kan skyve Listhaug foran seg og si til sine velgere og murrende partifeller på Stortinget at Frp kjemper med nebb og klør for oljebransjen – men at partiet er ikke større enn at de må bøye seg nå og da.

Denne taktikken – med å fronte partiets egentlige politikk opp mot regjeringens – har vist seg å funke før for Frp.

Selv har Listhaug rukket å si at hun lover jo å gjenoppbygge omdømmet til «alle som jobber i oljebransjen» – en uttalelse som bygger opp under en konstruert myte om at de er opptatt av klima, synes oljearbeidere er dårlige mennesker.

Dessuten blir alt Listhaug har sagt ved tidligere anledninger nå trukket fram igjen. Hun blir avkrevd svar på om hun fortsatt står inne for at klimaendringer «kun er en unnskyldning for å innføre mer skatter og avgifter» og om hun faktisk mener at «vindkraft er noe svineri».

Men det er ikke ordene som falt i fjor som kan skape virkelige politiske problemer i Kongeriket.

Utover de åpenbare partipolitiske fordelene med at en Listhaug i form som entusiastisk oljeminister kan gi et slitent Frp en etterlengtet opptur, er det også en fare for at Listhaug-trekket vil få alvorlige og langsiktige politiske konsekvenser.

Det alvorlige er at vi med Listhaug som oljepolitisk føringsoffiser i regjeringen kan få enda steilere fronter, med politisk konstruerte motsetninger og direkte handlingslammelse som konsekvens på et politikkområde som skriker etter langsiktige, solide og strategisk forankrede konsensusløsninger.

Vi skal inn i et grønt skifte, der Norges rolle som produsent av fossil energi på ett eller annet tidspunkt må ta en ny retning.

Om dronningen av kommentarfeltene er den beste å sette inn på banen i en slik situasjon er heller tvilsomt.