Scatec Solar er Norges mest bærekraftige selskap. Ved å eie, utvikle og drifte solcellerparker som igjen skaper ren, fornybar energi, er selskapets viktigste oppgave å drive gjennom en grønn omstilling.
I tillegg har Scatec lav såkalt ESG-risiko. Du bør lære deg dette begrepet, for innholdet i det blir stadig viktigere: ESG-risiko handler om de miljømessige, sosiale og styringsmessige sider ved selskapets drift som kan få konsekvenser for selskapets bunnlinje (se faktaboks). Men det er ikke enkelt å være miljøvennlig, etisk og veldrevet.
På papiret er også NEL et av Norges grønneste og mest lovende selskaper. Børsjojoen som har tredoblet aksjeverdien de siste årene og nå er verdsatt til over 9 milliarder kroner, har en hydrogenbasert teknologi som – hvis man lykkes – kan være med på å kutte enorme globale CO2-utslipp ved overgangen til lavutslippsløsninger.
Ledelsen er så hel som ved kan bli. Toppsjefen Jon Andre Løkke kommer fra den grønneste delen av norsk industri med bakgrunn fra blant annet Scatec. Styreleder Ole Enger er norsk industris syvende far i huset.
Samtidig lever selskapet med kniven på strupen. I internasjonale oversikter er NEL et av de aller mest utsatte for såkalt ESG-risiko på Oslo Børs.
I en rapport fra det internasjonalt anerkjente Sustainalytics som DP har fått innsyn i, heter det at NEL er i kategorien alvorlig ESG-risiko. «Risikoen er høyere siden selskapet er eksponert mot flere ESG-faktorer enn de aller fleste selskaper som vi ser på. På tross av svak ledelse av disse risikoene, har selskapet ikke blitt utsatt for større kontroverser», heter det i analysen fra Sustainalytics.
Risikabelt med laks
Oljeselskapene er selvsagt på listen, men av de store er det bare Aker BP som er blant de med høy ESG-risiko. Equinor regnes fortsatt som flinkest i klassen, i hvert fall når det kommer til ledelsens innsats for å møte ESG-risikoene.
Videre viser oversikten at oppdrettsselskaper er kraftig overrepresentert blant de mest ESG-risikable.
Oppdrettsselskapet Austevoll er i så måte et godt eksempel på hvordan selskaper blir vurdert på ESG i dag. Austevoll Seafood har egne nettsider om bærekraft og eierselskapet Lerøy Salmon Group ASA var det første oppdrettsselskapet i verden som ble sertifisert for god forvaltning av hele verdikjeden.
Likevel viser rangeringen at Austevoll er svært utsatt. Riktignok er det litt under snittet for bransjen globalt, og risikoen er litt redusert de siste årene, men når det likevel er slik at Sustainalytics anslår at Austevoll befinner seg blant de 18 prosent aller mest ESG-risikable selskapene i verden, skyldes det at ledelsen ikke tar bærekraft og rapportering av konsekvenser alvorlig nok. Det gjør den totale risikoen mye høyere enn den hadde trengt å være.
Dersom man dukker dypere ned i tallene, går det frem at Austevoll, som har aktivetet i Norge, Chile og Peru, gjør mindre for å dempe de negative sidene som lakseoppdrett har på samfunnet enn flere andre sammenlignbare selskaper.
De miljømessige innvirkningene fra å høste 190.000 laks og ørret hvert år, er først og fremst knyttet til prossessesering, nedkjøling og transport. I rapporten fra Sustainalytics går det frem at det ligger en betydelig risiko i at selskapets viktigste markeder, Norge og Europa, begynner å få en økende interesse for bærekraftig og økologisk fisk. At Austevoll heller ikke rapporterer om hvorvidt laksen får GMO-fritt eller organisk fôr eller om mulige helsekonsekvenser ved å spise laksen, styrker dem ikke akkurat.
Opptatt av ESG
Det paradoksale er at dette skjer samtidig som verdens største investorer, som nasjonale pensjonsfond og fond som Blackrock og Vanguard med tusensvis av milliarder i forvaltningskapital, anser ESG-risiko som absolutt helt sentralt.
Faktum er at dersom et selskap i dag ikke viser tegn til å styres i en bærekraftig retning, kan det risikere å velges bort av verdens mektigste eiere.
BI-professor Caroline Dale Ditlev-Simonsen har forsket på bedrifters samfunnsansvar (CSR) og bærekraft i mange år. Hun mener bransjen har endret seg i det siste.
Tidligere kunne man gjerne komme over selskaper som skrev side opp og side ned, ofte flere hundre sider, om hvor viktig det er med bærekraft, men man fant ikke konkrete tiltak fra bedriftens side som viste at den gjorde noe med dette.
Selskaper som utad og knyttet til rapporteringen kunne se ut som de tok sitt samfunnsansvar alvorlig, kunne plutselig miste moment i CSR-arbeidet hvis en enkelt ansatt sluttet – ansvaret strakk seg gjerne ikke lenger og ingen andre tok opp hansken.
Men med den gradvise forståelsen og bevisstgjøringen rundt risiko, har dette endret seg.
– Nå ser vi at flere selskaper er blitt mye mer fokusert på bedriftens miljø og samfunnspåvirkning i daglig drift. De setter konkrete mål og rapporter om i hvilken grad de oppfyller disse målene, sier hun.
Det betyr at bedriften for eksempel setter mål for reduksjon i CO2-utslipp, generering av plastavfall, gjenvinning, sikring av gode arbeidsforhold i leverandørkjeden etc.
– Unnlatelse kan koste dyrt. Det å redusere risiko og unngå tap, det er kanskje det som er den viktigste motivasjonen for samfunnsansvar i de fleste bedrifter i dag, mens de bedrifter som er kommet litt lenger også ser på bærekraft og samfunnsansvar som en «business opportunity» for økt lønnsomhet i et lengere løp, sier Ditlev-Simonsen.
Det skjer nå
Fenomenet er på ingen måte nytt. Allerede i 2012 hadde 80 prosent av Financial Times Global 500-selskapene egne rapporter om samfunnsansvar, og Oslo Børs understreker i sin veiledning om samfunnsansvar at investorer vektlegger ikke-finansiell risiko. Imidlertid har ofte blitt med rapportene. Men noe har skjedd i det siste. Mens bærekraft lenge var «nice to have», er det nå helt essensielt.
Robert Eccles er en av de akademiske stjernene på feltet. Han har bakgrunn som MIT-matematiker og professor ved Harvard og er for tiden ved Oxford universtetets Saïd Business School. Han mener vi nå har nådd et vippepunkt hvor finansmarkedene også har begynt å interessere seg for ESG.
Tall han har samlet inn blant 70 ledere av de største investormiljøene i verden, peker på at ESG er det temaet de har aller fremst i hjernebarken for tiden.
I en podcast med Harvard Business Review uttalte Eccles tidligere i år at det er når administrerende direktør og finansdirektøren begynner å høre om krav fra investorene at de store endringene skjer.
«Har det skjedd i stor skala frem til nå? Nei. Skjer det akkurat nå? Ja», sier Eccles.
Det gjelder også den norske finansbransjen i 2019. Til Finansavisen sier Norge-sjef i Danske Bank, Trond Mellingsæter, at det rett og slett har skylt en ESG-bølge inn over bank-Norge i år. Han viser til at deres kunder innen shipping på sikt kan få dyrere finansiering dersom de ikke oppfyller visse miljøkrav.
Holdningsendring
Det pågår også en holdningsendring blant forbrukere, men her går det litt saktere. I en undersøkelse Ditlev-Simonsen gjorde blant 500 nordmenn for noen år siden, svarte nesten 40 prosent av de ville valgt etisk pensjonsforvaltning selv om det medførte mindre avkastning. Når en annen gruppe på 500 ble spurt om de trodde andre ville velge etisk dersom det kostet mer, falt andelen enige til 10 prosent.
– Det er nok litt slik fortsatt, at vi tenker at ja, jeg er mer etisk enn alle andre, sier hun.
Ditlev-Simonsen har også undersøkt om folk faktisk gjør bærekraftige valg når de handler – og ikke bare sier det gjør det. Mens 31 prosent svarer at de vil kjøpe klimakvoter når de skal ut å fly, er det i realiteten færre enn én prosent som faktisk gjør det.
– Dette sliter bedriftene med, men det er også holdninger som er i endring. Bare se på fenomenet flyskam, sier hun. – På den annen side har ikke en flytur mindre i året så mye å si når nordmenn i gjennomsnitt allerede bidrar med flere ganger det som er bærekraftig når det gjelder klimagass utslipp.
Grønne, etiske og veldrevne
Schibsted har skjønt dette. I tallmaterialet fra Sustainalytics er det toppsjef Kristin Skogen Lunds selskap som kommer ut med lavest ESG-risiko – sammen med Adevinta som nylig ble skilt ut fra Schibsted og som ledes av Rolv Ryssdal.
Selvsagt er det urettferdig å sammenligne. Hvor mye ESG-risiko har man egentlig i forlagsbransjen? Analytikerne i Sustainalytics anslår den til å være neglisjerbar. Samtidig presiseres det at ledelsen i disse selskapene også tar ESG på ytterste alvor og at dette bidrar til å senke risikovurderingen enda mer.
Storebrands omfattende systemer for å avdekke bærekraftige investeringer, peker også ut Borregaard. Selskapet produserer tømmerbaserte produkter som alternativer til oljebaserte produdukter. De biobaserte produktene har et dokumentert gunstig miljøavtrykk sammenlignet med oljebaserte eller ikke-fornybare alternativer. At Borregaard i tillegg har valgt seg ut seks prioriterte og vesentlige bærekraftsmål, fremheves som en styrke.
Litt mer overraskende er det at DNB også befinner seg blant de aller minst ESG-risikable selskapene på Oslo Børs. Forklaringen ligger i at banken regnes som svært godt drevet, og dessuten har ikke rapporten tatt hensyn til hvitvaskings-skandalen som nå er i ferd med å rulles opp. DNB kan trolig se frem til å dårligere risikovurdering neste år.
Slaget står om rapporteringen
Det som måles, er det som blir gjort. Eccles er klar på at strammere rapportering må til for å komme enda litt lenger med ESG-kravene.
Han viser til hvordan næringslivet var før man innførte felles regler om rapportering av regnskapstall. Da hadde alle sine egne små varianter. Inntekter var det ikke alle som tok seg bryet med å rapportere inn. Men over de siste hundre år har kravene gradvis økt – ofte i etterkant av finansielle kriser og som regel i en retning med mer detaljer.
Det neste store skrittet blir å ta ESG-tallene inn i rapporteringen med full tyngde, tror han som selv står bak et av de aller mest seriøse forsøkene på å opprette et eget system for bærekraftig selskapsrapportering.
Bærekraftsmålene
I bunn ligger nesten alltid FNs bærekraftsmål som ser ut til å bli stadig viktigere som grunnlag for rapporteringen. Et åpent spørsmål er hvorvidt FN-kravene er politisk ukontroversielle.
Ser man på risikovurderingen til Sustainalytics for eksempel, er det klart at kravene her er overlappende med FN-målene. Ledelsen vurderes blant annet på hvorvidt de har et likelønnsprogram og kollektive lønnsforhandlinger. Begge deler gir pluss i boka. Og det stopper ikke der. En selskapsrapport er gjerne på 60-70 sider og tettpakket med data.
– Er politikken i bærekraftsmålene problematisk for bedriftene?
– Nei, jeg opplever de ikke som politisk betente, men noen av dem kan være dyre å nå, sier Ditlev-Simonsen.
Hun tror bedriftene synes det er nyttig å ha bærekraftsmålene å strekke seg etter fordi de setter rammer for arbeidet med bærekraft for alle bedrifter, myndigheter og også individer på tvers av landegrenser. Da FN i sin tid nedsatte dem, skjedde det gjennom avstemning og målene ble silt ned til 17 stykker.
– Ja, det er problematiske sider, som at enkelte av dem ikke kan oppfylles samtidig og at noen vil koste svært mye og det er uklart hvem som skal betale. Men, for bedriftene er de verdifulle, sier hun og viser til sin egen arbeidsplass, Handelshøyskolen BI. Der har de gjort vurderinger av hvilke av bærekraftsmålene som er vesentlige for seg og funnet frem til konkrete tiltak ut i fra det.
Skolen integrerer også bærekraftperspektivet i undervisiningen og kurset «Ethics and sustainability in organizations» er for eksempel obligatorisk for alle som tar mastergrad ved BI.
– Næringslivet ønsker studenter som kan integrere bærekraft på tvers av bedriften. Bærekraft og samfunnsansvar er allerede del av undervisningen i mange kurs, selv om bærekraftsmålene ikke er eksplisitt adressert. Her ser vi en utvikling, sier Ditlev-Simonsen.
Størrelsen betyr noe
Det er først og fremst de store virksomhetene som leder an. Yara får mye skryt for sitt arbeid – som de blant annet er knyttet opp mot bærekraft mål nr 2; Utrydde sult.
Ditlev-Simonsen peker også på at Wal-Mart, som har fått mye kritikk, og vært utestengt fra Oljefondet for brudd på arbeiderrettigheter, nå har som mål at 100 prosent av energiforbruket skal være basert på fornybar energi. Dette er knyttet opp til bærekraftmål nr. 13; Stoppe klimaendringene. HM for eksempel knytter sin drift opp til blant annet mål 12; Ansvarlig forbruk og produksjon.
– Vil de små bedriftene også måtte følge etter?
– De vil neppe måtte følge konkrete bærekraftsmål, men det går i den retningen. De store stiller krav til de små som leverandører. Vi har ordninger som for eksempel Miljøfyrtårn og anandre typer sertifiseringer som er en forutsetning for kontrakter med andre bedrifter, sier Ditlev-Simonsen.
