Sterk stemme, som nekter å ikke bli hørt

Leiren som er bygget for 3000 mennesker huser nå nesten 20.000. Antallet vokser fra dag til dag, og forholdene i leiren blir stadig verre.

En av mange som utrettelig har ropt ut om de umenneskelige forholdene er barnepsykolog i Leger uten grenser, Karin Glatz Brubakk. Hun har vært i leiren og jobbet flere ganger. Til vanlig er hun klinikkleder for psykologisk poliklinikk for barn og unge ved NTNU.

Glatz Brubakk har dokumentert forholdene i leiren gjennom sosiale medier, hun har latt seg intervjue, skrevet kronikker og holdt appeller.

Sist fredag var hun der igjen. Da 16 frivillige og humanitære organisasjoner holdt en markering foran Stortinget. De 16 organisasjonene krever at Norge i første omgang tar initiativ til å finne en løsning på hvordan barnefamilier og enslige mindreårige kan evakueres fra flyktningleiren Moria.

Jeg kjenner ikke Karin Glatz Brubakk. Men jeg har sett at hun svært ofte «er der» når Moria-leiren blir omtalt.

Og som en av dem hun referer til som «ser og sier ‘stakkars dem’», så har jeg lyst til å svare at «jeg hører deg».

Håpet er at hvis mange nok hører Glatz Brubakk og hennes kolleger, så hører kanskje de som må høre henne også?

For Moria-leiren er et av de mest slående eksempler vi har på at våre politiske ledere ikke fikser jobben sin.

Det finnes ikke en eneste politiker som synes at forholdene i leiren er «innafor». Det finnes ikke noen som ikke gjerne skulle hjulpet barna i leieren.

Men de makter det ikke. Hellas har nærmest gitt opp. Landet gir ikke en gang helsehjelp til beboerne i leiren. Denne uken var det også opptøyer i leiren. Gresk opprørspoliti svarte med tåregass og vannkanoner.

De som sitter stucked i Moria-leiren er ikke bare ofre for krig og forfølgelse i sine hjemland – de er også ofre for storpolitisk havari. EU greier ikke å enes om hva de skal gjøre med migrantene. Ingen land vil ha dem.

Karin Glatz Brubakk forteller om barn med kroniske, livstruende sykdommer som ikke får medisinsk hjelp. Om barn som spiser så lite de kan for å unngå å gå på do. De tør ikke. Det er farlig.

«Jeg har sett barna som dunker hodet i gulvet til de blør. Jeg har sett toåringene som biter seg selv i frustrasjon. Barn som slutter å snakke», sa hun i sin appell sist fredag.

Å leve i Moria for et barn er en psykologisk katastrofe, konkluderer barnepsykologen.

«Jeg er så forbanna. For at det her får pågå. At vi lar dem bo i Moria. Det er derfor vi andre må rope så jævlig høyt; Evakuer Moria nå!», sluttet hun appellen sin med.

Noen politikere snakker ivrig om å «hjelpe dem der de er». Si det til Karin Glatz Brubakk. Hun har vært der.