Dette er partiledernes retoriske styrker og svakheter

Sammen med retorikkprofessor Jens Elmelund Kjeldsen har Dagens Perspektiv forsøkt å gjøre noe man jo egentlig ikke skal: Sette folk i bås. Men dette er en «retorisk bås», og et forsøk på å forklare hva som gjør at dagens toppolitikere gjør det bra eller mindre bra på meningsmålinger og i valg.

Det følgende er altså våre politiske topplederes retoriske styrker, samt noen svakheter, slik vi har sett dem hittil i valgkampen:

Sylvi Listhaug (Frp)

Hun er særlig god til å fange opp de som er enige med henne. Og hun har alltid markert tydelig hvor hun står, samtidig som hun også evner å markere avstand til de andre, de som har motstridende argumenter og meninger. Listhaug gir aldri noen innrømmelser, hun er fullstendig kompromissløs. Dersom det kommer mange flyktninger til Norge etter kollapsen i Afghanistan, vil hun utnytte det retorisk effektivt.

Guri Melby (Venstre)

Hun anerkjenner ofte andres argumenter, men påpeker at hennes er bedre. Hvis Melby blir angrepet, som hun for eksempel ble av MDGs Une Bastholm under partilederdebatten i Arendal, så sa hun «ja, jeg er enig, men for oss er det viktig å ikke bli sittende på gangen i klimapolitikken». Melby er ikke kompromissløs, men hun forsøker likevel å markere avstand.

Jonas Gahr Støre (Ap)

Blir ofte undervurdert som debattant. Han er nyansert, men da blir han kanskje også oppfattet som uklar – folk kan bli usikre på hvor han egentlig står – og det er nok hans største utfordring som opposisjonspolitiker. Støre vil sannsynligvis bli mye bedre retorisk dersom han blir statsminister. For eksempel er han ikke like god til å markere tydelig avstand til de andre partiene, og det bør man kunne i opposisjon. Men i posisjon er grundige situasjonsanalyser, samarbeidsevne og kompromissvillighet mer av en styrke.

Une Bastholm (MDG)

God til å markere posisjon. Og hun gjør det på en saklig måte. Hun er ærlig og tydelig i klimasaken. Hun sier rett ut at det «vil gjøre vondt for oss alle», der de andre slåss om å påpeke at klimatiltak «nesten ikke vil merkes for vanlige folk». Men Bastholms utfordring er at hun og MDG ikke er like tydelige om andre saker. Hva mener hun egentlig om for eksempel skole og helse?

Audun Lysbakken (SV)

Er god i debatter og var god i Arendal. Han treffer meget godt med sin situasjonsanalyse. SV er både rødt og grønt, og årets valgkampsaker handler mye om både ulikhet og klima. Hittil i valgkampen har det gitt ham og SV sterk vind i seilene. Og så har han alltid godt humør, slående formuleringer og effektive metaforer.

Erna Solberg (Høyre)

Hun er den erfarne. Og har en sterk evne til å analysere sitasjonen. Hun har nesten alltid fakta på plass, og det er vanskelig å «ta henne» for faktafeil. Men hennes form gjør også at hun står i fare for å bli for «forklarende». Solberg er litt «Angela Merkel-aktig» på den måten. Merkel er jo forsker i bunn. Men Solberg er blitt bedre til å markere tydelige standpunkter og forskjeller fra de andre i det siste.

Trygve Slagsvold Vedum

Har truffet innertier på situasjonsanalysen om distriktspolitikk helt fram til nå. Han kan ha satset for mye på ett kort. Vedum og Sp har tydeligvis feilvurdert klimadebatten − der har de bommet på situasjonsanalysen. Det hadde ikke trengt å bli sånn. Folk i landbruket er veldig opptatt av klima og miljø og Sps farge er jo grønn. Partiet er tett på naturen. Her har Sp et retorisk mulighetsrom som er mye større enn den bakstreverske veien i klimapolitikken de har valgt.

Bjørnar Moxnes

Studier av politiske TV-debatter over tid har vist at han kommer bra ut av dem, selv om avisenes terningkast ofte viser noe annet. Han har relativt lange og sammenhengende argumenterende innlegg – og det er ikke lett å få til i en TV-debatt. Han snakker om likhet og rettferdighet, og treffer dermed dagens situasjon bra. Men hans store utfordring er at partiet ligger langt ute til venstre, noe mange er skeptiske til. Derfor bør Moxnes snakke mindre i store, ideologiske ord, og heller være mer konkret.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

KrF og Robstad står i en retorisk spagat mellom å forsøke å være et parti med en tydelig kristen profil og å være det brede kristelige folkepartiet som KrF var på slutten av 90-tallet. Det gir en vanskelig retorisk situasjon, hvor Robstad på noe forvirrende vis veksler mellom å appellere til de «frelste» og til de «fleste». Appellen til den første gruppen, dem som allerede er enige, risikerer å skubbe den andre gruppen vekk, altså dem som skal vinnes over. Dertil kommer at Robstad fremdeles mangler erfaring og evne i å ta og holde ordet i debatter, samt å gi korte og klare politiske utsagn.