Ledelse med diagnose

Hilda Beate Lygre er forholdsvis fersk som daglig leder for Noria Vest i Bergen. Hun skal bygge opp et nytt kontor i Vestlandets hovedstad. Noria Vest er et datterselskap av Noria Consulting. Foreløpig er de fire ansatte, men Lygre tar mål av seg å være seks innen utgangen av året, og deretter doble antall ansatte over de neste årene.

Veien hit for Lygre har langt fra vært plankekjøring. Tvert imot. Hadde hun gjort som kanskje de fleste, ville Lygre ha vært uføretrygdet i dag. I 2004 fikk hun diagnosen MS (multippel sklerose). Men Lygre var fast bestemt på å klore seg fast i arbeidslivet.

– Jeg var nettopp ferdig med en lang utdannelse, og jeg spurte meg selv om det liksom er alt, forteller hun.

Liker å jobbe

Da Dagens Perspektiv møtte Lygre har hun nettopp på morgenkvisten vært håndtert en krise for en kunde. Ved siden av å være regionsjef jobber hun også som konsulent, blant annet for et meglerhus der hun har ansvar for aksjehandelsløsningen i Norge. Det var denne som plutselig var nede, som førte til at det ble nødvendig å stenge handlene for kundene.

– Vi har jobbet på spreng for å finne ut hvor problemet ligger. Er det noen data som er feil? Har vi mistet kontakten med børsen? Hvor er problemet? Det er mitt ansvar å koordinere og få de riktige personene på plass, forklarer Lygre.

– Det var en såkalt business critical incident, og da var kunden selvsagt opptatt av når handelen ville være oppe igjen. Men vi måtte be om å få ro til å finne problemet og løse det. Vi var nede i rundt en time, og da snakker vi nok om et par millioner i tapt omsetning.

Selv om Lygre er regionsjef, trives hun også godt i rollen som konsulent. Derfor prøver hun å få til en 50-50 fordeling mellom de to jobbene. Men legger til at det kanskje er mer 80-80. I hvert fall inntil det blir ansatt flere konsulenter vil hun selv være aktiv.

– Jeg har høy arbeidskapasitet og liker å holde på med mange forskjellige ting, sier Lygre.

– Det som er gøy med å være konsulent, er at du får brukt hjernen og løst problemer, mens når du skal utvikle et selskap, får du tenkt salg og kunderelasjoner. Da kan jeg bruke en annen del av meg.

Kjenner alle deler av jobben

Lygre har både forretnings- og IT-kompetanse. Hun har blant annet studert ved Copenhagen Business School og tatt et studium som danskene kaller datalogi, som tilsvarer en Bachelor i computer science og nesten også en Bachelor i finans og økonomi. Hun begynte da også karrieren sin som programmerer.

Når hun nå skal bygge opp Noria Vest, er Lygre like opptatt av at ansatte skal ha emosjonell intelligens, i tillegg til «vanlig» intelligens. Og så er det viktig at alle liker å jobbe – og ikke minst liker å ha det gøy.

Noria er et kompetansehus med IT-konsulenter som er spesialisert mot bank, finans og forsikring. Målet til Lygre er fem millioner kroner i omsetning for Noria Vest første året. Og så doble det de neste årene – i takt med antall ansettelser.

Lygre er opptatt av å bygge en god og åpen kultur i det nye regionkontoret. Hun er overbevist om at hvis hun selv er åpen, vil det skape åpenhet i selskapet. Slik hun ser det, klarer de fleste med høy utdannelse og høy kompetanse å lede seg selv.

– Min jobb blir mest å lede selskapet og få det til å vokse. Men jeg vil også veldig gjerne kjenne alle prosjektene som konsulentene er i, sånn at vi kan snakke jobb. Jeg har hatt alle rollene innen systemutvikling og vært konsulent selv, så jeg er i stand til å sette meg inn i deres situasjon, konstaterer Lygre, som se seg selv mer som en mentor enn en leder. Selv har hun en mentor i India.

Snøblind

Nå skal hun først gjennom en stor rekrutteringsprosess. I løpet av samme uke som hun møter Dagens Perspektiv, har hun avtaler om åtte jobbintervjuer. Men konkurransen er stor. To har allerede fått tilbud, men den ene valgte å få bedre betingelser der han var, og det andre signerte en kontrakt med en av referansene før Lygre fikk snudd seg.

– Vi har heldigvis ikke noe hast med å vokse. Vi skal ha de riktige folkene, bemerker hun.

At hun i dag leder oppbyggingen av Noria Vest er egentlig et lite under. Eller kanskje mest av alt vitner det om uslitelig pågangsmot.

Etter at hun var ferdig utdannet i København i 2000, fikk hun seg jobb, møtte sin fremtidige mann og fikk sitt første barn i 2003. Etter fødselen var Lygre utrolig trøtt, men hun trodde at det var slik for alle nybakte mødre.

Slik gikk et halvt år. Påsken året etter mistet hun plutselig synet. Hun trodde da at det bare var snøblindhet eller at hun hadde gått og sette på solen uten solbriller. Men det forsvant ikke. Hun var fremdeles i barselpermisjon, og familien bestemte seg for at Lygre og gutten deres skulle bli hos hennes familie i Bergen, mens mannen skulle reise hjem til Oslo, der de bodde på den tiden – og pendle til og fra.

Diagnosen

– Mamma fikk meg ned på legevakten, men de fant ikke noe feil med synet. Så ble jeg sendt til en øyelege dagen etterpå. De konstaterte at det ikke var noe galt med øynene. Istedenfor fikk jeg beskjed om at jeg må innlegges på Haukeland sykehus.

Lygre ble kjørt dit i sykebil og skjønte ikke helt hva som skjedde. Legene trodde at Lygre hadde fått slag. Hun måtte ringen mannen og be ham komme til Bergen for hun var ikke i stand til å ta seg av gutten. Da hadde han bare vært timer på jobb etter påsken.

Etter masse ulike tester, fikk hun beskjed om at det var snakk om en betennelse på sentralsynsnerven. Hun kunne få en kur til å dempe betennelsen, men da kunne hun ikke amme. Det var uaktuelt for Lygre. Hun gikk i blinde en måned til. Betennelsen ville gå tilbake av seg selv, fikk hun vite. Men så mistet hun balanseevnen og kom på Haukeland sykehus igjen.

10. juni 2004 – da var Lygre 28 år – fikk hun diagnosen MS.

– Da begynte jeg på noen medisiner som ikke var så veldig bra. Det var ut og inn av sykehus. Jeg ble mye sykemeldt og jobbet 50–60 prosent. Arbeidsgiver var veldig forståelsesfull. De kjøpte til og med seng til meg på arbeidsplassen, fortelle Lygre.

– En av gangene da jeg var innlagt på Ullevål, sa en av sykepleierne at nå må du ikke få flere barn, for da får du det mye verre. Men for meg var det helt utenkelig at sønnen min skulle være enebarn.

Ville ikke gi seg

For Lygre ble det en større sorg. Hun tenkte på hva som var verst, at gutten hennes tidligere mistet henne eller om han måtte være alene når hun en gang døde, uansett. Det endte med at hun fikk ett barn til, seks år etter den første. For å få det til ville hun flytte tilbake til Bergen, blant annet fordi søsteren og venner da kunne hjelpe henne med barna.

Lygre fikk en jente i Bergen i 2009. Og fikk hun et nytt anfall. I mellomtiden var det kommet en ny medisin, men hun valgte først ikke å ta den, fordi det ville forhindre henne fra å få et barn til. Hun hadde sett for seg å få mange barn Men til slutt, i 2011, begynte hun likevel på den nye medisinen.

– Etter det har jeg – bank i bordet – ikke vært innlagt igjen.

Årene etter at hun fikk det første barnet fortsatt hun å jobbe 50-60 prosent og gikk resten sykemeldt. Etter ett år gikk Nav lei, men hun klarte å få utvidet sykemeldingen til å gjelde enda et år. Det var da Nav spurte om hun ikke vil bli uføretrygdet.

– Jeg svarte nei, jeg er jo bare 35, og jeg skal jo jobbe i 30 år til. Jeg er veldig glad i å jobbe og hadde ikke lyst til å slutte. Mange rundt meg sa; har du ikke krav på uføretrygd? Men nei, du har ikke krav på det, men kanskje en rettighet til å søke, forklarer Lygre. Det var uansett uaktuelt for henne.

Mestringsfølelse

Som om det ikke var nok, fikk Lygre en hjernerystelse for to og et halvt år siden som har skadet hukommelsen hennes. Da satt hun et halvt år og bare jobbet i sengen. Hun klarte ikke å stå opp. Men gi opp ville hun ikke. Ikke denne gangen heller.

Nå har Lygre hatt MS i 17 år og hun peker på at det er en livserfaring som ikke kan kjøpes for penger.

For henne har det alltid vært godt å være i jobb. Det har fått henne til å føle seg normal opp i alt sammen. Hun må fremdeles innom sykehuset hver fjerde uke for å få medisin, men det ser hun som ferie.

– Det at jeg har jobbet hele tiden, har hjulpet meg med å holde meg frisk. Men jeg liker å ha mange baller i luften. Det tok likevel seks måneder før jeg kunne fortelle noen at jeg hadde MS uten å begynne å grine, sier Lygre.

– Men jeg har fått en veldig mestringsfølelse. Nå vet jeg at jeg lander meg begge beina, og jeg er ikke redd for å ta på meg noe lenger. Og så tror jeg at jeg blir en bedre leder av å vite noe om livet. Nå vil jeg nesten si at jeg ikke vil ha vært den erfaringen foruten.