Rødgrønn dragkamp om visjoner og posisjoner

Jonas Gahr Støre må skape begeistring for sitt regjeringsprosjekt. Da trenger han en visjon eller to. Og han må sørge for å gi den rødgrønne gjengen nok godbiter for å holde humøret oppe. Har Støre det som skal til? Våre eksperter tror det. Helt sikkert. Kanskje.

Kort oppsummert − slik blir statsminster Støre en visjonær leder, og ikke en bakstreversk og ordinær administrator:

• Finn noen store politiske prosjekter

• Vær vennlig og skap tillit bredt

• Husk å sette foten ned i tide

Men det er lettere sagt enn gjort. Joans Gahr Støre har en formidabel utfordring foran seg. Han skal få på plass et regjeringskollegium og skape enighet blant et stortingsflertall bestående av partier som har brukt store deler av valgkampen til å sverte hverandre. Så må han meisle ut en politikk som den samme gjengen kan enes om og stå bak.

Det står kamel på menyen hos alle partiene, men alle trenger å bli servert noen godbiter hvis de skal få i seg hele måltidet.

Her skal Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet kanskje mates med vedtak om reversering av kommune- og fylkessammenslåinger, muligens krydret med noen ekstra fødestuer og gjenoppståtte lensmannskontor toppet med nyskutt ulv. SV og Audun Lysbakken må få litt gratis tannhelse å bite i, samtidig som han blir servert en salat med små forskjeller og mye mindre olje i dressingen.

Og dersom Støre i tillegg inviterer flere gjester til bordet – MDG og/eller Rødt – ja, da blir hans politiske kokkekunst satt på enda større prøver.

Faren er at hovedretten blir så sterkt krydret at en eller flere av gjestene ikke klarer å få den i seg. En annen risiko er at politikken som serveres blir så utvannet at den blir totalt smakløs.

For å kunne se velgerne i øynene og holde en stødig hånd på rattet, må Jonas Gahr Støre ta i bruk mye av det han er blitt kritisert for i tiden som opposisjonsleder: Sin kompromissvillighet, sin nøkternhet og sin evne til dialog. Men han må også klare å sette foten ned når det trengs.

Men kanskje er det han trenger aller mest en god visjon eller to? Noe som skaper begeistring.

Tid for visjoner

To store saker står og skraper på døra til Jonas Gahr Støre og krever handling: Klima og ulikhet. − Her må Støre framstå som visjonær.

Det sier rådgiver i Tankesmien Agenda, Hilde Wisløff Nagell. Hun har doktorgrad i statsvitenskap, og har jobbet mye med politisk filosofi. Hun har også vært politisk rådgiver i Røde Kors og jobbet i Fritt Ord.

Ifølge Nagell står Jonas Gahr Støre overfor to helt livsviktige politiske oppgaver som også hans forgjengere har stått i – dessverre uten å lykkes nevneverdig:

Det åpenbare er at klimautfordringene krever at vi tar grep for å gjennomføre det grønne skiftet. Den andre saken dreier seg om den økende veksten i de offentlige utgiftene, som skjer samtidig som behovene i velferdssektoren vokser og forskjellene mellom folk øker.

− Dette gapet må bare løses. Sammen med klima er dette et politikkområde som krever handling, mener Hilde Nagell.

− Det krever en leder som er visjonær, tydelig og samlende, sier hun.

Vi trenger fortsatt reformer

Enkelte øknonoer sier gjerne at «tiden for de store reformene er forbi».

− Jeg tror de tar feil, sier Agenda-rådgiver Hilde Nagell. – Minst to store saker står og skraper på døra: Det grønne skiftet og økende ulikhet.

− Skal man gjøre noe med disse to politiske utfordringene, krever det store endringer. Og skal Støre få folk med på de endringene, må han klare å skape begeistring rundt noen store og tydelige politiske saker og prosjekter. Han må mobilisere bredt, slik at folk flest ser viktigheten av prosjektet.

Men egentlig er det små forskjeller mellom folks politiske oppfatninger her i landet, så å endre noe veldig radikalt er ikke så lett i Norge, påpeker Nagell. Men det er håp, mener hun. I USA klarte den nye presidenten å skape begeistring. I alle fall i starten.

− I USA fikk man den såkalte Biden-effekten etter presidentvalget. Etter årene med Trump og det kaotiske presidentvalget, gikk Joe Biden høyt på banen og lanserte nærmest umiddelbart en lang rekke politiske tiltak og prosjekter. Det skapte begeistring, forteller Hilde Nagell.

Ap har visjonære tradisjoner

Arbeiderpartiet har tradisjon for å være visjonært ifølge Hilde Nagell.

− Jeg tror Støre har evnen til å være visjonær. Men han må peke ut noen tydelige retninger for Norge. Da kan han begeistre. Å gi folk følelsen av å være en del av noe. Han bør klare det. Han trenger å mobilisere begeistring for prosjektet sitt og vise at han og den nye regjeringen utgjør en forskjell. Hvis ikke kan dette prosjektet bli kortvarig, sier hun, og legger til:

− Og klarer han det, blir det lettere å gi litt ekstra til samarbeidspartnerne.

− Hva annet er det viktig for Støre å framstå som?

− Jeg tror det vil være svært viktig at regjeringen er internasjonalt orientert. Det er jo Jonas Gahr Støre til gangs, mener Nagell.

Hun peker på at Norge har en svært åpen og utadrettet økonomi, og EØS-avtalen blir dermed svært viktig.

− Og skal man løse klimakrisa må man se utover egne grenser og lene seg på et europeisk og internasjonalt samarbeid. Det tror jeg Støre vil gjøre.

Slipper å rope høyest

Mange har pekt på at de tror Støre er en bedre politiker i posisjon enn han er i opposisjon. Hilde Nagell er enig.

− Han er nok er betraktelig bedre posisjonspolitiker enn opposisjonspolitiker, sier hun, og forsøker å begrunne:

− Jeg tror det vil passe ham å ikke alltid være den som må rope høyest. Der sto han i en vanskelig skvis i opposisjon, sier Nagell. − Hvis han ropte høyt, var det alltid «noen til venstre» som ropte enda høyere. Og da hadde Støre kun to muligheter; å ta avstand fra en mulig samarbeidspartner, eller å ikke bli hørt. Det er litt «dødens posisjon», hvis det er viktig å unngå for mye krangling på egen side i politikken.

En annen gjennomgangsmelodi når Jonas Gahr Støre «analyseres av ekspertene» er at han er for «analytisk og teoretisk». Han blir for utydelig.

Hilde Nagell tror på sin side at det er helt greit å være litt «tørr, kjedelig og analytisk» i rollen som statsminister. Jens Stoltenberg var jo også en slags teknokrat som laget tegnebordsreformer, påpeker hun.

− At man tenker stort og analytisk om politikk, tyder jo på at man er kunnskapsrik.

− Noen sier at han begynner å bli gammel. Den eldste som blir statsminister for første gang i Norge?

− Jeg tror ikke alderen til Støre er noen ulempe. Tvert imot. Vi har fått et veldig ungt storting. Snittalderen ligger på 45,5 år. Støre blir jo en minoritet med sine 61. Men han har erfaring. Og vi verdsetter jo erfaring.

Og Jonas Gahr Støre har virkelig erfart politikken på både godt og vondt. Han har vært framstilt som både «Super-Jonas» og «Vingle-Jonas». Lenge var «tåkefyrste» en favorittbenevnelse blant politiske motstandere.

− Seriøs motgang, gir deg erfaring. Og ligger det noe som helst i munnhellet «motstand gjør deg sterk», så burde jo Støre nå ha den styrken som trengs. Han framstår i alle fall som en annen politiker i dag enn da han tok over som Ap-leder i 2014, framhever Hilde Nagell.

− Selv Jens Stoltenberg gjorde noen bommerter i starten, minner Nagell om. Stoltenbergs første regjering var jo ingen utpreget suksess. Den satt bare et års tid.

− Kanskje har Støre gjort unna tabbene i opposisjon?

Mange har villet ha det til at Støre er utydelig. Hilde Nagell mener det er mer treffende å beskrive ham som en som er forberedt på det meste. Jonas Gahr Støre som «en litt sånn ulltøy-type». Det kom fram under Arendalsuka da flere politikere nok grudde seg litt til partilederdebatten som skulle arrangeres utendørs nokså sent på kvelden. Støre løste det på enkelt vis. Han tok på seg superundertøy under dressen.

− Han virker å være kledd for vær og vind.

− Jeg tipper at Regjeringen Støres suksess står og faller på om Ap klarer å peke ut en retning på hva de selv vil med politikken sin, sier Agenda-rådgiveren.

− Det betyr at Jonas Gahr Støre må klare å være visjonær på noen store, overordna prosjekter.

Mini-CV: Jonas Gahr Støre

Foto

(Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)

Født: 25. august 1960.

Utdanning:

• Befalsskolen for Marinen ved Sjøkrigsskolen i Bergen 1979–1981.

• Statsvitenskap med spesialisering i historie og sosialøkonomi ved Institut d'études politiques de Paris i Frankrike 1981–1985.

Karriere:

• Spesialrådgiver ved Statsministerens kontor i 1989. I 1995 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for internasjonale saker samme sted. Deretter var han stabssjef ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon 1998–2000.

• Han har også vært generalsekretær i Norges Røde Kors.

• I 2005 - 2012: Utenriksminister og var blant annet opptatt av en politikk for nordområdene, forhandlinger om en grenseavtale med Russland og å få vedtatt et globalt forbud mot klasevåpen.

• 2012 - 2013: Helse- og omsorgsminister.

• I 2014 tok Støre over som leder av Arbeiderpartiet etter Jens Stoltenberg.

• 2021: Påtroppende statsminister.

Sivil: Gift med Marit Slagsvold, som han har tre barn med.

Retorikk i posisjon

Også professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, Jens Elmelund Kjeldsen, mener Jonas Gahr Støre vil vise seg som en enda bedre retoriker i posisjon enn han har vært i opposisjon.

− En toppolitiker har to retoriske hovedroller: En ekstern og en intern, forklarer Kjeldsen.

Den eksterne retorikken rettes ut i den offentlige debatten. Valgkamp er kroneksempelet. I opposisjon er det for eksempel i valgkamp viktig å være tydelig og å ta avstand fra «de andres» standpunkter.

− Det er dette Sylvi Listhaug er så god til, å hele tiden markere avstand til din motstander og hamre inn hva «de gjør feil», forklarer Kjeldsen.

I opposisjon må du evne å angripe de som representerer det bestående. Dette ligger ikke like åpenbart naturlig for Støre som for eksempel Listhaug, mener retorikkprofessoren.

Begrunne nødvendigheter

Jonas Gahr Støre er nøktern og analytisk. Og hvis man bedriver analyser blir det det vanskeligere å være i angrepsposisjon. En analyse baserer seg jo på å veie ulike argumenter og faktaopplysninger opp mot hverandre.

− På den annen side, hvis du vil ha med deg folk på en endring, må man også klare å begrunne nødvendigheten av endringen. Hvis ikke vil de fleste foretrekke å fortsette og ha det sånn de har det, framhever Jens Kjeldsen.

− Jonas Gahr Støre er god til å forklare, begrunne og nyansere. Og det er en viktigere egenskap i posisjon enn i opposisjon, mener han.

Klimadebatten er et politikkfelt der Jonas Gahr Støre ifølge Kjeldsen også i valgkampen kan ha vunnet fram med sin nøkternhet og en slags dobbeltkommunikasjon. Mens MGD har stilt ultimatum og vært kompromissløse, har Støre hele tiden snakket om et slags dobbeltgrep i klimapolitikken, der man skal kutte utslipp, men også redde arbeidsplasser.

− Dette kan ha beroliget mange Ap-velgere. Både de som er opptatt av industri og arbeidsplasser og de som er opptatt av klima, sier Kjeldsen.

Samle landet

Nå som Jonas Gahr Støre skal bli statsminister må han i tillegg til å «se» sine egne velgere, også se de andres. Han er ikke bare Ap-leder, men hele landets statsminister. Nå skal han samle folket om sitt prosjekt.

− Det er også en viktig del av en politikers eksterne retorikk. Og her tror jeg Jonas Gahr Støre vil vise seg som god. Det er også en grunn til at jeg har sagt at han sannsynligvis er bedre i posisjon enn i opposisjon.

Vokst inn i lederrollen

Også når det kommer til den interne retorikken, mener Kjeldsen at Støre har mange fortrinn. I regjeringsforhandlinger gjelder det også å «se» de andre partienes behov og ikke minst om å finne likheter som kan danne grunnlag for kompromisser.

− Det pekes ofte på at han er for konfliktsky og leter så lenge etter kompromisser at man risikerer å ikke komme i mål. Vil han evne å sette foten ned når det trengs?

− Det gjenstår jo å se, men det tror jeg. Du overlever ikke som leder i Arbeiderpartiet om du ikke klarer å sette foten ned ...

− Han sier selv han har fått mye erfaring de siste fire årene. Og det er jo åpenbart at han har lært av alle de tunge konfliktene Ap har stått i internt. Jeg mener han er blitt en tydeligere og roligere leder de siste årene.

Kjeldsen mener å se den samme utviklingen med Jonas Gahr Støre som den vi har sett hos Erna Solberg. I 2009 var det sterk misnøye med henne i store deler av Høyre, og enkelte ville til og med kaste henne som leder. Men Solberg har «vokst med oppgaven» og fremstått som en trygg, tydelig, rolig og uomtvistelig leder av Høyre. Ingen har våget å tenke tanken om å skifte henne ut i de siste åtte årene.

− Både Solberg og Støre framstår med en annen ro og trygghet i debatter. De roper ikke like høyt og desperat som enkelte av de andre. Det har en type autoritet som gjør at de ikke trenger det, sier Jens Elmelund Kjeldsen, og fortsetter:

− Dette tror jeg har med at man i de store partiene får en utvikling av eget lederskap der selve posisjonen bidrar til å forme deg som leder. Det er ikke alle som klarer å stå i det løpet, men Jonas Gahr Støre har klart det. Og det samme har Erna Solberg. De har vokst med oppgaven.

Krysspress

− Men hva blir Jonas Gahr Støres største utfordring, sett fra ditt retoriske ståsted?

− Han vil komme under et kraftig krysspress. Både retorisk og politisk, mener Kjeldsen.

− Han skal prøve å samle SV og Senterpartiet, to parter som framstår som mer forskjellige enn sist de tre partiene fant sammen i et samarbeid. Begge partiene er blitt større siden sist, mens Ap er blitt mindre. Støre må gi dem begge noe som monner politisk, sier han.

− Så har du det ytre presset som de ulike partiene vil måtte leve med om de danner regjering sammen. Hvis de blir enige, vil det nok gå bra en stund. Men hva gjør SV om tre år dersom de har blitt presset av Rødt og MDG siden dag én? Også Høyre og særlig Frp vil være på krigsstien døgnet rundt, og minne Ap og Sp om at de er avhengige av «venstreradikale sosialister».

Lære av Danmark?

Både Sverige og Danmark har hatt regjeringer ledet av sosialdemokrater de siste årene. Og i Dagens Perspektiv har vi forsøkt å se hva som har bidratt til at danske Mette Frederiksen har «klart det». Hun har dannet en mindretallsregjering med tre ulike støttepartier i parlamentet, og er blitt den ubestridte politiske lederen i Danmark, der oppskriften enkelt sagt ser ut til å være Europas strengeste innvandringspolitikk og en radikal velferdspolitikk.

− Du er jo dansk. Har Støre noe å lære av Mette Frederiksen?

− Danmark har en helt annen politisk kultur. Jeg jobber nå med et forskningsprosjekt om hvordan de ulike skandinaviske landene har håndtert koronakrisen politisk. Og det er veldig ulikt i de tre landene.

I Sverige har politikerne holdt seg i bakgrunnen og, for å si det veldig enkelt, «overlatt koronakrisen til Andres Tegnell».

I Norge har politikerne lyttet til ekspertenes råd og samarbeidet tett med dem, men det har til syvende og sist vært politikerne som har bestemt hvilke tiltak som skulle gjennomføres.

− I Danmark har Mette Frederiksen bestemt alt, mens opposisjonen klynker på sidelinjen, men ikke blir hørt. Ja, de har sin «Nakstad» i Danmark også. Men det har aldri vært tvil om hvem som bestemmer, påpeker Jens Kjeldsen.

− Danmark er et veldig liberalt land, særlig når det kommer til alle former for nytelse.

− Men i Danmark har man en mye tydeligere og mer autoritær politisk ledelse enn det vi er vant med i Norge. Det gjelder ikke bare Mette Frederiksen. Også Anders Fogh Rasmussen var rimelig autoritær, sier Jens Kjeldsen.

Likheten mellom Danmark og Norge er imidlertid mer framtredende når det kommer til valgresultatet. I det danske valget i 2019 flyttet et flertall av velgerne seg tydelig til venstre, mens Sosialdemokratiet faktisk fikk en liten tilbakegang. Altså mye av det samme som nå har skjedd i Norge.

− Mette Frederiksen fant sin suksessformel gjennom en streng innvandringspolitikk og en radikal velferdspolitikk. I Norge er det mer konsensus om innvandringspolitikken, men jeg tror ikke Jonas Gahr Støre nå vil våge å stå fram og love at Arbeiderpartiet vil ta imot 8000 flytninger fra Syria, eller kanskje Afghanistan, slik han gjorde i 2015, sier retorikkprofessor Jens Elmelund Kjeldsen.

– Det er et utrolig stort sprik

En toppleder har et ansvar for å vise vei, finne retning, jobbe for noen mål; eller for å bygge et hus om du vil.

«Det norske hus» var bildet Thorbjørn Jaglands rene Arbeiderpartiregjering brukte, med vekslende hell, for å beskrive politikken sin på midt nittitallet. Den gangen hadde «huset» fire søyler.

Det politiske byggverket Støre har fått ansvar for å snekre sammen, ligger an til å få en langt mer uryddig arkitektur, registrerer Jan Ketil Arnulf; professor i organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI.

– Jagland var opptatt av Det norske hus, men nå må Arbeiderpartiet finne seg i å være i et bindingsverkshus som delvis består av låve og delvis av kafé på Grünerløkka. Det er et utrolig sprik, sier ledelsesprofessoren; med henvisning til avstanden mellom Senterpartiet og SV.

Hestehandel eller helhet

Jonas Gahr Støre tilhører en døende rase av politikere som klarer å tenke samarbeid og helhet, mener professor Arnulf.

– Støre og Erna Solberg er blant de siste som tenker helhetlig, og det er et problem. Politikken er i ferd med å bli populistisk. Erna Solberg har fått erfare det til fulle.

– Det er forferdelig vanskelig å lede en regjering der regjeringspartnerne er fanatisk opptatt av sine egne enkeltsaker.

– Støres utfordring blir å klare å tenke helhetlig. Det ligger an til at alt blir én stor hestehandel.

Praktisk tilnærming

– Hvor har Jonas Gahr Støre sin styrke som leder?

– Han var mest populær som utenriksminister. Han var Arbeiderpartiets intellektuelle alibi og utenrikspolitikk er ikke for populister; med mindre du bor i Kina eller USA. Norsk utenrikspolitikk er realpolitikk.

– I realpolitikk er praktiske resultater og evnen til å gjøre byttehandler og finne løsninger viktigere enn å tviholde på idealer. Disse erfaringene fra utenrikspolitikken kan komme godt med for Støre nå, mener professoren.

To viktige lederegenskaper

Han trekker videre frem to lederegenskaper han mener vår kommende statsminister kan få god bruk for framover:

– Han har vist at han er en stayer. Han har holdt ut lenge i en veldig pinefull situasjon som leder for Arbeiderpartiet etter at Jens forlot skuta. Den andre egenskapen er at han evner å konseptualisere; han setter ting i sammenheng.

– Han er blitt anklaget for å være abstrakt og ullen når han gjør dette, men det kan bli en god egenskap framover.

– Har Støre svakheter som leder som kan gi han trøbbel nå?

– Det er skyggesiden av dette; han er ingen karismatisk ideolog. Det kan bli vanskelig å samle tilstrekkelig mange for å nok oppslutning om mange av sakene.

Velferd mot ulv?

Hvis Støres ledelse av en samarbeidsregjering ender opp som en lang rekke transaksjoner; en evig hestehandel, kunne man tenkt seg at Arbeiderpartiet like gjerne kunne ha regjert alene, og fått støtte fra sak til sak i Stortinget, mener Arnulf.

Han tror imidlertid at på kort sikt vil det enkleste være å forhandle frem en regjeringsplattform sammen med Senterpartiet og SV.

– Da blir det minst klaging og utskjelling for åpen scene etterpå, og det går greit en stund.

Vanskelighetene kommer hvis blir for lite som forener partiene, og politikken blir en markedsplass for ideer. Når SV får et gjennomslag innenfor velferd mot at Senterpartiet får skutt en ulv.

Da blir det transaksjonspolitikk, mener han.

Hvis Støre skulle vise seg å være flink til å inkludere andre partier, så risikerer han imidlertid likevel å få Erna Solbergs problem.

– Han kommer til å fremstå som kompromissvillig frem til et punkt der hvor partiet føler at det ideologiske grunnlaget deres er i ferd med å forvitre, sier Arnulf.

Alt for tidlig å si om Støre blir en suksess

− Vi er heldige i Norge når valget av leder står mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Men når det er sagt, det er alt for tidlig å si om Jonas Gahr Støre blir en god statsminister for landet.

Det sier Henrik Syse, filosof og forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio), og sønn av tidligere Høyre-leder og statsminister Jan P. Syse.

Syse påpeker at i den rollen Jonas Gahr Støre trer inn i nå, er det særlig viktig at han blir en god teamleder. Han må få med seg også dem som kanskje ikke får akkurat den jobben eller posisjonen de har drømt om.

Menneskelige egenskaper

− Statsministerrollen handler mye om å være en leder de andre har tillit til, også personlig. Min far var opptatt av dette, sier Henrik Syse.

Alle Støres umiddelbare forgjengere, både Erna Solberg, Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, synes å ha klart det, påpeker Syse. – Det er mye å lære av dem, understreker han.

Og hvis opposisjonspartiene får oppleve at de «er med» de også, så vil statsministeren ifølge Syse framstå som en god leder for landet også fra deres side.

Dette er grunnleggende «menneskelige egenskaper». Men i tillegg til å lytte og ta hensyn til andre, må en statsminister også framstå som en tydelig leder, som er tydelig på hvor man vil og som evner å si «nei» og også kan forklare hvorfor enkelte ikke får det slik de vil.

− Man skal være både tydelig og kompromissvillig. Du må kunne si nei og samtidig finne løsninger. Kommunikasjonen utad er selvfølgelig også viktig. Du må ikke oppleves som ullen. Akkurat denne biten kan kanskje bli vanskelig for Støre, for han er en som liker å være balansert. Det er et godt trekk og en av hans sterke sider, men kan være utfordrende i et kommunikasjonsperspektiv.

− En fallgruve for en regjering, og kanskje særlig en samarbeidsregjering bestående av flere partier, er å bruke for mye penger.

Liten forskjell på alternativene

Henrik Syse framholder at forskjellene mellom de to største partiene i norsk politikk – Ap og Høyre – i realiteten er ganske små. Det kan gjøre at Støres «prosjekt» ikke vil skille seg ut fra Solbergs, slik at han kan få kritikk for det. På den annen side gir det ham mulighet til å bygge videre på noe som allerede er påbegynt. Det bidrar til kontinuitet og kan gjøre statsministerlivet enklere, mener Syse.

At det ikke er oseaner av forskjell mellom Ap og Høyre i den økonomiske politikken mener Henrik Syse er en fordel.

− Jeg tror det hadde blitt vanskeligere for Støre om Rødt hadde kommet på vippen.

− Støre og hans medarbeidere opplever nok selv at de må gjøre noe nytt. Det vil alle regjeringer. Men det er likevel bedre å gjøre ting rett enn å gjøre det nytt og annerledes.

Syse mener det er mange politikere som tar noen visuelle grep for å vise at de tenker nytt.

− Det kan for eksempel bli noen omkalfatringer i departementsstrukturen, og kanskje får vi se et nytt «superdepartement». Men det er ikke dermed sagt at politikken blir så veldig annerledes.

− Det viktigste for landet er at vi har en stabil og trygg styring, at vi holder kursen sånn noenlunde og at vi fortsetter å jobbe både nasjonalt og internasjonalt med store og presserende spørsmål, som klima, rettferdighet og sikkerhet. Politikk handler både om hodet og hjertet, minner Syse om.

– Dette vet nok Støre veldig godt. Å sette i gang med store prosjekter som er lite gjennomtenkte, kan ende som dyre symbolsaker, og gi en stor fallhøyde. For enhver statsminister gjelder det å stake ut realistiske mål.

Suksessen gjenstår å se

− Har Støre det som skal til tror du?

− Ja, jeg tror jo det, men det gjenstår å se. Han er i alle fall kunnskapsrik, og han evner å se en sak fra flere sider. Det er viktig, da kan man få til mye. Han er dessuten en vennlig mann. Det er en egenskap man aldri skal undervurdere.

− Han kan også lære av sine forgjengere. Jeg er sikker på at Joans Gahr Støre kan ta opp telefonen og ringe til både Solberg, Stoltenberg og Bondevik. Han har venner i alle partier.

Nettopp denne evnen, eller ønsket, om å se en sak fra flere sider, er noe Støre som kjent er blitt kritisert for tidligere. Syse mener dette er en egenskap som kommer mer til sin rett i rollen som statsminister.

− Så får vi se da, om han er flink nok til å sette foten ned når det trengs. Støre er jo relativt moderat og kompromissvillig politisk sett. Samtidig bør han unngå å inngå for mange kompromisser som går mot sine egne og sitt eget partis prinsipper. Da kan han fort bli upopulær i egne rekker.

− Mange mener Støre vil bli «bedre i posisjon»?

− Det er det altfor tidlig å si noe om. Ikke minst kan forventningene bli for høye. Folk vil ha en ny «Super-Jonas».

− Husk at avstanden fra Capitol til den Tarpeiske klippe er kort. Men det vet Jonas Gahr Støre.