Du kan være helten på jobben – uten at du vet om det

Lest om ledelse. Dette skriver Naday Klein, universitetslektor i organisasjonsadferd ved Insead, på handelshøyskolens hjemmesider.

Bakgrunnen er at hun har skrevet en artikkel som skal publiseres i «Social Psychological and Personality Science», der tar hun for seg det hun omtaler som den medfødte ydmykheten som følger med heltestatus på alle områder i livet, arbeidsplassen inkludert.

Tre studier - samme resultat

Å gjøre store oppofrelser. Å vise standhaftighet i møtet med risiko eller store vanskeligheter.

Begge deler får oss til å ta fram helte-historier når vi snakker om andre, men dette er ting heltene selv som regel ikke snakker om når de forteller om egne handlinger, finner Klein i studier hun har gjort.

Hun forteller på Insead Knowledge at hun først studerte 42 rapporter om livreddere, senere studerte hun hverdagshelter. i en tredje studie satte hun opp et YouTube-eksperiment der noen av deltagerne skulle forestille seg at de var en far som reddet sitt barn, mens andre så videoen som en handling gjort av en fremmed.

I alle studiene - selv der hvor forsøkspersonene bare så for seg en situasjon - var resultatet det samme: De som utførte heltmodige handlinger ga seg selv mindre ære enn det omgivelsene gjorde.

Plattform - ikke pidestall

Å gi rikelig med ros i full offentlighet, er ikke nødvendigvis den beste måten ledere kan oppmuntre til heroisk innsats på, skriver Klein. Hun mener ledere heller bør skape flere muligheter for medarbeidere til å gjøre en innsats som hverdagshelter.

«Dette skjer mest naturlig i trygge miljøer, der folk er komfortable med å dele både sin sårbarhet og ting de strever med. Deler man ærlig, åpner man døren for andre slik at de kan gå inn og hjelpe, særlig når medarbeiderne kjenner hverandre god nok til å skape felles empati. For å skape trygghet, bør ledere se etter måter medarbeiderne kan bli bedre kjent på – som mennesker», skriver hun.

Hennes konklusjon er: Heltene på jobben bør få en plattform, men ingen pidestall.

Oppfordringen er å la heltene fortelle historier på sin egen måte, for da viser de at det å gjøre noe for andre ofte ikke er så strevsomt som vi ofte tror.

Denne typen brobygging mellom enkeltpersoner og rollemodellene inspirerer, og igjen kan bidra til at folk endrer seg til det bedre, argumenterer Klein.

Vi dyrker heltene

Her hjemme er Jan Ketil Arnulf, psykolog og professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI, en av dem som i lang tid har minnet oss på at mennesket ser ut til å ha et grunnleggende, psykologisk behov for å skape og dyrke helter.

Han ga for en del år tilbake ut boken «Psykologiens yttergrenser», og utdypet da i et intervju i herværende avis noen av sine tanker om ledelse og heltedyrkelse.

Vi bruker eksempelvis historiefortelling, gjerne med en helt som hovedperson, for å forenkle og forstå verden rundt oss. De heltene vi velger oss, sier dessuten noe om hvordan vi selv ønsker å være, og de setter mot i oss.

Dette er mekanismer ledere bør være klar over, på godt og vondt. Lederen selv, for eksempel, forventes gjerne å være en helt som spiller en avgjørende rolle i en vanskelig situasjon.

Så vel styrer, som medarbeidere og medier dyrker sine helter, mente Arnulf. Men å leve opp til skyhøye forventninger og et heltebilde som er urealistisk, kan ifølge psykologen bli vanskelig:

– Ledere vil gjerne innfri forventningene, og da kan det være ganske tøft å stå i en rolle der du skuffer mange.