En herdet mann

– Det var litt uvirkelig. Jeg fikk beskjeden på bussen på vei til jobben. Jeg gikk opp langs Akerselva, men jeg så ikke noe unormalt. Jeg tenkte at hvis dette virkelig er så ille, så må jeg jo begynne å se døde fisk …

Per Kristiansen virker rolig og noe avventende der han sitter i sitt lyse, papirfylte kontor i Herslebs gate 5 på Grønland i Oslo. Et par steinkast unna Akerselva, som ble lagt død da 6000 liter klor rant ut som følge av en feil i overføringskabelen fra to klortanker på Oset vannbehandlingsanlegg 1. mars. Kristiansen leder Vann- og avløpsetaten (VAV), som er ansvarlig for lekkasjen, og som nå er under etterforskning sammen med Oslo kommune.

Litt av en pangstart, kan man tenke, for en mann som bare har vært konstituert direktør i to måneder. Men det var det i grunnen ikke, skal vi tro Kristiansen selv. Han kom nemlig rett fra jobben som avdelingsdirektør for drift og vedlikehold i samme etat.

– Det hadde ikke vært så veldig forskjelling om jeg hadde sittet i avdelingsdirektørposten. Jeg ville hatt mye av den samme rollen. Som avdelingsdirektør har jeg også beredskapsansvaret. Men det er klart at symbolvirkningen er større nå, jeg sitter jo med ansvaret for helheten, sier han.

– Så hvordan kunne utslippet skje? Skulle det ikke være umulig?

– Jo, jeg er helt enig. De som har designet dette rørsystemet og jobbet med det, tenkte nok at det var godt nok.

– Men har man gode nok rutiner og sikkerhetssystemer, når noe sånt likevel hender?

– Det er noe vi spør oss selv om. Nå er det en politisak, så vi vil ikke spekulere for mye. Men jeg har tenkt mye i det siste. For det er mitt ansvar at det ikke er systemet hos oss som har sviktet.

– Lekkasjen ble først oppdaget dagen etterpå. Burde det ikke blitt oppdaget med en gang?

– Ja, det er jeg helt enig i. Målestasjonen vår i Akerselva så det ikke. Og vi har ikke døgnkontinuerlig bemanning, så vi er avhengig av et fjernkontrollsystem. Men det jeg kan si er at … det er jo litt skummelt å spekulere, men det jeg tenker, er at vi i vann- og avløpsbransjebransjen kanskje har vært litt for beskjedne og litt for lite ambisiøse. Tiden har gått, og vi har kanskje vært litt for konservative.

– Hva tenker du på da?

– At vi ikke har bygd inn nok sikkerhet. Vi har hatt 100 prosent fokus på trygt drikkevann, og drikkevannet er så utrolig viktig for oss som etat og offentlig monopol. Og så har kanskje fokus sviktet på akkurat det som gjelder ytre miljø. Det er ikke noe forsvar fra min side, men jeg ser at vi må heve hele ambisjonsnivået vårt.

– Og er det noe som kunne vært gjort annerledes, fra ledelsen?

– Vi har gjort en risikoanalyse for hele VAV, men ikke for anlegget på Oset, hvor dette skjedde. Ettersom vi har bygget et helt nytt renseanlegg på Oset, hadde vi et ønske om å utsette den risikoanalysen litt, til garantikjøringen var ferdig – for ikke å forstyrre leveransen og ta inn enda en part for tidlig. Hadde vi gjort en risikoanalyse tidligere, så hadde nok kanskje dette vært unngått. For det er faktisk bare Oset som mangler.

(Rør)systemets skole

En smule ironisk, men likevel: Landets mest prøvede direktør for tiden må kunne sies å kjenne arbeidsplassen sin bedre enn de fleste. Karrieren startet i 1979, med en sommerjobb i det som den gangen het Vann- og kloakkvesenet i Oslo.

– Jeg hadde egentlig tenkt å studere by - og regionalplanlegging, så jeg forsøkte først å få sommerjobb i byplanen. De hadde ikke jobb til meg, men Vann- og kloakkvesenet lå i etasjen under, så de ba meg prøve der. Og der fikk jeg sommerjobb med en gang. En av oppgavene var å kartlegge utslipp langs Akerselva.

Siden har den 57 år gamle sivilingeniøren hatt ulike poster innenfor VAV, blant annet prosjektleder for bygging av Bekkelaget renseanlegg, som sto ferdig for ca ti år siden. Et annet høydepunkt var et ettårig opphold i Estland i 1996, da han åpnet et vannrenseanlegg i en liten by som hadde fått prosjektstøtte fra Norge. Etaten har også jobbet systematisk med å forbedre vannkvaliteten i Oslo de siste 30 årene. En hovedstad som er i sterk vekst, og visstnok gjør VAV til et langt mer hektisk sted enn journalisten kommer i skade for å antyde.

– Vi er midt inne i en fornyelsesbølge både på vann- og avløp, så hverdagen min var rimelig hektisk, også før klorutslippet. Vi har en stor beredskapsgruppe, vi er sammensatt av mange fagfelt og vi har folk som jobber ute til en hver tid, midt på natten, i alle mulige gater. Så jeg opplever VAV som en veldig pulserende organisasjon med mye ansvar, sier Kristiansen.

Han mener han er blitt herdet etter flere år i bransjen, og har tre-fire direktesendinger på Østlandssendingen bak seg før klorutslippet. Uansett var det tungt å få resultatet av prøvene fra Norsk institutt for vannforskning (Niva) fredag 4. mars, som viste alvorlighetsgraden av utslippet. Det vil trolig ta to år før fisken er tilbake i elva. Denne gangen kom meldingen midt i muffinsbakingen hjemme, noe som førte til at far bjeffet litt ekstra til trivielle spørsmål om steiketemperatur, innrømmer direktøren. Samtidig, sier han, har det vært mye støtte å hente fra både ansatte og toppledelse etter hendelsen. Som leder er han også opptatt av å være mest mulig åpen utad om krisen.

– Det er ingen her som må vurdere sin stilling nå?

– Nei, det får politiet avgjøre. Jeg tenker jo på at det kan være en konsekvens.

– For deg personlig?

– Det kan hende. Samtidig opplever jeg at vi har kommet rimelig greit ut av det i mediene. Hadde jeg syntes jeg hadde blitt veldig dårlig behandlet, eller det hadde blitt voldsomme spekulasjoner mot meg som person, hadde jeg kanskje opplevd det annerledes. Jeg har også jobbet så lenge nå at jeg kan bli makrellfisker på Hvaler og kaffekoker i Kenya – og det har jeg fleipet med de siste to-tre årene. Hele min identitet er ikke knyttet til stillingen min. Jeg kan leve uten. Det ville være trist, for jeg liker veldig godt fagfeltet. Men jeg vil finne andre ting å gjøre.

Energi og utlufting

VAV har i dag 440 ansatte, blant annet biologer, ingeniører, økonomer og jurister. Sterke fagmiljøer samlet på et sted, med andre ord.

– Det er mange som er faglig dyktige her, og som er stolte. Det ser vi på medarbeiderunderøkelsene våre. Og det er lite gjennomtrekk, forteller Kristiansen.

Han mener likevel at kommunikasjonen mellom topp og lavere nivåer ikke alltid fungerer så godt i VAV, og at samspillet mellom fagmiljøene og ledelsen ikke er helt optimalt. Her har han latt seg inspirerer av rektor Tom Colbjørnsen ved BI, og hans foredrag om top-down og bottom-up, hvor begge deler må få spillerom.

Kristiansens visjon er derfor å binde sammen de ulike nivåene av fagmiljøer og toppledelse på en bedre måte, og få opp uenighetene. Det verste som kan skje er nemlig at de ulike nivåene mister felles forankring. Eli Grimsby, som ble direktør i VAV for tre år siden, har begynt å lufte ut litt i etaten, omorganisere og få mer diskusjoner opp i ledelsen, forteller han. Er miljøet for kommunikasjonen dårlig kan det nemlig være at folk ikke gidder å ta saker opp til ledelsen, fordi de vet at det ikke blir noe positivt mottatt, og at de heller gjør det som de synes er riktig selv fordi de kan risikere å få feil eller uinteressante svar.

– Det er en del sånne kjerneting som må opp, så man får behandlet det på en ryddig og ordentlig måte, så det ikke bare blir liggende. I tillegg skjer det nå en nyorientering i etaten forhold til sikkerhetssystemer etter utslippet.

– Hvordan skaper man ellers et godt arbeidsmiljø?

– Da jeg studerte grunnfag i sosiologi i løpet av et sabbatsår som 40-åring, lærte jeg Jürgen Habermas. Han sier at det er det beste argumentet som vinner. Det er viktig at jeg lytter til det folk sier, og hvis de har et bedre argument enn meg, så aksepterer jeg det. Alt for stramme rammer tar bort for mye energi, sier Kristiansen, og legger til at han har tenkt litt over strategien i det siste:

– Har jeg sluppet opp for mye, må jeg ha strengere rammer – det har jeg lurt litt på. Jeg tror ikke det.

Rasjonalitetens grenser

– Hva vil du si har vært dine styrker og svakheter som leder når det har stormet i klorutslippssaken?

– Jeg tror at jeg skjerper meg. Jeg blir kaldere, eller kanskje enda mer analytisk, og jeg beholder roen. Vi har jo hatt flomsituasjoner i Oslo, og jeg er rasjonell fra før, men da merker jeg blir jeg blir enda mer rasjonell.

– Kan man bli for rasjonell og rolig?

– Det lurer jeg også på. Av og til kan nok andre ønske seg at jeg viser mer av meg selv. Men på Østlandsendingen på fredag sa de til meg at nå er du som du er … og når du sitter sånn som meg, så får du jo mange råd, men jeg hører ikke så mye på det, for jeg tenker dette må jeg ta ut fra meg selv. Da blir jeg etterrettelig. Kristiansen trekker frem grunnfaget sitt i sosiologi som noe av det nyttigste han har med seg som leder. Når du tar et grunnfag, lærer du klassikerne, altså hvilke mekanismer som fungerer mellom grupper. Det naturvitenskaplige kan bli litt for rasjonalt, innrømmer han.

– Det er ikke alt som er målbart, det er tendenser og andre ting som kanskje er mer styrende, selv om vi er i en tid med økende målstyring og tall.

– Hva gjør du for å koble ut nå?

– Jeg er et sjømenneske. Jeg padler kajakk, og så har jeg hytte på Hvaler. Jeg og min bror, som har hytte like ved, har snakket om å kjøpe seilbåt sammen. Jeg var der nå i helga, og da fant han ut at nå tror jeg kanskje Per trenger seilbåten. Så da kjøpte vi en liten seilbåt på fredag, en andunge. Vi seilte mye som barn.