EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen: Moder Europa

­EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen har uttalt at hun vil «stå på til det siste», men ikke konkret sagt om hun ønsker å fortsette som kommisjonspresident etter valget til Europaparlamentet i juni i år.

Men nå må hun snart på banen, for en mektig utfordrer har meldt seg på i spillet om maktposisjonene i EU. EU-rådets president, den tidligere statsministeren i Belgia, Charles Michel, har nemlig varslet at han heller vil stille som kandidat til Europaparlamentet enn å fortsette som president for rådet. Det er et politisk trekk som gjør at mange dermed mener at han egentlig sikter seg inn på Ursula von der Leyens jobb – en jobb han siklet etter allerede i 2019, da von der Leyen trakk det lengste Europa-
strået.

Og selv om von der Leyen regnes som den mektigste kommisjonspresidenten EU har hatt, så er også jobben hennes vanskeligere enn vanlig – med sterk framgang for ytre høre-partier i Europa og flere 'uregjerlige' regjeringssjefer å holde i tømmene, som for eksempel Ungarns Viktor Urban. Maktspillet og -posisjonene i EU-systemet er vanskelig å holde styr på for oss i Annerledesland (se egen tekstboks).

• LES MER | Magne Lerø om maktspillet i EU: Grønt skifte i folkelig miskreditt

Fransk fødselshjelp

Men en av de største spillerne har vi lært oss å kjenne de siste årene: EU-kommisjonens mektige president, Ursula von der Leyen.

Hun har faktisk revitalisert sin egen rolle, etter at hun som kompromisskandidat ble valgt til kommisjonspresident i 2019. For henne var det et kjærkomment karriereskifte, ettersom hennes drømmer om en dag å overta som tysk forbundskansler etter sitt forbilde og mentor Angela Merkel, var blitt lagt i grus. Von der Leyen var nemlig i mange år omtalt som «reservekansleren» som skulle steppe opp når «Mutti» Merkel ga seg, men noen år som forsvarsminister hadde ødelagt for den muligheten. Mer om det senere.

Det var faktisk Frankrikes president Emmanuel Macron som foreslo Ursula von der Leyen som Brussels førstedame, da de ulike EU-landene i 2019 ikke klarte å enes om en felles kandidat.

Og dermed kom Ursula von der Leyen «hjem». Hun er nemlig født i Brussel. Hennes far, Ernst Albrecht (CDU),var karrierediplomat og en av Tysklands ledende delegater til Den europeisk kull og stålunionen – EUs forløper, som allerede på 1950-tallet holdt hus i den belgiske hovedstaden.

Hennes mor, Heidi Adele Albrecht, var veldig skrivende – og kunne visstnok blitt en dyktig journalist eller forfatter. Det ble det aldri noe av, men hun skrev utførlige dagbøker, som har bidratt til å kaste lys over von Leyen-familiens historie.

Ursula Gertrud Ernst Albrecht ble født 8. oktober 1958 i Brussel, bare 18 måneder etter Roma-traktaten.

Eliteskoler, falskt navn og festing i London

Da hun kom i skolealder, ble Ursula sendt til den nye europeiske skolen i Brussel, der barna til dem som var i ferd med å bygge opp byens store byråkratmaskineri – EEC, Nato og Euratom – ble oppdratt og utdannet til en trespråklig, selvbevisst elite. Det var den samme skolen i forstaden Uccle som Boris Johnson en kort periode gikk på, da faren hans jobbet som euro-byråkrat noen år senere.

Ursula von der Leyen er altså den fødte eurokrat. Og hun vokste opp rundt og med politikken. Faren hennes hadde nemlig politiske ambisjoner, og flyttet etter hvert hjem til Tyskland, der han ble aktiv for Kristeligdemokratene i CDU. I mange år var han regjeringssjef i delstaten Niedersachsen, før han i 1990 tapte makten til sosialdemokraten Gerhard Schröder, som etter hvert også ble forbundskansler i Tyskland.

Sammen med foreldrene og fem søsken flyttet hun fra Brussel og hjem til Tyskland som 13-åring. Familielivet var komfortabelt, på en gård i nærheten av Hannover. Ursula ble glad i ridning, sang og teater, og sammen med sine etter hvert seks søsken opptrådte hun i hjemmelagde skuespill og konserter, noen ganger foran politikere.

Men før politikken tok Ursula, skulle hun både feste og føde – begge deler i stort monn.

Ursula Albrecht studerte i sine unge år ved LSE – London School of Economics. Der ble det mer fest og musikk enn forelesninger, sies det. Hun var visstnok mer opptatt av The Clash enn av cash.

«London var for meg da selve symbolet på modernitet. Frihet, livsglede og mulighet til å prøve alt», har hun senere sagt i et intervju med Die Zeit.

Et artig poeng er at Ursula hadde levd under falskt navn i sin tid i London. 70-tallets tyske politikerfamilier var livredde for Baader-Meinhof og deres Røde Armé Fraksjon (RAF) – en venstreorientert terrorgruppe som både kidnappet og drepte representanter for kapitalismen og det politiske etablissementet.

Rose Ladson var navnet von der Leyen ble kjent som under i sin lykkelige studietid i London.

Men da Baader-Meinhof-banden ble arrestert og dømt, måtte hun droppe sitt kjære alias, og bli Ursula Albrecht igjen.

Vel hjemme i Tyskland etter London-oppholdet, begynte hun å studere til lege og tok etter hvert doktorgraden i medisin. Men det sies at hun følte seg isolert og ulykkelig på universitetet i Göttingen, helt til hun møtte Heiko von der Leyen i universitetskoret. Hun var 24 år gammel. Han var vitenskapsmann, og snart var de et par. Og som nygift fulgte hun med til California der han hadde fått en attraktiv forskerstilling.

Mini-CV: Ursula von der Leyen

Foto

JOHN THYS / AFP

Født: 8. oktober 1958 i Brussel, bare 18 måneder etter Roma-
traktaten.

Sivil: Gift medHeiko von der Leyen, som hun har sju barn med.

Utdanning: Eliteskole for diplomatbarn i Brussel, LSA i London, Medisinstudier i Göttingen i Tyskland.

Politisk karriere:

• Medlem i CDU fra 1990.
• Representant i delstatsforsamlingen i Niedersachsen fra 1996.
• Familieminister i 2005 – 2009.
• Arbeidsminister i 2009 – 2014.
• Forsvarsminister 2014-2019.
• Kommisjonspresident i EU fra 2019.

Ursula von der Leyen har arbeidet som lege i både USA og Tyskland. Hun er en dyktig rytter og snakker tre språk flytende.

«Late bloomer»

I en biografi som er skrevet om von der Leyen, heter det at hun var fra «den frustrerte generasjonen moderne kvinner» − kvinner som utdanning og spennende yrker var åpne for – men der ingenting hadde blitt gjort for å gjøre dem kompatible med familielivet. Ingen holdninger til mannens rolle hadde i realiteten endret seg.

Ursula von der Leyen fikk sin medisinske utdanning og jobb både i USA og senere i Tyskland. Men når det kom til hjemmebane og barn, var det aldri noen tvil om at det (også) var hennes ansvar. Den samme biografen skriver at en amerikansk leder mente hun var «lat», fordi hun ble gravid… Vel, det ble hun etter hvert ganske ofte – hele sju ganger − og hun har siden blitt beskyldt for mye, men aldri for å være lat.

Rent politisk var Ursula von der Leyen en såkalt «late bloomer». Men når hun først blomstret, så sprang hun bredt ut. Tilbake i Tyskland etter USA-oppholdet i 1996 gikk hun i sin fars fotspor, og ble først politisk aktiv på delstatsnivå. Som sin far, tok von der Leyen sine første politiske steg i Niedersachsen.

Og snart ble hun lagt merke til. På et hestestevne møtte hesteentusiasten Ursula von der Leyen den fremtidige ministerpresidenten Christian Wulff, som den gang var regjeringssjef i Niedersachsen. Wulff ble imponert av den målbevisste hestejenta. Ikke bare var hun en fantastisk rytter, hun var seks måneder gravid med sitt syvende barn. Han så ambisjoner og besluttsomhet. Han så politisk talent.

I Tyskland er de politiske TV-talkshowene en viktig institusjon for å bygge seg popularitet og kjendisstatus. Wulff visste hvilke tråder det måtte trekkes i, og snart var Ursula von der Leyen en talkshow-favoritt. Det som gjorde henne så god på TV, var dels at hun var datteren til Ernst Albrecht – som var en avholdt politisk kjendis i Tyskland − og det faktum at hun hadde sju barn i et land der den gjennomsnittlige fødselsraten lå på 1,59 og dermed også var et «politisk problem».

«Supermutterpowertochter»

Snart fikk flere øyne opp for sjubarnsmoren fra Niedersachsen. Også selveste Angela Merkel, som i 2005 «kom fra intet», eller fra det tidligere Øst-Tyskland, og raskt tok steget helt til topps i tysk politikk – en posisjon hun holdt på i 16 år. Merkel likte den driftige sjubarnsmoren og hennes sjarmerende opptredener i talkshowene. «Mutti» Merkel spilte bevisst på det faktum at Ursula von der Leyen både var sjubarnsmor og en hardtarbeidende politiker. Merkel mente at von der Leyen ga CDU et familievennlig ansikt, og tok henne inn i regjeringen som familieminister.

Ursula von der Leyen ga altså Merkel og CDU økt troverdighet i familiepolitikken. Og hun skred til verket med krum hals. Von der Leyen fikk på plass svangerskapspermisjon for fedre og jobbet aktivt for likelønn i arbeidslivet. Hun var også en pionér når det gjeldt likekjønnet ekteskap. Likestillingsengasjementet tok hun med seg, da hun i 2009 skiftet departement og ble arbeidsminister.

Langt fra alle hennes politiske utspill ble verdsatt i hennes eget konservative kristendemokratiske parti CDU, men Angela Merkel likte det. Dermed hadde von der Leyen verdens beste beskyttelse.

Som familieminister tok von der Leyen for eksempel opp kampen mot overgrep mot barn på internett. Von der Leyen ville legge et større ansvar på internettdistributørene, og i en opphetet debatt om den saken fikk hun tilnavnet «Zensursula» («Sensursula»). Underliggende for kritikken var en frykt for sensur som politisk virkemiddel.

Det ble en del «kallenavn» etter hvert. Det feministiske nettstedet «fembio» har fremhevet at deler av den seriøse pressen har vært ute etter «å ta» von der Leyen på grunn av hennes «aristokratiske» bakgrunn og alltid smilende fremtreden. Angivelig har dette provosert deler av det tyske pressekorpset. Die Tageszeitung og Der Spiegel kalte henne for eksempel for «supermorkraftdatter» (tysk: Supermutterpowertochter). Konservative Die Welt har beskrevet henne som en «blanding av Pamela Anderson og Magda Goebbels», en assosiasjon som også Süddeutsche Zeitung skal ha brukt.

Nedturen

Men da hun ble forsvarsminister i 2014, ble det vanskeligere. Det sies at dette er den verste ministerposten å ha i Tyskland, der forsvaret historisk sett har hatt «en del å stri med». Skyggene fra krigen er der stadig, og ute i verden skal Tyskland den dag i dag gå veldig stille i dørene når det kommer til å framsnakke et offensivt forsvar. Da dagens forbundskansler Olaf Scholz i 2022 uttrykte sin høylytte støtte til Ukraina, og dessuten åpnet for at Tyskland kunne sende våpen til et land i krig – var dette et brudd med 75 års defensiv tysk forsvarspolitikk.

Som forsvarsminister kom en suksessrik og selvbevisst Ursula von der Leyen raskt i strid med både forsvarsfolk og andre politikere. Det sies at hun styrte forsvarsdepartementet uten å ta sektoren med på råd. Istedenfor lot hun en gjeng konsulenter fra McKinsey og Accenture utforme store deler av den tyske forsvarspolitikken – noe som etter hvert utviklet seg til en aldri så liten politisk skandale for von der Leyen, da saker om uforholdsmessig høy bruk av eksterne konsulenter ble rullet opp i tyske medier.

Det er de som mener at von der Leyen – som Tysklands først kvinnelige forsvarsminister – bevisst ble motarbeidet fra macho-mannlige forsvarsmiljøer, og derfor ikke hadde en sjans til å oppnå suksess i den rollen.

Det er kanskje noe i det, men det alene kan ikke forklare at hennes popularitet raste. Hun som en gang ble omtalt som «reservekansleren» og Angela Merkels naturlige arvtager, ruinerte som forsvarsminister sine sjanser til å nå helt til topps i tysk politikk.

Financial Times skriver at flere ledende tyske politikere ble overrasket da hun ble nominert til president for EU-kommisjonen. Hun var den i Merkels regjering som visstnok hadde skapt flest negative oppslag i tysk media.

En stående spøk i det tyske parlamentet Bundestag fra den tiden retter seg mot det som sies å være von der Leyens høyt utviklede selvopptatthet:

«Vet du hvordan man forkorter navnet von der Leyen»?

«I.C.H.» (altså «ich», eller «meg»).

Maktbyggeren

Kritikken mot Ursula von der Leyen holdt fram helt til hun flyttet til Brussel.

«Von der Leyen er vår svakeste minister. Det er tydeligvis nok til å bli kommisjonspresident», skrev tidligere president i Europaparlamentet, Martin Schulz, i en Twitter-melding da den nye presidenten for EU-kommisjonen ble stemt inn i 2019.

Selv holdt Ursula von der Leyen sin første tale i Europaparlamentet på flytende engelsk, flytende fransk og tysk.

Det var altså at Emmanuel Macron ble hennes reddende engel og den utløsende faktoren for at kommisjonspresident Ursula von der Leyen i dag regnes som verdens mektigste kvinne, ifølge Forbes berømte maktlister.

Dette er en makt hun selv har evnet å bruke – og styrke. Før Ursula von der Leyen ble EU-kommisjonens president, ble denne rollen opptattet som en nikkedukke for de store EU-landene. Men von der Leyen er kjent for å være en målrettet arbeidsnarkoman. Noe av det første hun gjorde da hun ankom Brussel som ny kommisjonspresident, var å sette inn en seng på kontoret.

Siden har hun bygget opp sin egen, reelle maktbase. Og grunnlaget la hun under koronapandemien, da flere EU-land, som Italia, ikke bare fikk en gigantisk helsekrise, men også en økonomisk nedtur av dimensjoner. EU hadde særdeles strenge regler for å subsidiere enkelt-land med økonomiske utfordringer, noe blant annet Tyskland sto hardt på – med finanskrisen i Hellas sterkt i minne.

Men Ursula von der Leyen fikk − i forståelse med Angela Merkel og Emmanuel Macron − til et fikst opplegg, som veldig enkelt sagt gikk ut på at EU som institusjon kunne gi kreditter og bistand, uten å belaste de enkelte medlemslandene.

Og plutselig var EU-kommisjonens president en maktfaktor å regne med for alle i EU-systemet.

Det heter seg at Angela Merkel og Ursula von der Leyen tekstet hverandre hver dag, etter at von der Leyen overtok toppjobben i Brussel. Kansleren oppdaterte kommisjonspresidenten om Berlin, mens von der Leyen orienterte Merkel om ståa i Brüssel.

Slik ledes EU-systemet

Sterke damer. Kommisjonspresident Ursula von der Leyen og presidenten i Europaparlamentet, maltesiske Roberta Metsola .

Foto

Stephanie Lecocq, Pool via AP

EU har fire ulike presidenter som ikke bør forveksles. Presidentene har formelt sett ikke noen tydelig rang i forhold til hverandre:

Presidenten forDet europeiske råd. Det eur opeiske råd består av stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen, og ledes av EUs president. Det kalles derfor også «EUs toppmøte». I dag er belgiske Charles Michel president for Det europeisk råd (som ikke må forveksles med Rådet for Den europeiske union (Ministerrådet).

Presidentskapet/formannskapet i Rådet. Fra 1. januar har Belgia formannskapet i Rådet. Og til sommeren er det Ungarns tur. Rådet for Den europeiske union − noen ganger bare kalt Rådet, Unionsrådet eller Ministerrådet − er medlemslandenes organ i EU. Det består av 27 fagministre, én fra hvert av EUs medlemsland. Rådets ledelse, formannskapet, rullerer mellom EU-landene, med skifte hver sjette måned.

Presidenten forEuropaparlamentet. Europaparlamentet er den ene av EUs to lovgivende forsamlinger, der den andre er Ministerrådet. Europaparlamentets hovedfunksjoner er lovgivning og budsjettering, samt kontroll av EUs utøvende myndighet, Europakommisjonen. Presidenten er Europaparlamentets øverste leder. Hen leder parlamentets plenumsmøter, og har dessuten ansvaret for at parlamentet er organisert i samsvar med reglene. Roberta Metsola fra Malta er i dag president i Europaparlamentet.

Presidenten forEU-kommisjonen. Dette er Ursula von der Leyens jobb. Presidenten for EU-kommisjonen velges av Europaparlamentet etter forslag fra Det europeiske råd, for en periode på fem år med mulighet for gjenvalg.

De tre sistnevnte presidentene har alle samvirkende funksjoner i EUs lovgivningsarbeid, der ingen står over den andre rent formelt. Kommisjonens president (von der Leyen, altså) regnes likevel ofte som den viktigste, fordi Kommisjonen er (så å si) alene om å ha retten til å stille forslag til lovgivning.

Presidenten i Det europeiske rådet har ingen formell rolle i EUs beslutningsprosesser.

Har fått til ting

«For meg er det som å komme hjem», sa Ursula von der Leyen om sin nye jobb som president for EU-kommisjonen. Ikke så rart, kanskje, med hennes bakgrunn: Født og oppvokst i Brussel, studier i London og statsråd i flere av Angela Merkels regjeringer.

Som den første kvinnen til å lede EUs utøvende myndighet, inkluderer hennes ansvar å foreslå nye EU-lover, håndheve unionens regler og håndtere handelsavtaler.

Listen over initiativer som hun har tatt som EU-kommisjonens president, er lang og ganske betydelig:

Klima: EUs ambisiøse klimaplan – «Green Deal» – om at EU skal bli klimanøytralt innen 2050 − har hennes signatur.

Likestilling: Von der Leyen har jobbet hardt for likestilling mellom kjønnene i Europa, både i selve EU-systemet og i europeisk næringsliv. Hun har blant annet lagt fram planer om både likelønn og mot vold i nære relasjoner.

Etter Covid-penger: Hun er en hovedarkitekt bak EUs 800 milliardersplan for å gjenoppbygge europeisk økonomi etter koronapandemien.

Digitalisering: Von der Leyen har gått i bresjen for en digital transformasjon av og i EU. Og hun har jobbet tett med forslagene om bruk og regulering av kunstig intelligens.

Helseunion: Ursula von der Leyen jobber for å få på plass en egen helseunion i EU, blant annet for å kunne stå sterkere i møte med en ny pandemi. Det er det allerede en debatt om her hjemme, om Norge skal bli med på eller ikke.

Energiuavhengighet: Von der Leyen har jobbet hardt for å bidra til at EU-landene skal bli uavhengig av Russland og russisk gass. Dette arbeidet har som kjent også vært meget innbringende for Norge.

I sin siste «State of the Union-tale» i september i fjor, som er hennes siste i denne perioden før nytt EU-valg i juni, la Ursula von der Leyen fram noen av sine ønsker for EU i årene som kommer.

«Det er på tide at EU tenker stort», sa hun, og varslet en plan for å utvide antall EU-land fra dagens 27 til flere enn 30 land – blant annet med Ukraina og land på Vest-Balkan – som Serbia, Bosnia, Kosovo og Nord-Makedonia.

«Ukrainas fremtid er i vår union,» erklærte von der Leyen i talen.

Hun advarte også Kina mot å subsidiere sin elektriske bilindustri, og varslet mottiltak mot statssubsidierte kinesiske billigbiler, som hun mener ødelegger for europeisk bilindustri.

«Dette er Europas øyeblikk for å svare på historiens kall,» konkluderte von der Leyen i talen.

Men hun sa ingen ting om hun ville gå for en ny periode som president for EU-kommisjonen.

Mange eksperter mener imidlertid at det skal mye til for at Ursula von der Leyen flytter ut sengen sin fra kontoret i Brussel frivillig.