LEDELSE er hverdagsarbeid

­Jeg vokste opp i Horten på 1960- og 70-tallet. I mine formative år brukte jeg mye tid med min farfar. Han var en imponerende mann som hadde vært med i en verdenskrig, i en olympiade, vært revyartist og fotballspiller på toppnivå.

Han hadde også sine negative sider, og var absolutt ingen helgen. Jeg husker han snakket mye om ledere. Det gjorde man i min familie. Skulle man ha noe å komme med, burde man bli leder, helst i Forsvaret, til nød innen tekniske fagområder. Mine foreldre og besteforeldre kunne ikke forstå at det fantes andre karriereveier for en ung mann på den tiden. Det var veien ut av en liten småby, det åpnet for mulighetene til å gjøre en forskjell her i verden.

Jeg husker at farfar, preget som han var av krigen, hadde en miniatyrstatue av Winston Churchill i stua. Og vi hørte på utdrag av hans taler, «we shall never surrender», og så videre. Jeg snublet derfor inn i en voksenverden med høye idealer og flotte tanker om store ledere. For eksempel om at jeg aldri skulle gi meg, et gjennomgangstema i flere av Churchills taler. Han var en sta jævel.