Ledelse

Partileder i Frp og finansminister, Siv Jensen.

Mindre leder, mer statskvinne

– Siv Jensen framstår mer og mer som finansminister, og mindre og mindre som partileder. Når man sitter som finansminister med ansvaret for helheten, så blir de populistiske vinklingene litt for enkle, sier kommunikasjonsekspert Beate Nossum.

Publisert Sist oppdatert

Beate Nossum mener et av symptomene på dette er at Siv Jensen har overlatt stadig flere av Frps utspill til andre i partiet.

Nossum er leder i kommunikasjonsbyrået Footprint. Det startet hun etter tiden sin i First House, hvor hun blant annet jobbet med Sylvi Listhaug. Hun har også vært valgkampanjeleder for tidligere SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen.

Nossum har fulgt Siv Jensen lenge, og sier at hun har vokst enormt siden hun kom inn i politikken for første gang:

– Da hun kom inn i politikken var hun ganske «blond», i ordets verste betydning. Hun hadde ikke de mest avanserte politiske resonnementene, og var ikke blant de beste debattantene.

– I dag er hun en ganske så formidabel partileder for Frp. Hun kommuniserer godt og er en av Norges beste debattanter. Hun kan være populist, men også snakke bredt. At hun er glødende engasjert skinner gjennom, selv når hun svarer på autopilot, sier Nossum.

Hun har spesielt bitt seg merke i ett triks Jensen bruker, som skiller henne som kommunikator fra de andre partilederne:

– Hun vinner mye på å være flink til å beskrive problemer i samfunnet som folk kjenner seg igjen i. I debatter bruker hun ofte mer av taletiden på virkelighetsbeskrivelser enn på å beskrive de politiske tiltakene. De andre partilederne har en tendens til å fokusere på rene politiske tiltak, som for folk flest kan høres ganske like ut, sier hun.

Mindre partileder, mer statskvinne

Men en av Norges fremste kommunikatorer har forsvunnet litt fra denne rollen, sier Nossum.

– Det som har slått meg den siste tiden at hun framstår mer og mer som finansminister, og mindre og mindre som partileder. Det samme skjedde med Kristin Halvorsen, uten sammenligning for øvrig. Når man sitter som finansminister med ansvaret for helheten, så blir de populistiske vinklingene litt for enkle.

– Derfor ser vi nå at Jensen har færre og færre utspill på vegne av Frp. Denne rollen er det andre i partiet som tar seg av. Senest denne uka stilte Frp med Per Willy Amundsen i en debatt om EØS, mens de fleste andre partiene stilte med partilederne sine, påpeker Nossum.

Foto
Kommunikasjons- og strategirådgiver, Beate Nossum.

Dette er første gang Frp har en såpass avbalansert talsperson, og det kan faktisk bli problematisk for Frp og Jensen, tror Nossum.

– Hun må være forsiktig med å overlate for mye av de partipolitiske utspillene til andre i partiet. Hvis den populistiske fløyen i Frp ender opp som den sterkeste stemmen i debatten om regjeringssamarbeid med KrF, kan hun risikere å bli kraftig svekket selv, sier hun.

– Men her så vi tydelig i forbindelse KrFs «kvotekupp» (taxfree-saken, journ.anm.) i Stortinget at Jensen kjenner sin besøkelsestid som partileder og kommer på banen når det trengs. Å ha en felles, ytre fiende, virker både samlende og mobiliserende for et parti med to veldig sterke og ulike fløyer.

Makt og motmakt samtidig

I spørsmålet om regjeringssamarbeidet er det ifølge Nossum to krefter drar i hver sin retning internt i Frp. Den populistiske siden, med politikere som Sylvi Listhaug og Per Willy Amundsen. For denne fløyen er det ikke nødvendig å sitte i regjering. Dette er protestpartiet, som kanskje er mer opptatt av motmakt enn makt.

Den andre fløyen er den maktsøkende, som søker innflytelse og regjeringssamarbeid.

– Siv Jensen tilhører den maktsøkende Frp-fløyen, og er en tydelig representant for det blå-blå samarbeidet. Men samtidig vet hun godt at hun er helt avhengig av støtte fra den delen av Frp som søker motmakt, sier Nossum.

– Regjeringsforhandlingene krever balansekunst, også fordi Jensen risikerer sterk motstand internt dersom den populistiske fløyen oppfatter at hun drar partiet for langt inn mot sentrum for å tekkes regjeringspartnerne.

Kunsten, tror Nossum, er å la protestpartiet eksistere parallelt med et regjeringssamarbeid.

– Hun gjør derfor klokt i å overlate noe av debatten til andre i partiet, gjerne fra den populistiske fløyen. På den måten kan de bli sittende i regjering samtidig som de framstår som et protestparti utad. Maktpartiet og motmaktpartiet består, samtidig.

Men dette krever en balansegang, sier Nossum. Man skal ikke fyre opp under den sterke KrF-misnøyen som finnes i dag, før regjeringsforhandlinger blir helt uaktuelt.

– Nå har Jensen gått ut og erklært tillitsbrudd fra KrF én gang. Men som nestleder i regjeringen skal hun passe seg for å gjøre det for mange ganger til – for da blir det ikke regjeringsforhandlinger. Det beste hun kan gjøre er nok heller å trekke fram likhetene mellom Frp og KrF, og minne Frp-medlemmene på at de i KrF som misliker Frp, er venstrefløyen, som ikke fikk viljen sin.

Powered by Labrador CMS