Politisk strid har ofte kommunedirektøren som offer

­Høy turnover blant kommunedirektører er et problem for lokaldemokratiet, sier kommunetopp. Trøblete samarbeid med politikerne er en vanlig årsak til at den administrative topplederen i kommunen må gå.

Topplederrollen i kommunene har endret seg sterkt siden slutten av 1990-tallet. Politisk teft er i dag en helt nødvendig egenskap. Dersom politikerne strides seg imellom, sitter kommunedirektøren utrygt.

Hvis du har ambisjoner om en karriere som kommunedirektør − eller rådmann, som det het inntil ganske nylig – så legg deg følgende på minnet:

Om «din kommune» har ytterpartier og et par bygdelister representert i kommunestyret, så kan du sannsynligvis glemme å få gullklokka.

58 avganger i året

Med flere politiske partier representert i kommunestyret, jo mer politisk strid blir det gjerne i en kommune. Og kommunedirektøren sitter straks mer utrygt dersom det er det er et høyt politisk konflitnivå i kommunestyresalen.

Dette kommer fram i en fersk undersøkelse forskerne Linda Hye og Morten Øgård ved Universitetet i Agder har foretatt. De har sett på alle utskiftninger av rådmenn/kommunedirektører i Norge mellom 2008 og 2018 og sammenlignet disse med tilsvarende undersøkelser fra slutten av 1990-tallet.

Resultatene ble lagt fram under topplederekonferansen til Norsk kommunedirektørforum som gikk av stabelen i Oslo denne uken. Og mens salen var stappfull av kommunedirektører og rådmenn fra hele landet, kunne de to forskerne fortelle dem følgende:

I snitt slutter 58 kommunedirektører i jobben sin i løpet av et år i Norge. Det tilsvarer en turnover på rundt 14 prosent. Dette er omtrent likt som for 30 år siden, i 1997, da en tilsvarende undersøkelse ble gjort.

Det er 422 kommuner med kommunedirektør/rådmann som øverste administrative leder i Norge i dag. Som mange vet har Oslo og Bergen en annen modell, med byrådsleder i tillegg til ordfører. Der er det altså lengre avstand mellom administrasjon og politikerne.

De to forskerne finner også at det er de samme hovedårsakene til at kommunetoppene flytter på seg i dag som tidligere:

• 36,4 %: Karriere – de ønsker seg en ny jobb og en annen type stilling

• 24,0 %: Pensjon – de går av for aldergrensen, rett og slett

• 16,5 %: Karriere – de får ny jobb som kommunedirektør i en annen kommune

• 15,9 %: Konflikt – de slutter på grunn av konflikt og/eller samarbeidsproblemer med politikerne

• 5,3 %: Privat – de slutter av private/familiære årsaker

Konflikt med politikerne

Hele 16 prosent av de kommunedirektørene som slutter i jobben, gjør det altså som følge av at de har en eller annen form for konflikt med politikerne. Dette er noen flere enn for 30 år siden.

Og når forskerne leter etter hva som skal til for at administrasjonens toppleder skal komme i klinsj med politikerne, så er det ett trekk som utkrystalliserer seg:

Jo flere partier som er representert i kommunestyret, jo større er sjansen for at politikerne og kommunedirektøren får et anstrengt forhold.

− Med flere politiske partier, så blir jo ofte de politiske konfliktene skarpere. Og med mer politisk konflikt i en kommune, så blir kommunedirektøren mer utsatt, sier Linda Hye og Morten Øgård.

De to forteller en «historie fra virkeligheten», der en kommunedirektør i en nokså stor norsk kommune – med bøttevis av partier i kommunestyret – skulle legge en kontroversiell sak fram for behandling og vedtak i kommunestyret.

Den erfarne kommunedirektøren hadde forvisset seg om at det var flertall for det vedtaket han ba politikerne stemme over. Problemet var at en av Høyres representanter var blitt syk, og partiet klarte ikke finne en vara. Dermed ble forslaget forkastet, og kommunedirektøren kastet. Han fikk regelrett sparken i det samme kommunestyremøtet.

Attraktive på arbeidsmarkedet

− Hva skjer med de kommunedirektørene som «må gå»?

− De fleste får seg jobb igjen ganske raskt. Enten som kommunedirektør i en annen kommune, eller et annet sted i det offentlige. De holder seg i offentlig sektor, svært få av de som slutter som kommunedirektør, frivillig eller ei, går til privat sektor, forklarer Øgård.

De mange jobbskiftene blant kommunedirektørene viser ifølge forskerne at en kommunedirektør er enormt attraktiv som leder i ulike jobber – i alle fall i det offentlige.

De fleste som blir kommunedirektør kommer fra en annen stilling i kommunene eller fra en kommunedirektørstilling i en annen, mindre kommune. Noen kommer fra andre deler av offentlig sektor, men ganske få fra privat sektor, faktisk er antallet her synkende. Tidligere kom rådmannen ofte fra en stilling i Forsvaret. Også dette er en synkende tendens, ifølge Hye og Øgård.

Av utdanning er det færre jurister enn før. De fleste topplederne i Kommune-Norge i dag har en økonomisk/administrativ utdanning eller de har studert statsvitenskap.

− Men det er et spesielt funn vi har gjort, skyter Linda Hye inn. Av de som må slutte, så er det 28 prosent av dem vi ikke «finner igjen». De får i alle fall ingen profilert jobb et annet sted. De oppdaterer ikke sine sosiale medier, det kommer ingen pressemelding fra nabokommunen om en ny kommunal leder. Det er litt «skummelt». Det finnes et 20-talls avgåtte rådmenn fra de siste 10 årene som vi ikke har klart å gjøre rede for. Sannsynligvis har de tatt seg en helt anonym jobb.

Fra sordin til førstefiolin

Tidligere undersøkelser av denne typen har beskrevet rådmannen/kommunedirektøren som en «vandringsmann med sordin». Denne noe kryptiske beskrivelsen skal fortelle om en type leder som stadig skifter jobb, men som jobber i det stille, internt, som en bakspiller på sin sordin.

− Er dette riktig rollebeskrivelse fortsatt?

− Den ene delen av den, ja. Kommunedirektøren er fortsatt en vandringsmann/-kvinne. Men spiller nok ikke sordin lenger, sier Linda Hye.

Hun og Øgård konkluderer med at kommunedirektører fortsatt flytter mye på seg. De vil gjerne ha nye utfordringer. Og de flytter på seg raskere enn før. Mens topplederen i kommunen i snitt satt i sju år for 20-30 år siden, sitter en kommunedirektør i dag i gjennomsnitt i fem år. Et annet gjennomgående trekk er at når kommunedirektøren får seg ny jobb, så går hen til en annen og større kommune. Det anses som et steg opp på karrierestigen.

Men den største forskjellen på jobben «da og nå», er ikke at kommunetoppene sitter litt kortere i jobben, det er selve lederrollen som har endret seg.

− Tidligere var rådmannen «innenriksminister». Han eller henne sørget for å skape gode relasjoner med andre mennesker i og utenfor organisasjonen. Dessuten var man en strategisk utviklingsleder som skulle tenke langsiktig og være dedikert til samfunnsoppdraget, sier Morten Øgård.

− Og slik er det ikke lenger?

− Vel, i dag er embetsmannsrollen blitt mye mer framtredende. I dag er det viktig at kommunedirektøren er en politisk fasilitator, at man har politisk teft og kan oversette språkbarrierer mellom politikk og fagavdelinger, sier Hye.

− En kommunedirektør i dag har en mye mer utadvendt rolle enn før. Man må være god på dialog og formidling, både internt og eksternt, både mot politisk nivå og mot administrasjonen, både mot næringsliv og innbyggere, legger Øgård til.

De to forskerne antyder at vi går mot en type politisering i kommunene, på linje med det mange mener vi har sett i departementene, etter at man i løpet av de siste 20 årene har fått flere statssekretærer og politiske rådgivere som jobber tett opp mot fagavdelingene.

− Den nye embetsmannsrollen kommunedirektørene nå får i stadig større grad, gjør at de må stå til rette for sine handlinger. Alt de gjør skal være etterprøvbart, akkurat som i et departement. Det er rett og slett nye og høyere forventinger til topplederrollen i en kommune.

Flere partier skaper mer konflikt, og gjør jobben til kommunedirektøren vanskeligere. Det fører gjerne til «styggere» og mer profilerte sluttårsaker, framhever Morten Øgård, som mener at mediene også spiller en rolle her.

− I dag blir kommunedirektøren pekt på og stilt til ansvar i mediene. Derfor er et godt samspill mellom administrasjonen og politikerne et veldig viktig suksesskriterium, sier han.

− Dette er egentlig et stort paradoks, sier Linda Hye. – De kommunene der det er sterk politisk strid er jo de som er aller mest avhengig av en stabil og velfungerende administrasjon.

Et problem for lokaldemokratiet

Bjørn Gudbjørgsrud, kommunedirektør i Sandefjord kommune, er nyvalgt leder av Norsk kommunedirektørforum. Han mener den høye turnoveren på toppen i Kommune-Norge er problematisk for lokaldemokratiet.

− De mange utskiftingene er et problem. Det er ikke bra for lokaldemokratiet, det går utover omdømmet til kommunene og det fører til at produktiviteten i den berørte kommunen går ned.

Gudbjørgsrud mener den såkalte «formanskapsmodellen», som vanligvis organiserer politikken i kommunene, er noe av årsaken til at det lettere kan oppstå konflikter mellom administrasjon og politikere i en kommune. I denne modellen er administrasjonen tettere på i saksforberedelsene enn tilfellet er i en parlamentarisk modell, slik man har i Oslo og Bergen.

− Administrasjonen må ta en noe sterkere rolle i formannskapsmodellen, noe som lettere kan bidra til samarbeidsproblemer, sier Gudbjørgsrud, som på vegne av Kommunedirektørforum har kommet med en felles uttalelse med KS, der de to organisasjonene sier at de sammen skal jobbe for et bedre samarbeidsklima mellom administrasjon og politikere i kommunene.