Sjef eller kompis?

Hva er viktigst for deg som leder? Å dominere folk eller å bli godt likt? De fleste ledere heller mot enten den ene eller andre lederstilen, hevder ledelsesprofessor Jon K. Maner fra Kellogg School of Management i et intervju i The New York Times. Professoren mener at begge lederstilene har noe for seg, hver til sin tid.

Dominans versus prestisje

Maner viser til at dominante ledere er kontrollerende, men at de skaper visjoner. Ledere som er mest opptatt av å bli likt og beundret – han kaller dem prestisjeledere – baner i større grad vei for gruppens visjon. De bruker mer til på å lytte, og sette sammen andre menneskers bidrag og innspill til en helhet.

I artikkelen i The New York Times, som er skrevet under den amerikanske valgkampen, trekker Maner fram Clinton og Trump som eksempler på ledere som heller til hver sin lederstil. Han beskriver Trump som den dominante, og mener å se at Clinton har flere prestisjeaktige kvaliteter.

I kriser

Alt i alt har Maner mest tro på prestisjeledelse, men han understreker at det ikke alltid vil være negativt for en organisasjon å ha en dominant leder. En sterk, dominerende leder kan være bra hvis sjefen har en sterk visjon som er viktig for bedriften og som han evner å få oppslutning om. Dominant lederskap kan også være effektivt i kriser. Da ønsker folk gjerne en som kommer inn og tar ledelse. Det er ikke tid og sted for de store idedugnadene.

Prestisjeledelse er ifølge Maner mest effektivt når en leder ikke har en sterk visjon, men i stedet ønsker at medarbeiderne kommer opp med innovative og kreative strategier. Ulempen for prestisjeledere er at de kan bli mer opptatt av å ta populære avgjørelser enn kloke avgjørelser. De kan også ha vanskelig for å gi negative tilbakemeldinger til medarbeidere.

Helgardering

Maner slår altså et slag for prestisjeledelse, det vil si lederen som leder på en måte som gjør at han blir godt likt. Men han viser til at dominant lederskap kan være bra til sin tid - for eksempel i kriser. Og den beste løsningen av dem alle ligger ifølge professoren i alternativet som innebærer «helgardering»: Han mener at mens de fleste ledere har en tendens til å helle enten i retning dominans eller prestisje, så behersker de beste av de beste begge deler. Og vet når de skal bruke hver av stilene til det beste for organisasjonene sine.