Utenlandske ledere i Norden | Norden for nybegynnere

­De små nordiske landene er ikke verdens navle. Men vi oppfører oss ofte som om de er det. Vi har en tendens til å insistere på at våre løsninger er de beste, og nøler ikke med å forklare alle andre at vi har vår helt egen, riktige, måte å gjøre tingene på. Så også i arbeidslivet.

En fransk leder i Skandinavia registrerte med forundring hva som skjedde da konsernsjefen i det globale konsernet kom på besøk:

«På kontoret var det meget interessant å observere hvordan alle ideene hans ble avvist. Ikke uvennlig, men hele tiden med bemerkninger om at ’dette høres veldig bra ut, men det ville ikke fungert her’».

Dette skriver Kirsten Weiss i boken «Living with Vikings. How to Live and Work in the Nordic Countries». Den danske journalisten har intervjuet utenlandske ledere og medarbeidere i Norden, deriblant franskmannen. Hun skriver at for mange mennesker utenfra fremstår vi i Norden som «en sær kombinasjon av det jordnære og det voldsomt selvforelskede». De lar seg også overraske over vår mangel på hierarkier.

Hvem bestemmer?

– Når man kommer fra en kultur hvor man er vant til å se hvem som bestemmer, kan det være riktig vanskelig å komme til en nordisk organisasjonskultur hvor du forventes selv å ta initiativ, sier Kirsten Weiss til Dagens Perspektiv. Hvorpå hun raskt legger til at dette ikke skyldes at folk fra andre land ikke er i stand til å ta initiativ. – Det skyldes at man i andre land har mange flere sjefer som gir ordre.

Weiss ble nysgjerrig på kulturforskjeller i arbeidslivet allerede da hun, som dansk, jobbet i skandinaviske SAS i Sverige på begynnelsen av nittitallet.

I 2006 skrev hun boken «Når Vikinger slåss», som handler om interne motsetninger i Skandinavia. I boken «Living with Vikings», fra 2017, utvider hun perspektivet. Her handler det om utlendingenes møte med det nordiske arbeidslivet.

For selv om det er rivalisering internt i den nordiske familien, så er de fem nordiske landene mer like enn ulike, fastslår forfatteren. Utlendingene har til og med vanskelig for å se forskjell på oss.

Jobbe selvstendig, men i team

Weiss anslår at hun har intervjuet rundt hundre ledere og medarbeidere i nordisk arbeidsliv i arbeidet med bøkene sine. I tillegg har hun snakket med veldig mange på sine foredragsferder rundt om i Norden. Tidligere i høst var Weiss i Oslo for å holde foredrag i regi av AFF og Gjensidige under «Gnistuken».

Hun forteller at de utenlandske lederne hun har intervjuet understreker at de trives og setter pris på det gode livet og arbeidslivet i Norden. De erfarer imidlertid at den nordiske arbeidslivskulturen også har noen forvirrende og mindre gode sider.

Weiss mener at vi kan lære noe om våre egne verdier og væremåter ved å lytte til utlendingenes erfaringer. Og hvis vi ser og forstår mer av kulturforskjellene, vil vi også samarbeide bedre, argumenterer hun.

Et eksempel på noe av det utlendingene finner forvirrende, er ifølge Weiss dobbeltheten i måten vi jobber på. I Norden forventes det at folk jobber selvstendig, men samtidig forventes det at man skal jobbe kollektivistisk i team.

– Her skal du dele selv din mest briljante idé med de andre, mens du i de fleste andre arbeidskulturer blir belønnet for å bearbeide din egen ide til den er helt ferdig. Først da presenterer du den for sjefen.

– Her i Norden sitter det mennesker rundt et bord og sier ’hva synes du? ’ og ’hva er din idé’? Dette kan være ordentlig forvirrende hvis man kommer fra et land hvor man er vant til å bli belønnet for det man gjør som enkeltperson.

Måtte skrive reiseregningene selv

Noe annet som kan gi kulturkollisjoner, er den nordiske likhetstankegangen. Den allerede omtalte franske lederen forteller i boken til Weiss om det han opplevde som en virkelig merkelig samtale på kontoret om administrative oppgaver:

«Jeg forsøkte å argumentere for at det var tåpelig at jeg, som har høyest lønn på kontoret, brukte tiden min på å skrive reiseregninger. Det er ikke fordi jeg har noe imot det, men jeg synes rasjonelt sett at det ikke er en effektiv utnyttelse av ressursene våre. Svaret jeg fikk var, ‘ja, ja, det stemmer at din lønn er høyere enn vår, men her er vi alle like’».

«Jeg tenkte at jeg aldeles ikke hadde sagt noe annet, men bare at det var dumt at jeg brukt min kostbare tid på det. For meg handlet det ikke om status, men om det praktiske».

Hjemme med syk hund

Weiss forteller også historien om en tysk toppleder i Norge. Jovisst trivdes han, men han var ikke fornøyd med at medarbeiderne nesten aldri var på kontoret samtidig. De ansatte i Norge var jo til stadighet hjemme enten ’med syke barn eller syk hund’. Dette var noe ganske annet enn det han er vant til i det formelle tyske hierarkiet han kom fra.

Med tiden lærte han seg imidlertid å akseptere den friheten folk i Norge har til å bli hjemme med syke barn, jobbe hjemmefra og gå til tannlegen i arbeidstiden. Han tok innover seg at holdningene til balanse mellom arbeid og fritid er annerledes her.

Og, til hans overraskelse, så leverte nordmennene faktisk det de skulle i tide.

Lederen opplevde at det var et hav av forskjell mellom norsk og tysk arbeidslivskultur, men kom ifølge Weiss til at man må akseptere måten det nordiske arbeidslivet er innrettet på hvis man vil jobbe som leder i Norden.

Flere ledere hun har snakket med, erfarer for øvrig at de i Norden må gå forsiktig frem både med endringer og kritikk. For i Norden liker man å tro at man vet best, og man godtar heller ikke uten videre detaljstyring. Det er også viktig for folk at de blir hørt.

Nordisk ledelse

Det er kulturelle forskjeller mellom de nordiske landene, men Weiss argumenterer med at forskjellene er små og at vi har en felles, skandinavisk ledelse-merkevare i vårt hjørne av verden. Hun lister opp verdier som demokrati, dialog, flate hierarkier, anti-autoritære holdninger, teamarbeid, innovasjon, bruk av ny teknologi, respekt for mennesket, troverdighet, likestilling, toleranse og tillit.

– Lederintervjuene til «Living with Vikings» ble gjort før pandemien. Under pandemien jobbet folk fra hjemmekontor i alle land, og man måtte tenke nytt om organisering av arbeid. Er internasjonal ledelse blitt mer som den nordiske etter pandemien, eller er forskjellene like store?

– Jeg tror ikke at ledelse i verden er blitt mer nordisk. Mange virksomheter ble under pandemien tvunget til å la medarbeiderne jobbe hjemme, men fornøyelsen ble ganske kort for mange. Ledelse utøves alltid i en kontekst, og fenomener, hierarkier og graden av respekt for sjefen endres ikke over natten. Vi ser forskyvninger i arbeidsplasskulturer, men vi ser ingen revolusjon, sier Weiss, og legger til at det gamlet dogmet ‘Jeg ser deg, ergo arbeider du. Jeg ser deg ikke, ergo arbeider du ikke’ ennå lever i beste velgående mange steder på kloden. Folk har nok fått litt mer frihet i arbeidslivet, men man må fremdeles opp hit for å finne «nordiske tilstander».

Vanskelig å få venner her

I sommer slapp InterNations, et globalt nettverk for folk som flytter utenlands, undersøkelsen «Expat Insider 2023». 12.000 personer bosatt i 53 land ga her sine «nye» hjemland poeng i ulike kategorier. På sammenlagt-listen over de beste og verste landene for expats, havnet Finland på 16.plass, Sverige er nr. 24 og Danmark nr. 41. Norge er nest dårligst, på 52.plass. Bare Kuwait vurderes som verre.

Noe av forklaringen på at Norge gjør det så dårlig, er underkategoriere personlig økonomi – det er dyrt å leve her – og «ease of settling in». Med unntak av Finland, beskrives folk i Norden som uvennlige og de som kommer hit synes det er vanskelig å få venner her. Særlig vanskelig er det å bli venner med folk i Danmark og Norge. Danmark havner tredje sist i kategorien «ease of settling in». Norge er nummer 48 av 53.

Vi har mye å være stolte av mye i det nordiske arbeidslivet, men alt er altså ikke fryd og gammen for dem som flytter hit. Weiss forteller at når hun var ferdig med intervjuene sine, så spurte nesten alltid utlendingene om hvofor det er så vanskelig å bli venner med oss.

– De føler på at de så sjelden blir invitert inn det livet de nordiske kollegaene deres har utenom jobben.

Skiller jobb og familieliv

Kirsten Weiss har tenkt på mye hvorfor det er så vanskelig for utlendingene å få venner her. Hun tror det handler om at vi skiller så sterkt mellom jobb og familieliv, og om at det er lite impulsivitet i det sosiale livet i Norden.

– En britisk leder i danske Novo sier at i England er det alltid noen som foreslår en tur på pub-en, men her skal alt planlegges. Andre sier det samme: Her skal alt i kalenderen, mange måneder på forhånd. Fordi vi skal hente barn, fordi vi skal på yoga, fordi vi skal spille golf, fordi vi skal møte venner og fordi vi skal være sammen med familien. Kollegaene er ikke med i dette regnestykket, i hvert fall ikke de internasjonale, sier Weiss.

I tillegg gjør været at vi bruker mye tid hjemme, og Weiss mener også at vi har en stammementalitet i våre små land der vi tenker at ‘de som ligner meg, de stoler jeg på’.

– I Norden blir vi dessuten institusjonalisert fra tidlig alder. Voksne har ofte venner de har møtt i barnehagen, og vi har en enhetsskole hvor du går i klasse med de samme helt til videregående. Hvis du har venner fra barnehagen, skolen, videregående, høyere utdanning, du er gift og begge parter er i arbeid – i tillegg til at du ønsker å selvrealisere deg på ulike vis – så er det faktisk ikke plass til mer.

– Inviter en internasjonal kollega hjem

Weiss mener at vi oftere bør invitere internasjonale kollegaer hjem på middag på en vanlig hverdag. Alt må ikke være så planlagt, og vi bør ta innover oss at mange som kommer hit føler seg ensomme etter jobb.

– Noen arbeidsplasser forsøker å lage etter-jobb-arrangementer. Jeg vet ikke hvor godt det virker. Jeg tror man også må ta et individuelt ansvar, og faktisk være oppmerksom på at her har vi en som bor alene i en eller annen expat-leilighet, sier hun.

En annen finurlighet, er at mens utlendingene kan oppfatte folk fra Norden som tilbakeholdne og litt sjenerte, så ser vi det som en verdi. Vi vil ikke være til bry eller forstyrre noen.

– Men de internasjonale medarbeiderne vil gjerne bli «forstyrret». De vil gjerne bli invitert hjem til oss eller med på ting, sier Weiss.

– Vi må ta imot impulser utenfra

Weiss’ generelle råd til både norske og utenlandske ledere, er å lytte og spørre. Ikke tro at du vet hva kollegaer fra andre kulturer tenker. Forklar også hvorfor du selv tenker som du gjør.

– Noe av det jeg synes er en «farlig» holdning i Norden, er at vi ikke tror at vi kan lære av andre. Vi liker å tro at vi er verdens beste, og det kan det være vanskelig å bestride når vi ser hvor rike samfunn vi har. Men vi bør bli flinkere til å ta imot impulser utenfra. Vi har noe å lære.

– Hva er det viktigste vi kan lære av internasjonale ledere som kommer hit, tenker du?

– Jeg tror at de, generelt, er flinkere til å praktisere diversitet. I mange andre land, for eksempel Storbritannia, har man arbeidet med mennesker fra forskjellige land over lang tid. I Norden er vi lite diverse. Dette vil kanskje provosere noen, men jeg synes heller ikke at nordiske ledere har autoritet nok. Jeg sier ikke at de skal være autoritære, men de kan tydeligere si ‘det er denne veien vi skal’. Mange utenlandske ledere er flinkere til å være tydelige.

Weiss mener også at mange beslutninger i Norden kan tas betydelig raskere.

– Alt må ikke utredes, og man må ikke ha mange og lange møter hver gang. Alle beslutninger blir heller ikke bedre av at de er blitt truffet i konsensus. Toppledere skal selvfølgelig bruke den tiden som er nødvendig. Ledere skal lytte, undersøke og beslutte. Men i Norden har vi en tendens til å tro at alle beslutninger skal fattes av alle.