Folket vil ha EØS

Det finnes meningsmålinger som Jonas Gahr Støre kan glede seg over for tiden. Bare én av seks nordmenn vil melde Norge ut av EØS og erstatte avtalen med en handelsavtale med EU. Det er kun 10 prosent av Aps velgere som vil skrote EØS–avtalen.

– Dette er et uttrykk for at nordmenn har et trygt og avklart forhold til EU. Norsk politikk har slått ring rundt avtalen siden midten av 1990–tallet, og Ap har vært en garantist for en god EØS–avtale. Det merker folk, sier Ap–leder Jonas Gahr Støre til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Det er så sant som det er sagt. Det har imidlertid ikke virket slik. Det er etter hvert blitt temmelig mange høyrøstede EØS–kritikere i fagbevegelsen. For å roe gemyttene på den siste LO-kongressen, måtte Jonas Gahr Støre nærmest garantere at Norge maksimalt skulle utnytte handlingsrommet som EØS–avtalen gir i kampen mot sosial dumping og tap av opparbeidede rettigheter for arbeidstakere. Det var nok til å forhindre et krav om at Norge skal kreve reforhandlinger av EØS–avtalen. Støre er temmelig sikker på at det ville være fåfengt. EU er ikke interessert i å starte forhandlinger med EU nå. De har mer enn nok med «Brexit».

I spørreundersøkelse som er gjennomført av Opinion for ANB, svarer 50 prosent «nei» på spørsmålet om utmelding av EØS, 17 prosent svarer ja og hele 33 prosent svarer «vet ikke». Flest EØS–motstandere finnes i Senterpartiet og Frp. I Frp er det 38 prosent av velgerne som vil skrote EØS–avtalen.

Frp har landet på et standpunkt til intern bruk, og et som gjelder for partiet i regjering. Høyre vil beholde EØS–avtalen. De vet at det ikke nytter å reforhandle den, og bruker derfor ikke noe tid på det.

Frp er for EØS, men vil reforhandle avtalen.

– Vi er for avtalen, men ønsker å reforhandle deler av den. Det er knyttet til arbeidsinnvandring og trygdeeksport. Utgangspunktet vårt er at Frp er for frihandel og minst mulig tollbarrierer. Sånn sett er EØS veldig bra, sier parlamentarisk leder i Frp, Hans Andreas Limi.

I Frp er det mange som later som om de ikke vet at i det øyeblikket regjeringen banker på EUs dør med beskjed om at en ønsker å gjøre endringer i EØS–avtalen knyttet til innvandring og trygdeeksport, kommer ikke EU til å åpne døren. Trygdeksport er lik for alle EØS-land. Norge som har Europas rauseste velferdsordninger vil ha null forståelse for å få unntak for reglene som gjelder for alle EU–land.

Det kommer ikke til å skje noe med EØS–avtalen før tidligst i 2020. Det som skal skje våren 2018 er at EU skal forsøke å samle seg om hvilke krav de skal stille til Storbritannia for å inngå en avtale. Det er de som mener Storbritannia får bøye seg for makten og godta det som for alle praktiske forhold er en EØS–avtale. Andre mener at EU må innse at det eneste som er mulig å få til, er en handelsavtale mellom EU og Storbritannia.

Storbritannia vil forhandle for seg selv med EU. De ser ingen fordeler av å ha Norge på slep.

EU kan dessuten komme til å endre seg betydelig de neste to årene. Vi kan få et EU der de landene som har innført euroen utgjør kjernen og de andre medlemslandene får operere med større frihet på det økonomiske området. Det kan også skje at EU blir mer oppsplittet og at nasjonalstatene i større grad får kjøre sitt eget løp. EU kan bli mer union slik blant andre Emmanuel Macron vil – eller mer et frihandelsforbund slik de som ikke har innført euroen ser ut til å foretrekke.

Vi kan like godt parkere EØS–diskusjonen til vi ser hva Storbritannia får til og hva EU vil være. Partilederen kan eller bruke tiden til å undre seg over hvorfor velgerne holder trofast fast på en avtale som er såpass utskjelt som EØS–avtalen. Sosialistisk Venstreparti vil at Norge skal si opp EØ–avtalen. Det er bare 14 prosent velgere som ønsker dette. Når Audun Lysbakken dundrer løs på EØS–avtalen, snakker han for det meste til døve ører. Forklaringen er sannsynligvis den at SV har mange velgere som er opptatt av internasjonale spørsmål. De har fått med seg at miniputtstaten Norge ikke kan operere alene i verden.

Norske politikere bør engasjere seg i hvordan de mener EU bør utvikle seg selv om vi ikke er medlem. Det kan vi komme til å måtte bli. Hvis EU bygger seg opp som en forsvarsallianse, kan vi må en ny debatt om Norge at sikkerhetsmessige grunner bør bli medlem av EU. Dersom EU har lagt unionsplanene sine på hylla, vil det være lettere å få flertall for å bli medlem av EU.