Annonse

Leder​Hareide-sjokket

«Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer».  Det er det ikke Knut Arild Hareide som har sagt. Det var Jesus som sa det i en tale til disiplene sine referert i det 12. kapittelet i evangeliet etter Matteus. Virkningen av den talen Hareide holdt fredag, blir imidlertid den samme som skjedde der Jesus møtte mennesker. Noen fordømte ham, andre hyllet ham. Nå er det «enten-eller-tider» som gjelder i KrF, ikke «både og». Hareide, dialogen og samarbeidets mann, skaper splittelse. Han helbreder ikke. Han åpner et blødende sår. Han mener det er nødvendig for å skape legedom og vekst på sikt.

I den samme talen sa Jesus at «hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående». Det er en treffende beskrivelse av det som sannsynligvis blir KrFs skjebne. Hareides linjeskift er et fortvilet forsøk på å unngå det. Hareide tar sjansen, ikke ut fra sannsynlighetskalkulasjoner, men ut fra sin egen politiske overbevisning. Han er kommet til en skillevei. Han orker ikke å delta i en regjering der Sylvi Listhaug sannsynligvis kommer inn igjen før neste valg.

Da Hareide ble valgt som leder for KrF i 2011, ble har sett på som en Messias. Endelig var han gammel nok – og politisk erfaring manglet det ikke på. Han hadde alle med seg. Hareide ble ikke sett på som en fløykandidat. Han sto midt i partiet, hadde bred tillit hos både de konservative vestpå og de med mer radikale holdninger østpå. Hareide var alles mann. Var det noen som kunne klare det Dagfinn Høybråten ikke klarte som partileder, å øke oppslutningen om partiet, var det Hareide. Slik gikk det ikke. KrF har sunket dypere ned i myra.

Hareide er typen som ser muligheter og det positive i det meste. Da Inger Lise Hansen fra sin nestlederposisjon åpenlyst kritiserte den konservative fløyen i partiet og krevde omlegging av politikken, fikk hun støtte fra Hareide. Selv passet han på å ikke provosere de Hansen påførte hakeslepp. Den siste store rystelsen opplevde KrF da det ble kjent at prest og stortingsrepresentant Geir Jørgen Bekkevold hadde viet et homofilt par. Hareide forsvarte Bekkevolds rett til å foreta vielsen som privatperson, men understreket at KrF politikk ligger fast, ekteskapet et for mann og kvinne. Da han lanserte boken sin i forrige uke, tok han et kraftig oppgjør med Frp. Samtidig sa han at han personlig ikke hadde noe imot å sitte i regjering med Siv Jensen. Hareide er for regionreformen, men han har snakket så høyt om svakhetene at flere lurte i lang tid på om han ville gjøre retrett. Hareide vil gjerne gjøre alle til lags. Han sprader ikke rundt som tydeligheten selv. Han kan gi «på den ene og på den andre siden»-uttalelser nesten på nivå med Jonas Gahr Støre. Han kan bruke lenger tid enn Kjell Magne Bondevik på å bestemme seg. Han er like god som Jens Stoltenberg til å snekre kompromisser. Han etterlater et inntrykk hos de han snakker med at de har gode poenger selv om han ikke sier seg enig. De mennesker Hareide omgås og kommer i kontakt med får en opplevelse av å bli tatt på alvor. Dette er Hareides sterke sider.

Svakheten er at han oppleves som utydelig, at han ikke er en veiviser men egentlig en etterfølger, en som går den veien har forstår flertallet vil gå og som samtidig er opptatt av å kommunisere på en måte som gjør at han også får mindretallet med seg. Hareide kan oppleves som svak fordi han venter lenge med å konkludere, han rir ikke egne kjepphester og driver ikke med slu taktikk for å få det som han vil. Hareide trives best i åpne landskap og trekker seg ikke inn i maktspillets kammers og hemmelige korridorer uten at det er nødvendig. Hareide er en lagbygger. I ettertid kan det være han undrer seg over hva han har satt i gang.

Hareides opptreden fredag var en slik «utavdegsjæl»-opplevelse som Ravi synger om

Hareides opptreden fredag var en slik «utavdegsjæl»-opplevelse som Ravi synger om. Hareide som vanligvis tenker igjennom om det er lurt å tenne en fyrstikk, kastet en bombe. Han opptrådte med en tydelighet som flere mente han ikke ville være i stand til. Det var som han opererte utenfor seg selv.

Det har knapt vært holdt en mer radikal og overraskende tale i nyere norsk politisk historie. Samme dag som partilederen varsler et politiske linjeskifte, innkalles de til ekstraordinært landsmøte. Hareide, flokkens mann, med sug etter å sikre seg støtte før han bestemmer hvor han vil gå, framsto mer som den ensomme rytter fredag. De to nestlederne vil ri i motsatt retning. Hareide har bare to av åtte i stortingsgruppen med seg. Men halvparten av fylkeslederne er rede til å følge ham. Det gir Hareide godt håp om å vinne fram. I løpet av oktober måned vil alle i KrF forstå at Hareide ikke kan fortsette som partileder om KrF bestemmer seg for å gå i regjering med Frp. Hareide sier han ikke varsler sin egen avgang om han ikke får partiet med seg. Noe annet kan han ikke si. Det vil bli tolket som om han vil presse partiet til å følge ham. Får Hareide nei fra landsmøtet, bør han trekke seg og overlate til Kjell Ingolf Ropstad å føre forhandlingene med de borgerlige om å få gå inn i regjeringen.

Hareide har argumentert politisk for den kursendring han anbefaler. Problemet er Frp. Han burde i større grad pekt på at Høyre og Venstre også har sviktet i saker som er viktige for KrF.

Hareide har kommet til veis ende.

Hareide har kommet til veis ende. Han er på overtid. Han tror ikke partiet kan overleve som et vedheng til høyresiden i norsk politikk. Den eneste muligheten han ser, er å gå til venstre. Han beveger seg inn i ukjent terreng. Slik er det å være leder. Noen ganger må en våge. Det blir briste eller bære.

Hareide sjokkerer sitt parti med tydelighet kombinert med en visst porsjon ydmykhet. Han bruker ikke sin egen person slik Lars Sponheim drev på i Venstre for å få det som han ville. Han tar heller ikke er oppgjør med krefter i eget parti slik Carl I. Hagen gjorde i Frp i sin tid.

Hareide viser styrke og mot. Om han vinner eller taper, er det ingen som vet. Om han skulle vinne fram 2. november, er det bare en begynnelse. Han er avhengig av å overbevise en stor gruppe velgere om KrF skal komme seg opp av sumpen de har havnet i

 


 

 

 

Annonse
Annonse