Annonse

Leder​KrFs tvilende Moses

På søndagsskolen lærte Knut Arild Hareide at vi ikke bør gjøre noe galt, være grei med alle og ta alt, eller i alle fall det meste, i beste mening. Han kan sangene «min båt er så liten, og havet så stort» og «Alle, alle, vil vi ha med».

Knut Arild Hareide har ikke gjort noe galt som partileder. Han har strukket seg langt for å få alle med. Han han kompromisset til den store gullmedaljen. Han har balansert, presisert og justert, hørt på den ene og lyttet til den andre, ventet i det lengste med å trekke konklusjoner slik at alle skulle få si sitt og oppleve at de har vært med i prosessen. Båten til Hareide er blitt stadig mindre selv om han han gjort alt han kan komme på for at den skal bli større. Meningsmålingen i Vårt Land i dag er en katastrofe. KrF får 3 prosent. Det er bunnrekord. Hadde dette blitt valgresultatet, ville KrF kun fått én representant på Stortinget.

Den situasjonen KrF har havnet i, er et  gedigent nederlag for Knut Arild Hareide. Han er partilederen som alle ville ha. Forventningene til ham var skyhøye. Han viste seg som en ener i partilederdebatter og mediene flokket seg om ham. Men stadig flere velgere har sagt takk for seg. KrF er i den ulykkelige situasjon at det synes å være et lite flertall som mener de bør holde seg til de borgerlige, mens et stort og sterkt mindretall mener døren bør være åpen for å samarbeide med de rødgrønne.

Det KrF klarte å bestemme seg for før valget i fjor, var at de ville foretrekke Erna Solberg som statsminister framfor Jonas Gahr Støre. Det var da noe. Flere i KrF tar tatt til orde for at tiden er inne for å svelge kamelen Frp og gå inn i regjeringen framfor å opptre som et uavhengig sentrumsparti. KrF er i en vippeposisjon i Stortinget. På papiret er dette en drømmeposisjon. For KrF er det blitt en ulykke. Velgerne opplever KrF som et vingleparti.

Knut Arild Hareide fikk i fjor landsstyret med seg på en prosess som skulle ende med at KrF bestemte seg for hvor de skulle plassere seg i det politiske landskapet. Det avgjørende skulle være mulighetene for å få gjennomslag for partiets program.  

I KrF har flere ikke orket å forholde seg til tidsplanen ledelsen la opp til. Det minner for mye om en «gå rundt grøten»-prosess.

I KrF har flere ikke orket å forholde seg til tidsplanen ledelsen la opp til. Det minner for mye om en «gå rundt grøten»-prosess. I forbindelse med lanseringen av boken sin har Hareide ikke vært tydelig på om KrF bør samarbeide med regjeringen eller de rødgrønne. Boken oppfattes imidlertid som et signal om at Hareide er i ferd med å melde overgang til Jonas Gahr Støres flokk, vel å merke dersom han får det politiske gjennomslaget han forventer.

Hareide vil ikke være mer konkret for ikke å «kortslutte prosessen» i KrF. Det er ikke så mye igjen å kortslutte. De siste dagene har det kommet flere opprop om hvem KrF vil samarbeide med, og det før landsstyret har kommet i gang med premissene, hva som skal være viktigst for Krf å få gjennomslag for.

I følge VG har generalsekretær Hilde Frafjord Johnson sendt en mail til sentrale politikere og tillitsvalgte om å ta diskusjonen om partiets retningsvalg bak lukkede dører i landsstyret, ikke i mediene. Det rådet kommer flere engasjert KrF-ere ikke til å bry seg med. Debatten er alt i gang – i diverse kanaler. Ledelsen i KrF bør ikke bry seg med å lage regler for debatten.

Politikk er praksis. Det er ikke slik at man først utformer et sett med kriterier, så avklarer man, og deretter starter debatten. Alt går i hverandre, premisser og konklusjoner flyter i hverandre.

KrF er tjent med en leder som helhjertet går inn for en strategi der velgeren får klar beskjed om hvor KrF vil plassere seg.

Det er ikke han som skal velge kurs, det er partiet, svarte Hareide da han i forbindelse med boken sin ble spurt om hvilket råd han ville gi partiet. I morgen skal Hareide tale til landsstyret. Ingen forventer at han da skal gi partiet et råd om å velge Jonas Gahr Støre framfor Erna Solberg. Det han må gjøre er å gjøre det klart hvilke saker som er de viktigste for KrF å få gjennomslag for, gjerne i prioritert rekkefølge. Han må videre be landsstyret om fullmakt til å innlede sonderinger med Ap for å finne ut om det er grunnlag for å forhandle om å gå inn en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.

Knut Arild Hareide kan ikke sitte i regjering med Frp. Det står KrF fritt til å velge det. Da bør Hareide trekke seg som partileder. Han er valgt som Moses for KrF. Nå må han opptre som det. Han må våge å vise vei. Det betyr ikke at han skal kaste seg i armene på Jonas Gahr Støre. KrF må selge seg dyrt. Hareide kan regne med at Støre vil strekke seg langt for å kunne overta som statsminister.

Løsningen for KrF kommer ikke dalende ned som manna fra himmelen. Løsningen kommer ikke uten kamp. Knut Arild Hareide må på banen og kjempe for den løsningen han tror på. Han bør ikke si noe som kan oppfattes som en trussel om å gå av. Men han bør gå av dersom han ikke får partiet med seg eller dersom han ikke orker å tvinge fram den tydelighet som KrF er avhengig av.

KrF er tjent med en leder som helhjertet går inn for en strategi der velgeren får klar beskjed om hvor KrF vil plassere seg.

Annonse
Annonse