Annonse

Leder​Strevet etter kjønnsbalanse

Det plager politikerne at det knapt går med museskritt framover når det gjelder lik lønn for kvinner og menn og å få kvinner til topps i næringslivet.

Ifølge Klassekampen er det i ferd med å vokse fram en ny bevegelse for likelønn inspirert av kvinner på Island, som 24. oktober enkelt og greit forlater arbeidsplassen i protest mot at menn tjener bedre enn kvinner. Dagen blir forsiktig markert her og der også i vårt land. Tanken er at protestene skal bli mer høylytte etter hvert også hos oss. I 2000 tjente kvinner 83,7 prosent av det menn tjener. I dag er prosentsatsen steget til 87. Det vil ta 60 år til før menn og kvinner har lik inntekt om vi fortsetter i samme tempo.

Menn og kvinner skal ha lik lønn for likt arbeid. Det er lovbestemt. Men så lenge det er flest kvinner som jobber i offentlig sektor, kvinner velger yrker der de tjener mindre enn det menn tjener, og det er mange kvinner som jobber deltid, går det smått framover.

I det store og hele hjelper det lite hva politikerne finner på.

Det faller politikerne særlig tungt for brystet at det nesten står på stedet hvil når det gjelder å få kvinner til å innta toppstillingene i store private bedrifter og børsnoterte selskaper. De trodde det ville løsne med å få kvinner til topps i næringslivet da allmennaksjeselskapene ble pålagt å ha 40 prosent kvinner i styrene. Det hjalp ikke. I det store og hele hjelper det lite hva politikerne finner på. Det står ikke bedre til med kvinnelig lederskap i næringslivet i Norge enn i andre land der politikerne er mindre opptatt av likestilling. Næringslivet styrer seg selv, mens politikerne hele tiden snakker om nye tiltak.

I går ble et nytt tiltak avviklet. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland hadde invitert rekrutteringsbransjen for å snakke om kjønnsbalanse i norsk næringsliv. 11 av de byråene som var invitert møtte opp. Det gjorde ikke Egon Zehnder, kan Dagens Næringsliv (DN) fortelle. Begrunnelsen er at de ikke vil diskutere dette sammen med konkurrentene. Statsrådene ble overrasket over svaret. Når statsråder kaller, er det vanlig å svare ja. Men det Sveits-baserte rekrutteringsselskapet som gjerne får rekrutteringsoppdrag for de største bedriftene, har taushet som sitt varemerke. Ved ikke å stille opp, markerer de samtidig at de ikke har nevneverdig sans for statsrådens bestrebelser, selv om de pliktskyldig svarer at de gjerne stiller alene i en samtale med statsrådene. Her er beskjedenhet ingen dyd.

Ifølge DN kan Isaksen og Helleland tenke seg en bransjestandard for rekrutteringsbransjen. De vil at hodejegerne skal forplikte seg på å hente fram minst én aktuell kvinne til lederstillinger. På møtet sa Trine Larsen i Hammer & Hanborg det statsrådene ønsker å høre. Hun mente hodejegerne måtte ta et kritisk blikk på egen praksis, vise evne til fornyelse og øke bevisstheten om kjønnsbalanse og mangfold.

Det vil neppe komme noe ut av en felles standard for hvordan hodejegere skal jobbe for å få fram aktuelle kvinnelige leder

– At det er få kvinner i toppen i næringslivet, tror jeg rett og slett skyldes at det ofte ikke blir tenkt åpent og bredt nok i rekrutteringsprosessene og at bransjen vår ikke har våget å utfordre nok. For påstanden om at det ikke finnes kvalifiserte kvinner som både vil og kan er tull, sa hun.

Det var som om likestillingsminister Helleland kunne sagt det selv.

Det vil neppe komme noe ut av en felles standard for hvordan hodejegere skal jobbe for å få fram aktuelle kvinnelige ledere. Hodejegere utfører det de blir bedt om. De leter fram og vurderer hvilke kandidater de mener passer best til den lederjobben som skal besettes. De leter i øst og vest, graver og spør, veier og måler egenskaper og erfaring for å finne den beste. Hvis den som gir oppdraget ber om at det skal være en kvinne blant de tre til fem de anbefaler i et finaleheat, sørger de for det. Hvis de ikke får spesifikt beskjed om at de skal ha med en kvinne, anstrenger de seg ikke spesielt for å spa opp en kvinne.

Hodejegere er opptatt av å løse oppdragene de får på minst mulig tid. Det gir beste lønnsomhet. De bruker den tiden som trengs for å fra fram kandidater til en stilling som både de selv og oppdragsgiver mener er meget godt kvalifisert. De bruker ikke ekstra tid på å lete fram kvinner hvis de ikke blir bedt om det.

Det er ganske vanlig i dag at man ønsker kvinner i lederstillinger. Hvorfor skulle man ikke det? Kvinner leder like godt som menn. Men det er vitterlig færre kvinner som har den erfaring man leter etter når en toppsjef i en stor bedrift skal ansettes.

Utsagn som «nå er det på tide med en kvinnelig toppsjef» kan politikere servere. Den slags hører en ikke i styrerommet.

Nøkkelen til å få flere kvinnelige toppsjefer i næringslivet ligger ikke hos hodejegerne. Det er styret som legger premissene. Det er fryktelig vanskelig å få et styre til å tenke kjønn når de skal foreta sitt viktigste valg. Styrer tenker «hvem er best?». Kjønn er underordnet. Utsagn som «nå er det på tide med en kvinnelig toppsjef» kan politikere servere. Den slags hører en ikke i styrerommet.

Det er nok en del å gjøre med hensyn til holdninger i styrene. Det fikk statsrådene demonstrert da de tidligere i år inviterte næringslivsledere til å diskutere hva en kan gjøre for å få bedre kjønnsbalanse. Da stilte styrelederen i NorgesGruppen, Knut Hartvig Johansen (81), spørsmål med om det må være 50/50 fordeling mellom kvinner og menn på toppen i næringslivet. Han pekte på at menn og kvinner er forskjellige og at det kan føre til at de har ulike ønsker.

Hartvig Johansen er nok ikke den eneste som tenker slik. Men det er så politisk ukorrekt at det ljomer i veggene.

Det går framover med kvinnelig lederskap på alle nivåer i alle bransjer. Men det går sakte. Det er forståelig at politikerne vil snakke om det for å vise at de er opptatt av det. Men dette er et problem de kan gjøre fint lite med, fordi det handler om menn og kvinners valg, hva de tror er best, hva de vil drive med, hva som teller og hva slags erfaringer de er opptatt av å skaffe seg.

Annonse
Annonse