Oljeuroen i Ap

Det gikk ikke mange timene etter at Aps klimapolitiske talsperson, Esben Barth Eide, hadde åpnet for en diskusjon om leterefusjonsordningen før Jonas Gahr Støre slo fast at det ikke er aktuelt å endre ordningen nå. Støre vil tydeligvis ha full kontroll på hvordan den saken skal håndteres.

Støre var kontant og klar. Det var han også da han ble spurt om EØS i høst. Det er fullstendig uaktuelt for Ap å vurdere noen annen tilknytning til EU enn dagens EØS-avtale. Den blir ikke sagt opp om et flertall i LO vil kreve det.

Støre markerer seg i stadig flere saker med tydelige konklusjoner. Dialogens Støre er trengt i bakgrunnen til fordel for beslutningens Støre. Det har sammenheng med at han har befestet sin posisjon som leder, at Ap er på vei ut av krisen og oppover på meningsmålingene og at han erfarer at han må ta kontroll over saker som kan bli vanskelige.

Støre kan ikke stoppe EØS-debatten, men han har tatt et tydelig standpunkt. EØS er rett og slett noe han ikke vil forhandle om. Dette standpunktet taper han ikke velgere på. Det er over 60 prosent av befolkningen som er tilhenger av EØS. Ikke mer enn omtrent 20 prosent er imot. Ledelsen i Ap er krystallklar. Det skal kjempes for EØS med blanke våpen. Ingen kompromisser.

Det er verre når det gjelder olje. At Espen Barth Eide inviterer til debatt om leterefusjonsordningen betyr at debatten så smått er i gang. I regjeringsforhandlingene nådde ikke Venstre fram med sitt krav om en endring i skatteregimet for olje og gass. I Klassekampen i dag varsler partiets energipolitiske talsperson og leder av energi- og miljøkomiteen, Ketil Kjenseth, omkamp. Den omkampen blir nok KrF med på. Det hjelper ikke stort. Det er Høyre og Frp som bestemmer i slike saker.

Jonas Gahr Støre åpner ikke for å gjøre endringer i leterefusjonsordningen nå. Han vet at Høyre og Frp vi utnytte dette ved å framstille Ap som et parti som setter arbeidsplasser i spill. Støre vegrer seg for å ta det første skrittet for en langsom avvikling av landets viktigste næring. Samtidig vokser kravet i Ap om en plan for å nedbygge olje- og gassvirksomheten for å sikre lavere utslipp av klimagasser og satse sterkere på grønn energi og industri.

Også i næringslivet er det en økende forståelse for at vi ikke kan fortsette særlig mye lenger med dagens regime. Lederen for Ferd, Johan H. Andresen, sier til Klassekampen i dag at det er en fare for at oljenæringen er for optimistisk og at politikerne på et tidspunkt må si stopp. Det betyr ikke at han anbefaler en endring i skatteregimet nå. Han konstaterer nøkternt at det fra 2023 blir mindre å bygge ut om det ikke letes mer. Det vil umiddelbart bety at arbeidsplasser forsvinner.

Tidligere ambassadør Kai Eide skrev en artikkel i Aftenposten i går der han hevder at oljealderen kan ta slutt før vi aner det og at det derfor gjelder å være forberedt. Han tar til orde for ny industrireising. Norge må produsere flere varer og tjenester som vi kan selge til utlandet. Han hevder at den eksportstrategien som regjeringen la fram i 2017, to år etter Sverige, er langt mindre handlingsrettet enn den svenske. Det trengs økte ressurser, ikke innsparing.

Utfordringen for Ap er å meisle ut en politikk som er bedre enn den regjeringen leverer for å få ned klimautslippene og styrke eksportindustrien. Da vil han kunne unngå å få en opprivende debatt om leterefusjonsordningen.

Ved å binde for mye kapital, kompetanse og ressurser til olje og gass, forsinkes omstillingen fra denne næringen til ny industri. Derfor er vi tjent med å starte en styrt omstilling. Det bør ikke skje ved at vi avvikler dagens ordning der staten tar det meste av letekostandene. Det holder med en varsom nedtrapping over lenger tid. Det vil oljeselskapene forstå.

Nedbygging av olje og gass er krevende. Det er forståelig at Støre vil ha hånden på rattet når det gjelder partiets behandling av disse spørsmålene. Det viktigste for Støre nå er å unngå saker som splitter partiet fram mot valget i 2021. Støre lykkes med å skape et levelig kompromiss for Lofoten og Vesterålen. Han må få til noe liknende når det gjelder olje.

Det gjelder også å komme opp med en politikk som kan skape tro på at det blir nye arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor uavhengig av olje og gass. Her må Ap utfordre regjeringen som har en hang til næringsnøytralitet uten å ende opp i tiltak som oser av at politikerne vet hva slags business det skal satset på.

Det er markedet som avgjør, men et rikt land som Norge har midler til å være med å dytte i gang de prosjekter som private investorer og eiere har størst tro på.

Det er lette å starte varsom nedbygging inne olje og gass med en troverdig politikk for reduksjon i klimautslippene og ny industrireising.