Selvmordet- mørket som ikke viker

Ingen død er så vond å bli rammet av som selvmordet. Ari Behns selvmord i jula er den ultimate ulykke som kan ramme en familie. Skyldfølelsen melder seg hos mange som har en relasjon til den som velger å ta sitt eget liv. Kunne vi gjort noe?

Om en kunne gjort noe, er umulig å svare på. Sannsynligvis ikke. Selvmordet handler først og fremst om et enkelt menneskes opplevelse av seg selv og sitt liv.

Ari Behn var unik med sin evne til å omgås mennesker, lytte og formidle. Han søkte ikke den lettvinte lykken, han pløyde dypere og var i kontakt med livets skyggesider.

I alt som skrives om ham, er det en dobbelthet. At han har tatt sitt eget liv virker som totalt uforståelig. Samtidig virker det som om noen forstår. For Ari Behn la aldri skjul på at han oppholdt seg mye i det eksistensielle mørket.

Mange forteller at Ari Behn hadde en egen evne til å være nær, han formidlet godhet og omtanke. Han forsvant ikke inn i sitt eget mørke. Men i sin kunst, i bildene og ikke minst i hans siste bok «Inferno», formidlet han det vonde, nedturene og de destruktive tankene.

Arve Juritzen var forlegger og redaktør for Behns siste bok. Juritzen forteller til VG at mye av det mørkeste måtte redigeres bort. Han kjempet for en mer optimistisk slutt, men Ari Behn insisterte på at det siste orde skulle være «kiste». Det siste bilde han malte fikk navnet «Gone».

På baksiden av "Inferno" skriver Behn: «Jeg er en noksagt. Jeg har alltid vært intens. Full av ord og alt for mye kraft. Ute av balanse. Enten-eller. Taus eller pågående. Blyg og skamløs. Jeg klarer ikke holde igjen. Jeg lot det brenne».

En psykolog kunne sikkert tildelt Ari Behn flere diagnoser. Ari Behn snakket ikke om at han hadde psykiske problemer. Han snakket i eksistensielle kategorier. Han la ikke skjul på at han var fullstendig knust etter at ekteskapet gikk i stykker. Han brøt fysisk i sammen og måtte legges inn på sykehus. Det følelsesmessige kaos drev han inn i en angst og panikk som rammet ham fysisk. Han snakket åpent til mediene om at samlivsbruddet opplevdes «som å dø».

Så kom han seg videre, tenkte, skrev, formidlet og malte. Han var etterspurt. Alt så ut til å ligge godt til rette for et liv som maler og forfatter med venner og bekjente rundt seg.

Men Ari Behn bar på et mørke i seg. Ytre sett kunne hans liv betegnes som en type suksess mange søker. Han vant prinsessen, han fikk tre barn, han ble kjent, en anerkjent forfatter og maler, han hadde nok av venner og mange ville være sammen med ham. Det var ikke noe som var galt, bortsett fra dette mørket, dette drivet mot undergangen.

Han satte ord på det som plaget han, men få trodde han ville drive seg utfor stupet, ned i mørket. I ettertid kan mye av det han formidlet oppfattes som et varsel om det som kunne komme – og som kom til ham i julen - den komplette følelse av å være forlatt i et mørke fikk makten over ham.

Det er omtrent 800 000 mennesker på verdensbasis som begår selvmord hvert år, om lag 600 i Norge. I de vestlige land er det omtrent 11 per 100 000 som velger å ta sitt eget liv. Selvmordsprosent er noe høyere i Øst-Europa, Kina og Japan, for eksempel.

I løpet av de siste 20-30 årene har myndighetene laget diverse handlingsplaner for å få ned antallet selvmord. Flere suicidale får hjelp fra helsevesenet. Men antallet selvmord er over tid ganske stabilt. De siste årene har det vært en økning i antallet selvmord i aldersgruppen 20-24 år.

Vi vet nær sagt alt vi trenger å vite om selvmord. Rus har en negativ virkning, Selvmord er knyttet til alvorlig sykdom, depresjon, schizofreni, tap av noen som står en nær og at man kjenner andre som har begått selvmord. Arbeidsledige, fattige, ensomme og eldre er i risikogruppen.

Psykologer kan forklare et stykke på vei. Selvmordet er for ofte helt uforklarlig. Det handler om ikke å ville leve selv om livet på ingen måte virker ulevelig. Selvmord er å gi opp der mange andre kjemper seg videre og kommer gjennom vanskelighetene.

Selvmordet er et dypt eksistensielt valg. Det mest omtalte selvmordet i Norge før Ari Behn, er Tore Tønnes selvmord. Mediene hadde en legitim grunn til å stille spørsmål ved om hans relasjoner til blant annet Kjell Inge Røkke kunne betegnes som korrupsjon. Saken fikk dimensjoner den ikke fortjente. Mediene jaget i flokk i månedsvis. Tønne valgte taushet. Han maktet ikke leve med det bildet som ble tegnet av han i mediene.

Flere gav mediene skylden for at Tore Tømme tok sitt liv. Det var en overreaksjon. Det var Tønne selv som valgte å ta sitt liv.

Selvmord har vært et tabu. Fortsatt bør det være slik at selvmord ikke bør omtales fordi en person er kjent. Døden hører privatlivet til. Det må være de nærmeste pårørende som avgjør om et selvmod skal omtales offentlig. Om en velger åpenhet, har offentligheten ikke noe krav på å få vite hvordan det skjedde. Detaljer bør uansett unngås, fordi selvmord kan ha en tankemessig smitteffekt.

Ari Behn har stått for åpenhet om alt som tynger og plager. Han har snakket åpent om døden. Det ville vært vanskelig, kanskje umulig å hylle hans selvmord inn i taushetens slør. Han er ikke den eneste kunstneren som har mistet meningen med livet og tatt konsekvensen av det.

Det underlige er at noen av de som velger å ta sitt liv, så presist har gitt uttrykk for livet slik det arter seg og hva meningen med livet faktisk er. Med sin nærhet til mennekser formidlet Ari Behn mening. Den rakk bare ikke inn i hans egen sjels dyp.

De fleste selvmord er uforståelig og urimelige. Menneskets eksistens lar seg ikke beskrive i rasjonalitetens kategorier. Livet en gåte med sine mørke sider. Livet er ikke slik vi skulle ønske det var.