Annonse
Ekspolitimann Eirik Jensen ble dømt til 21 års fengsel for grov korrupsjon og innførsel av hasj. Det er ikke behov for granskning. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
Leder

Granskningsmani

Det går som regel ikke lang tid etter at pressen har avslørt en sak av et visst omfang og som politikerne interesserer seg for, før noen tar til orde for at saken bør granskes. 

For noen er granskning et bevis på at man tar en sak på alvor.

I vår ble det tatt til orde for at ansettelsen av Nicolai Tangen burde granskes. Etter alt mediene virvlet opp og forvirringen bredte seg i offentligheten, er det forståelig at noen griper til forslaget om en granskning.

Menneskelig svikt kan en imidlertid ikke gardere seg mot

Saken var en tid på det nivået at «det var vanskelig å utelukke», for å si det med kommentator Eva Grinde i Dagens Næringsliv, at ikke Nicolai Tangen hadde invitert et knippe fra den norske eliten til et gedigent seminar i USA for å styrke sine muligheter for å få jobben som sjef for Oljefondet.

Den slags ville, konspiratoriske forestillinger falt etter hvert døde til jorden uten granskning.

Så langt er det ikke kommet lenger enn at det blir høring i Stortingets kontrollkomité 10 august. Det kan se ut som om politikerne lever i den troen at de skal stille bedre og andre spørsmål som kan belyse saken bedre enn det noen titalls journalister og Representantskap har klart.

Skinnet bedrar. Dette er måten Stortinget velger å behandle et høyst uvanlig brev fra Representantskapet på.

Regjeringen og Frp har sagt seg fornøyd med Norge Banks behandling av saken. Sentralbanksjef Øystein Olsen har nøyd seg med å konstatere at Representantskapet har kritiske merknader, men han ser ikke ut til å ville ta nevneverdig hensyn til dem.

Tangen er ansatt. De to har jobbet for å få på plass avtaler som sikrer at Tangen bryter alle bånd med AKO-systemet selv om han fortsatt skal være største eier.

Øystein Olsen har sannsynligvis ikke lært særlig mye av tumultene etter ansettelsen av Nicolai Tangen, ut over at det er vanskelig å beregne hvor stor og om fattende medier og politikere klarer å gjøre en sak.

Han visste at har unngikk loven ved ikke å føre Tangen opp på den offentlige søkerlisten. Han har muligens lært at han må gjøre det på en mer elegant måte neste gang han vil foreta en ansettelse i hemmelighet.

Øystein Olsen har ikke noe å skjule. Hvis noen vil granske, må de gjerne gjør det. Selv ser han ikke poenget.

Etter tre rettsaker med flere titalls vitner skulle en tro Eirik Jensens gjøren og laden var tilstrekkelig beskrevet.

Men Politidirektoratet ønsker en gransking.

 – Vi må tørre å se på oss selv, sier politidirektør Benedicte Bjørnland til TV2.  Hun er særlig opptatt av at saken må evalueres ut fra et ledelsesperspektiv.

 – Hvordan kunne Jensen få holde på i så mange år, med så alvorlige straffbare forhold, uten at vi evnet å fange det opp eller gripe fatt i det? sier Bjørnland til kanalen.

Det er et godt spørsmål og et kledelig perspektiv. Ganskere vil ikke finner svaret.

Politiet har for lengst, og før Erik Jensen ble pågrepet, strammet inn på reglene for kildekontakt og rapportering. Det er ikke lenger slik at en ansatt kan ha en flokk spanere og kilder i sving som ikke ledelsen kjenner til.

Erik Jensen var en svart svane. De dukker opp av og til.

Erik Jensen ble regnet som en av landets fremste politimenn. Han har stått på i årevis for å bekjempe kriminalitet og kunne vise særdeles gode resultater for det laget han ledet.

Jensen nøt stor tillit. De han rapporterte til så ikke for seg muligheten av at han ikke hadde rent mel i posen.

En granskning kan lett lede til en jakt på syndebukker. Det er det ikke noe grunnlag for. Det er ikke andre enn Jensen som har sviktet. Lederen har gjort jobben sin.

Det mangler heller ikke systemer og ordninger. Alt er på plass. Menneskelig svikt kan en imidlertid ikke gardere seg mot.

Hvis vi innfører ukentlig løgndetektortest, GPS-sporing og overvåkning av alle ansatte, vil sjansene for å stoppe de som svikter, øke. Så langt langs kontrollveien ønsker vi ikke å gå.

Det er mulig Politidirektoratet kunne ha noe å lære av å taue inn en psykolog som kunne forsøke å tegne en psykologisk profil av Jensen og peke på hva som førte ham ut på galeien.

Det er noe som har gått galt et sted.

En teolog kunne også gjort nytten. Han kunne forklart politiet hva Paulus mente med at det gode vi vil, gjør vi ikke, men det onde vi ikke vil, det gjør vi.

Eirik Jensen er en synder, men andre ord. Det er han ikke alene om. Men han er nok temmelig alene i politiet om å skli inn på en kriminell løpebane.

Granskninger bør forbeholdes saker det er vanskelig å få oversikt over og der det er viktig at nye øyne utenfra kaster et blikk på det som har skjedd

Hvis Politidirektoratet lurer på om det finnes flere korrupte politifolk i tjeneste, kommer de garantert ikke på sporet av det ved å utnevne et granskningsutvalg.

Justisminister Monica Mæland bør si til Benedicte Bjørnland at de kan slippe å bruke millioner på en granskning. De kan dra lærdom av Eirik Jensen- saken uten å granske.

I vinter ble Nav-skandalen rullet opp. Noen hundre trygdemottakere har fått inndratt trygd de hadde krav på, noen er fengslet for trygdesvindel og domstolene har latt uretten passere.

Dette er eksempler på saker som må granskes. Nav og politikere har for sterke egeninteresser i saken. Derfor trengs det et uavhengig utvalg med oppgave å undersøke alle sider av saken.

Granskningen etter terroren 22. juli er eksempel på en nødvendig granskning som fikk store konsekvenser i ettertid.

I juni avslørte Dagens Næringsliv at Utlendingsnemnda har tolket utlendingsloven feil. Det har ført til flere titalls er blitt nektet familiegjenforening eller at ektefelle har fått kommet inn i landet.

Her er det snakk om systematiske lovbrudd som har fått store konsekvenser for mennesker. Det er også gode grunner for å granske denne saken.

Det gikk ikke lang tid fra Dagens Næringsliv skrev at Equinor hadde tapt 200 milliarder kroner på sin satsing i USA og til det ble reist krav om en granskning.

Det er sterkt kritikkverdig, men det er ikke lovbrudd om børsnoterte selskaper taper milliarder på investeringer de trodde ville gi penger i kassen.

Selskapet har sine internrevisjoner, har skaffet seg oversikt over hva som har skjedd og har ryddet opp. Det er ikke noe behov for en uavhengig granskning.

At Riksrevisjonen vil se nærmere på den informasjonen Næringsdepartementet har fått om saken og hva de har foretatt seg, er noe annet. Det kan være noen læringspunkter her.

Hvis politikerne lurer på om tiden er inne for å slanke Equinor eller dele Equinor i en norsk del og en utenlandsdel, kan en få det utredet. Det bør ikke knyttes til en granskning av tapet i USA.

Granskninger er ikke noe en bør foreta seg for å vise at en tar saker på alvor og vil lære noe.  Granskninger bør forbeholdes saker det er vanskelig å få oversikt over og der det er viktig at nye øyne utenfra kaster et blikk på det som har skjedd. 

Annonse
Annonse