Annonse
Oppvekst- og kunnskapsbyråd Inga Marte Thorkildsen. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Leder

Nødvendig åpenhet – forståelig lukkethet

Opposisjonen i Oslo kommune er i ferd med å lage baluba fordi byråd Inga Marte Thorkildsen ikke vil offentliggjøre SMS-utvekslingen med lederen for Utdanningsetaten, Inga Marte Thorkildsen.

Hun argumenterer med at det er opp til hennes skjønn hva som skal regnes som intern saksbehandling som en ikke kan kreve innsyn i med Offentlighetsloven i hånd.

Dagbladet har tidligere offentliggjort SMS-utvekslingen mellom de to i etterkant av skriveriene om lønnsfesten i Oslo kommune.

Nå tolkes kravet om åpenhet og innsyn på en annen måte.

Espen Andreas Hasle (KrF) sier til Dagbladet at dette er alvorlig og at Thorkildsen ikke kan tolke lovverket som det passer henne. Han mener saken er journalpliktig. Dermed skal det gis innsyn.

Mehmet Kaan Inan (H) trår til med begrepene «sjokkerende og hårreisende» for å karakterisere det han kaller manglende åpenhet om «kaoset som byrådet har skapt i Oslo-skolen».

De supplerer med diverse velvalgte formuleringer om hvor viktig det er med åpenhet, og de vil at leserene skal tror at de selv aldri ville gjort som Thorkildsen gjør.

Mon det.

Offentlighetsloven er klar på at post inn til kommune, enten det kommer som epost, brev, SMS eller brevdue, skal journalføres.

Med mindre innholdet er av en slik art at det strider mot andre lover, for eksempel personopplysningsloven eller forbudet mot ærekrenkende påstander, skal det gis innsyn.

Men offentligheten har ikke innsyn i det som kalles intern saksbehandling. Her kan det gis innsyn. Da er det opp til den politiske ledelsens skjønn.

Offentlighetsloven er klar på at post inn til kommune, enten det kommer som epost, brev, SMS eller brevdue, skal journalføres.

Korrespondanse innad i et statlig departement regnes som intern saksbehandling. Korrespondanse med underliggende etater faller som hovedregel inn under innsynskravet.

Relasjonen mellom en byråd og skoledirektør er ikke like tett som mellom en statsråd og en departementsråd, men den er tettere enn mellom statsråden og en statlig etatssjef.

Utdanningsetaten kan ikke sies å være en utenforstående instans.

Derfor har Inga Marte Thorkildsen rett i at utlevering av eposter kan gjøres til gjenstand for en skjønnsmessig vurdering.

Loven er ikke klar på dette punkt. Det bør presiseres slik at personlig SMS-utveksling mellom en byråd og en etatsjef ikke faller inn under innsynsretten.

Det er selvsagt mulig at politikerne vil gå motsatt vei og si at alle SMS-er en byråd sender, skal det kunne bes om innsyn i.

I så fall vil en byråd innskrenke bruken av SMS. Da sender en heller en SMS med beskjeden «ring meg». Ingen kan kreve innsyn i en telefonsamtale.

En byråd har behov for å drøfte en rekke saker med en etatsleder i fortrolighet. En SMS er kjapp og mer personlig enn en epost.

Det kan ikke være slik at SMs-er fra utenforstående ikke blir journalført. Men SMS-er må i større grad kunne være gjenstands for skjønnsmessige vurderinger enn et brev eller e-post.

Åpenhet er nødvendighet i et demokrati. Men det er ikke slik at det nødvendigvis blir mer åpenhet av å skjerpe Offentlighetsloven.

Det er et behov for både å drøfte og noen ganger avgjøre saker på kammerset uten at presse og opposisjonen får kjennskap til hva som sies og planlegges.

Blir kravene til åpenhet for omfattende, trekkes mer kommunikasjon inn på bakrommene.

Det er ingen forskjell på borgerlige og rødgrønne. De er like mye for åpenhet, men praktiserer lukkethet når det er det de har fordel av.

Åpenhet ved ansettelse av toppleder er et regelverk som ikke er tilpasset vår tid.

Ved hjelp av hodejegere får en tak i og ansatt ledere en vil ha, men som ikke vil stå på en offentlig søkerliste.

En må bare vite hvordan man kan unngå lovens intensjon, men følge dens bokstav.

Politikerne synes ikke de kan være noe annet enn for åpenhet og gjerne mer åpenhet enn vi har i dag.

Men i praksis er det ikke slik. Inga Marte Thorkildsen vil ikke være så åpen som medier og opposisjonen mener hun bør være.

Grunnen er ganske enkelt at hun ikke har noen fordeler av den åpenheten medier og opposisjonen krever. Det skaffer henne sannsynligvis flere problemer i form av negativt vinklede oppslag i mediene.

Det er nok også grunnen til at regjeringen ikke vil la Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite få overlevert en rapport fra en departemental arbeidsgruppe som i 2014 utredet hvordan man kunne sørge for å begrense trygdeeksporten.

Regjeringen begrunnet dette med at det er et internt arbeidsdokument.

Det er ingen tvil om at regjeringen har rett til å holde dokumentet unna offentligheten.

Men for å si det med Thorkildsens partikollega, Freddy André Øvstegård, som i denne saken kjemper for åpenhet: – Det er provoserende at regjeringen velger å holde tilbake informasjon i det som er Norges største rettsskandale, og hvor statsministeren og flere arbeids- og sosialministre har sagt at alle steiner skal snus.

Men det gjelder tydeligvis ikke denne steinen.

I Nav-saken burde regjeringen gjort et unntak for regelen om at interne saksdokumenter ikke er offentlige. Men det har regjeringen ingen nytte av. Det ville sannsynligvis som i Thorkildsens tilfelle, ført til kritikk og negative medieoppslag.

Det er ingen forskjell på borgerlige og rødgrønne. De er like mye for åpenhet, men praktiserer lukkethet når det er det de har fordel av.

Annonse
Annonse