Reversering av reformer som selvplaging

Da de rødgrønne for 8 år siden forlot regjeringskontorene, etterlot de ikke en perfekt organisert offentlig sektor.

En kan få inntrykk av at de mener det når vi hører regjeringens iver etter å reversere alle reformer som er gjennomført under Erna Solbergs regjering.

De skal alle skrotes, for de handler alle om sentralisering som fører til et dårligere tilbud til befolkningen.

Så enkelt er det ikke.

Vi ser nå tegn på at regjeringen begynner å slite med å skulle omsette valgkamp-retorikken i praktisk politikk.

Justisminister Emilie Enger Mehl har fått oppgaven med å revidere politireformen og skru klokka tilbake når det gjelder organiseringen av domstolene.

Hun bør merke seg at folks tilfredshet med politiet gjorde et byks opp på Innbyggerundersøkelsen i år.

I første omgang er det snakk om å opprette 20 nye polititjenestesteder. Siden departementet styres av en statsråd fra Sp, skulle en tro det betyr flere kontorer i distriktene der det er lange avstander.

Denne uken møtte Mehl politiet i Oslo. Her er det behov for flere titalls nye stillinger. Det er ikke på bygda kriminaliteten skyter fart. Det er i byene. Dette må statsråd Mehl ta inn over seg.

Det ligger ikke an til radikale endringer i politireformen, bare flikking.

I NRK i dag argumenterer hun for å reversere domstolsreformen som i korthet går ut på at antallet rettslokaler beholdes, men at dommerne organiseres i 23 rettssteder.

Denne reformen har bred støtte i fagmiljøene. Barneombud Inga Bejer Engh bruker storslegga mot regjeringen som vil reversere reformen. Hun mener det vil svekke barns rettsikkerhet.

Også Høyesterett støtter den reformen som er innført.

Mehl bringer til torgs tynne argumenter mot en reform hele fagfeltet med få unntak er tilhenger av.

Hun er klok nok til ikke slå i bordet med beskjed om at det blir som hun bestemmer. Hun sier hun vil kjøre en prosess som skal lede fram til reversering av reformen.

Dette fagfeltet har nettopp kjørt en prosess som ledet fram til den organiseringen Stortinget har vedtatt.

Det blir belastende for en ny justisminister å komme på kant med det fagmiljøet hun skal være leder for.

Når Bejer Engh durer i vei med barns rettssikkerhet, er det disse premissene saken knyttes til i opinionen.

Mehl er i en kattepine. Hun sitter med en tapersak i fanget. Løsningen kan være som når det gjelder politireformen. La 23 rettssteder bli til 30. Da kan hun argumentere for at hun «reverserer» der avstanden er for stor.

Slik får hun gjort noe for å følge opp Hurdalsplattformen.

Trygve Slagsvold Vedum har åpnet for at fylker og kommuner som er tvangssammenslått kan søke om å få bli oppløst. Det skal ikke være nei i regjeringens munn.

Finnmark er fornøyd med at de nå kan kutte båndene til Troms. Dette en stor sak for de som bor der, men for regjeringen er det en sak som betyr lite ut over symbolplanet.

Det ser ikke ut til å være noen kommuner som vil ut av sin nye sammenheng. Det må bety at det var gode grunner for sammenslåingen.

Viken er en bastard av et fylke. Her har de ikke bestemt seg. Det er faktisk flere gode grunner for at det fylket er for stort og bør oppløses.

Hadde det vært opp til Ap, hadde vi i dag hatt lang færre kommuner og regioner større enn dagens fylker. Det fikk de ikke gjennomført da de i 8 år delte regjeringsmakten med Sp.

Nå er det Sp som sitter i førersetet når det gjelder organisering og styring av offentlig sektor.

Vi vi se en markant endring innen høyere utdanning. Der er Ola Borten Moe i ferd med å ta grep.

Ap har ansvar for helse og omsorg. De er i det store og hele fornøyd med helseforetaksmodellen. Her blir det kun snakk om flikking, ser det ut til.

Det meste blir som det er, selv om Sp sitter med regjeringsspakene.