Dyktige politikere i møte med frustrerte velgere

Etter fjorårets finanstale ble Jens Stoltenberg nærmest geniforklart som finansminister. Han dro da nytte av auraen som internasjonal toppleder og viste at han hadde minst like god greie på økonomi som på våpen og hvordan Donald Trump må roes ned.

Så kom hverdagen. I 2026 er Stoltenberg sammen med Jonas Gahr Støre blitt skyteskive for regjeringens politikk. I sommer fikk ikke Stoltenberg mer enn terningkast to i Klassekampens vurdering av landets statsråder.

I går holdt også Jens Stoltenberg en solid finanstale. Det er ingen i landet som er bedre kvalifisert enn Stoltenberg til å være finansminister. Men nå står han i større grad enn i fjor som eksponent for regjeringens politikk. Og den er mer omstridt enn i fjor.

Så Jens Stoltenberg står ikke fram med spesielt stor autoritet. Opposisjonen snakket i går om at han bare hadde lagt fram en kladd til statsbudsjett. Det er å ta for sterkt i, selv om SV, Rødt, MDG og Sp har gjort det klart at de vil kreve betydelige endringer i budsjettet.

Støre må sette foten ned

Det er Jonas Gahr Støre som til sist må sette foten ned. Han er nok i tett dialog med Stoltenberg om hva de kan godta.

Jens Stoltenberg er systemenes mann. Han vil ikke godta endringer som skaper rot og uklarhet. Han er heller ikke med på å øke bruken av oljepenger så mye at faren for økt prisstigning og renteheving øker.

Jens Stoltenberg fungerer i liten grad som en velgermagnet for Ap. Det er heller ikke hans rolle.

Jonas Gahr Støre har heller ikke et spesielt godt velgertekke. Han er ingen folketaler som får massene til å bryte ut i jubel. Men han gjør det som regel bedre enn de andre partilederne i debatter.

Han har heller ikke utmerket seg som en politisk strateg, med ett unntak. Det var da han styrte Sp ut av regjeringen, hentet Jens Stoltenberg inn som finansminister og innførte Norgespris på strøm.

Skal Ap vinne valg framover, er det politikken, ikke Stoltenberg og Støre, de må satse på. Ap vil ikke ende opp som KrF gjorde med «stem på en statsminister». Det virket som om Kjell Magne Bondevik var et sterkere kort enn politikken de sto for.

I Spania og Storbritannia er det annerledes.

Høyresiden er også i framgang i Spania. I lang tid har det vært opplest og vedtatt at sosialistpartiet (PSOE), med statsminister Pedro Sánchez i front, ville tape valget neste år.

Voldsomme protester

Det utløste voldsomme protester i Spania da politiet bar ut 87 år gamle Maria del Carmen fra leiligheten hennes fordi hun ikke klarte å betale den økte husleien de nye eierne forlangte. Hun hadde bodd i leiligheten i 60 år og ble et symbol på boligkrisen i Spania.

Det har vært protester i lengre tid over at utlendinger og internasjonale oppkjøpsselskaper kjøper stadig flere boliger i Spania. Pedro Sánchez la fram et forslag om strengere reguleringer for å beskytte leietakere mot økte leiepriser. Han fikk ikke flertall i nasjonalforsamlingen.

Sánchez svarte med å lyse ut nyvalg alt i høst. Han vil utnytte boligprotestene for alt de er verdt. Han satser på å vinne velgere på å ta flere håndfaste grep for å beskytte leietakere, bremse utenlandske oppkjøp kraftig og sikre lavere boligpriser.

Han har alt vist sitt talent for strategisk posisjonering ved å utnytte det emosjonelle klimaet som er skapt. Han har fått en sak han med glød og kraft kan tale til velgerne om.

I dag kom det melding om at Maria del Carmen er død. Nå kan han spisse budskapet enda mer. Han kan snakke om at han vil ha en boligpolitikk som ikke tar livet av folk.

De konservative tapte, og Labour vant valget i Storbritannia med solid margin i 2024. Det gikk ikke lang tid før Labour begynte å falle på meningsmålingene. Etter flere nederlag i regionale valg mente partiet at Keir Starmer ikke ville klare å snu den negative trenden. Han måtte trekke seg.

20.juli i år flyttet Andy Burnham inn i Downing Street nr. 10. I høst har Labour krøpet flere prosentpoeng oppover på meningsmålingene. Det skyldes ikke at Burnham har lansert en ny politikk, men han har skapt begeistring og optimisme.

Burnham er god på talerstolen og i TV-ruta. Han makter å nå fram til folk med et budskap om at Storbritannia har muligheter for vekst og framgang som vil komme befolkningen til gode.

Skaper forventninger

Burnham er et eksempel på at personer betyr noe, i alle fall i en tidlig fase etter at han har tiltrådt. Men om Burnham klarer å levere i tråd med de forventningene han har skapt hos store velgergrupper, gjenstår å se.

Politikk er viktigere enn person i et litt lengre perspektiv. Men det er mer avgjørende enn tidligere at toppolitikere har evnen til å kommunisere med velgerne.

Politikken er blitt sterkere emosjonsdrevet. Mange politikere er blitt mer opptatt av anekdoter med en emosjonell appell enn prinsipiell tenkning.

Et statsbudsjett er, som det meste av politikken, basert på rasjonell tenkning og analyser. Jens Stoltenberg kan ikke bedrive føleri i finanstalen. Men han passet på å si noe på NRK i forkant om at han forsto at noen sliter med økonomien. Han hørtes ikke ut som Sylvi Listhaug, Trygve Slagsvold Vedum og Marie Sneve Martinussen, som snakker seg varme om dyrtid og hvor forferdelig vanskelig mange, en skulle nesten tro de fleste, har det med å få pengene til å strekke til.

Så kom ikke her og si at landet har en finansminister som ikke forstår. Andy Burnham har så langt vist seg glimrende når det gjelder å forstå. Og Pedro Sánchez høster jubel for sin forståelse.

Så lenge det varer. Skaper politikere forventninger som de ikke kan innfri, får de skuffede velgere på nakken.