Leder
Hagens sug etter å bli sett og hørt
Når Carl I. Hagen sliter med å innse at han ikke lenger er et politisk trekkplaster og en taktisk frontløper, kan en plass på Stortinget fort skape høye bølger internt i Frp.
Carl I. Hagen har gitt Oslo-partiet beskjed om at han gjerne vil ha tredjeplassen på listen til stortingsvalget neste år. Dette er ikke en bombe. Han har kommet med flere antydninger det siste året om at han ikke anser seg ferdig med norsk politikk.
Carl I. Hagen er 76 år. Aldersmessig er han altså på nivå med de mest aktuelle presidentkandidatene i USA. Det er tidens melodi at det er bare fint om eldre vil holde det gående framfor å pensjonere seg.
Hagen ble valgt inn på Stortinget i 1974. Han ble ikke gjenvalgt for neste periode, men i 1981 var han tilbake igjen. Da satt han sammenhengende på Stortinget fram til 2009. Han var leder i Fremskrittspartiet fra 1987 til 2006.
Han blinket ut Siv Jensen som sin etterfølger. De første årene gikk tronskiftet helt etter planen. Men etter hvert som Siv Jensen ble varm i trøya, fikk Hagen merke at nå var det hun som var sjefen. Han måtte pent innordne seg.
Det er 10 år siden Hagen sa rett ut at han savnet seg selv i politikken. «Jeg må innrømme at det kribler veldig av og til», sa han til mediene. Kriblingen har ikke gitt seg. Den er nå blitt så dominerende at han ikke får fred i sjelen om han ikke forsøker seg på et comeback på den nasjonale politiske arenaen. Oslopolitikken ble for smått for Hagen.
Rundt om i landet er det nok av de som mener han opptrer utidig og er en kilde til uro i partiet.
En periode var ikke Siv Jensen og Carl I. Hagen på talefot. Han var «såra og vonbroten» over at partiet ikke ville bruke han og var i ferd med å gi opp partiet han praktisk talt har skapt med egne hender.
Det roet seg etter hvert, men i vinter sådde Hagen tvil om Siv Jensen burde fortsette som leder. Hagen har aldri forsøkt seg som en syvende far i huset som mumler om dette og hint. Hagen opptrer fortsatt med utestemme når det passer ham. Den begrensning som forhenværende gjerne omgir seg med, passer ikke Hagen.
Carl I. Hagen har ingen sterk posisjon i Frp i dag. Rundt om i landet er det nok av de som mener han opptrer utidig og er en kilde til uro i partiet.
Hagen akter på ingen måte å innordne seg partiledelsen. Han vil inn på Stortinget for å kjempe for den politikken han tror på.
– Da jeg gikk av som partiformann, hadde vi 33 prosent i oppslutning, og nå ligger vi rundt 10. Den politikken partiet ble kjent for i opposisjon var veldig populær, mens den politikken vi valgte fordi partiet heller ønsket plass i regjeringen, ikke var populær, sier han til Aftenposten.
Til TV2 sier han at Frp bør nekte å inngå budsjettavtale med regjeringen. Han vil at Frp skal stå for sin egen politikk. Det betyr for eksempel null kvoteflyktninger, store endringer i formuesskatten og en halvering i bistandsbudsjettet.
Stiller Erna Solberg kabinettspørsmål, vil han ikke at Frp bøyer av.
– Det beste er om Jonas Gahr Støre kan lede landet før valget og demonstrere alt rotet på rødgrønn side, sier Hagen og poengterer at Frp må bli klarere, tydeligere og mye mindre kompromissvennlige.
Med Hagen vet man i alle fall hva man får. Han står for en helt annen linje enn Siv Jensen.
Ledelsen i Frp kan konstatere at de ikke har økt sin oppslutning etter at de gikk ut av regjeringen for å markere egen politikk tydeligere.
Carl I. Hagen ser ut til å tro at det mulig å skru den politiske klokken tilbake. Han drømmer om sine glansdager der Frp lå over 20 prosent på meningsmålingene.
Hagens strategi kan muligens fungerer dersom Frp bestemmer seg for at de heller vil bli et større parti utenfor en regjering enn å få makt ved å innta regjeringskontorene.
Frp har fått smaken på politisk makt. Derfor er det ikke flertall i partiet for det kompromissløse hardkjøret Hagen tar til orde for. Frp er ikke lenger det partiet Hagens var leder for.
Skal Frp nominere Carl I. Hagen, må det være fordi de mener han er den beste, ikke fordi han savner seg selv eller fortjener det som en takk for det han har betydd for partiet.
Hagen er ikke lenger det han var, en stemmesanker og en politisk strateg av en annen verden. Da hadde ikke Frp gjort det så dårlig i Oslo
Svakheten ved en del eldre politikere er at de ikke makter å ta inn over seg at premissene for politisk arbeid endrer seg og at de ikke makter å se seg selv med det blikket andre ser en. Det er nok av dyktige folk som ender opp i selvbedrag og feilvurderinger av egen betydning.
I Hans Olav Lahlums bok «Reiulf Steen- Historien, triumfene og tragediene», gis det et utilslørt bilde av hvilke problemet det skapte for Trygve Bratteli at han for seint innså at hans tid i politikken var over. Han fikk den siste perioden på Stortinget fordi han selv ville og fordi ingen satte foten ned for den gamle statsministeren som ikke lenger var på høyde med situasjonen.
Skal Frp nominere Carl I. Hagen, må det være fordi de mener han er den beste de har til å fremme den politikken de vil stå for. Hagen bør ikke ende på Stortinget fordi han savner seg selv eller fordi han fortjener det som en takk for det han har betydd for partiet.