Magne Lerø: Flere lover – mer politikk i snegletempo

­Stadig flere gode formål og forhold i samfunnet som politikerne gjerne vil gjøre noe med, ender opp i en lov eller en rettighet.

Det finnes riktignok grenser. De siste ukenes oppstyr om at menn ikke får seg dame, har ikke ført til at politikere har tatt til orde for at menn bør få rett til et ligg, i alle fall i ny og ne.

Men rett til skikkelig utdanning har vi – og den skal være tilrettelagt. Vi hørte for en tid tilbake om noen foreldre som klaget over at deres håpefulle ikke fikk godt nok tilrettelagt undervisning. Slikt blir en sak for Statsforvalteren.

Skolen mente den kunne dokumentere at eleven fikk det hen hadde rett på. Statsforvalteren fikk et notat på 40 sider med svar på sine spørsmål, og det fulgte med et vedlegg på 500 sider. Statsforvalteren var ikke fornøyd og ba om mer.

Slik er det på område etter område. Det er ikke bare kontrollkomiteen som spør og spør.

Rapporteringsveldet er over oss. Lærere orker ikke mer. De vil undervise, ikke rapportere. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) sier hun vil ta grep. Vi får se hva hun får til.

Å formulere lover og dele ut rettigheter har vært en yndet politisk aktivitet i flere årtier. Det skjer over alt i vestlige land.

I økende grad opplever politikere haugen av lover og rettigheter som et problem. De får gjort for lite. Det går for sakte. Det er et strev uten like å få drevet igjennom politiske beslutninger.

Politikerne får døra i trynet. De hadde ikke sett for seg at alle lover de har vedtatt og rettigheter de har delt ut, skulle få de konsekvensene de faktisk får. For etter at politikerne har vedtatt en lov, er det domstolene som avgjør hvordan loven skal tolkes.

Det nytter ikke for politikerne å komme trekkende med at «det har aldri vært meningen» når andre enn dem selv tolker loven.

Kritikk fra Hans Peter Graver

«På stadig flere områder leter staten etter hull i reglene for å kunne sno seg best mulig», skrev professor Hans Peter Graver i Aftenposten 30. januar.

Foranledningen var at tingretten ga Greenpeace og Natur og ungdom rett i at staten har forsømt sin lovbestemte plikt til å utrede konsekvensene av CO₂-utslipp før de ga godkjenning for utbygging og drift (PUD) for tre nye oljefelt.

Det er et bredt politisk flertall for at vi skal drive med produksjon av olje og gass. Vi vet at hvert eneste oljefelt som åpnes for produksjon, vil belaste klima. Tingretten har dømt staten for ikke å utrede det vi vet. Men slik er loven politikerne har vedtatt.

Før en PUD godkjennes, skal forbrenningsutslippene utredes. Saken skal sendes på høring før det fattes vedtak.

Staten har anket dommen i tingretten. Det er ikke godt å si om den vil vinne fram. Det blir pinlig for staten om lagmannsretten fastholder dommen i tingretten. Det betyr i så fall at ledelsen i Energidepartementet ikke er i stand til å tolkene lovene som gjelder for olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel.

Når Energidepartementet bommer, er det fordi det mener at det aldri har vært meningen at det skal gjøre omtrent samme øvelse i tilknytning til alle PUD. Men det er dét som står i loven, sier juristene.

Hans Petter Graver kritiserte regjeringen under koronapandemien for å ta seg til rette og bryte menneskerettighetene. Det var ikke politikerne enige i. De gjorde det de mente de måtte gjøre for å hindre smittespredning. Folk godtok det fordi mediene spredte så mye frykt for å bli smittet.

Der regjeringen virkelig bommet, var da den ga tillatelse til å bygge vindmøller på Fosen. De hadde aldri sett for seg at vindmøller på et begrenset området, tross alt, kunne bryte med samenes rettigheter som urfolk.

Høyesterett konkluderte med at utbyggerne, med myndighetenes godkjennelse, ikke hadde utredet tilstrekkelig mulighetene for avbøtende tiltak som kunne ivaretatt reindriftssamenes interesser.

Konflikter i Finnmark

Saken er ennå ikke løst. Nye konflikter er på gang i Finnmark. Det politiske flertallet mener at Finnmark må sikres mer kraft – selv om samene vil motsette seg at det bygges ut vindkraft der det i dag beiter reinsdyr.

Staten satser på at de vil finne en løsning, i dialog med samene. Det er slett ikke sikkert. Da må staten komme opp med en solid utredning om avbøtende tiltak slik at de ikke går i Fosen-fella. Dette kan ta tid, og det haster med å få fram kraft i Finnmark.

Både samer og naturvernere blir frustrert og sinte når de kan bruke domstolene som bevis for at de ikke blir tatt hensyn til. Én ting er at det fattes politiske vedtak en er uenig i. Det er verre at staten i tillegg gjør seg til lovbryter.

Staten mener den ikke bryter lover. De må holde seg til loven slik den blir tolket av domstolene. For politikere er det lov å være etterpåklok. De kan vedta å endre lover som fører til mer byråkrati uten at det har betydning for resultatet.