Magne Lerø: Kampen om arbeidskraften

­Det er alltid forvirrende å høre politikere og eksperter snakke om framtidens arbeidsmarked. Høyest roper de som mener vi i framtiden vil mangle arbeidskraft, ikke bare innen helsesektoren, men også i industrien.

De som er opptatt av kunstig intelligens, skaper det motsatte inntrykket. Maskinene vil ta over. Vi trenger ikke arbeidsfolk. De fleste av oss kan finne på noe annet.

Frykten for at teknologien vil ta arbeidet fra oss er like gammel som den industrielle revolusjonen på slutten av 1700 tallet. Det stemmer at teknologien han tatt over mange arbeidsoppgaver, men nye er blitt skapt.

Det samme frykten gjorde seg gjeldende da datamaskinene inntok arbeidsplassene for noen tiår siden.

Når millioner av amerikanere er drevet ut i arbeidsledighet i vårt århundre, har det sammenheng med den teknologiske utviklingen. Men det skyldes i like stor grad at globaliseringen har ført til at produksjon er flyttet fra USA til land der lønnsnivået ligger lavere.

AI representerer nye farer, men også muligheter. En del yrker kan bli borte. Nye kan komme til.

De som tror på det lykkesamfunnet Karl Marx skildrer når proletariatets diktatur blir innført, kan håpe AI fører til at det endelig bli virkelighet. Det kommer tider, mente Marx, da mennesker ikke trenger arbeide mer enn de har lyst til. Det er lov å drømme. Enn så lenge får vi finne oss i å trelle for kapitalmakten.

Om det er mangelen på arbeidskraft eller overskudd på arbeidskraft som blir det største problemet, vil tiden vise.

Nå er det politiske flertallet opptatt av å få flest mulig i jobb. Alle i arbeidsfør alder bør være i heltidsstillinger. Vi bør i det hele tatt jobbe så mye som mulig så lenge som mulig – helt til krampa tar oss. Da er vi på den sikre siden.

I helse- og omsorgssektoren mangler vi flere titusen ansatte. Behovet for stillinger i denne sektoren vil øke hvert eneste år fordi det blir flere eldre og levealderen øker. Vi holder kroppen i live, men psyken er det verre å få gjort noe med. Vi mangler en plan for hvor vi skal gjøre av alle de demente.

Olje- og gassektoren går så det griner og er et trekkplaster for folk som vil jobbe, for lønningene er høye og betingelsene gode.

Vi beveger oss i snegletempo over i den grønne industriens verden. Politikerne overgår hverandre i å snakke om det grønne skiftet. Problemet er, sier ekspertene, at vi kan komme til å mangle både energi og arbeidskraft, i alle fall så lenge det er attraktivt å jobbe i olje og gass.

Mens de i Danmark og Sverige ivrer for få bygget ut vindkraft slik at energiforsyningen kan sikres, styrer oljelandet Norge mot energimangel om tre år fordi motstanden mot vindkraft er så sterk. Det er ikke annet enn vind og vann som kan skaffe oss den kraften vil trenger til godt ut på 2030-tallet.

Arbeidskraften er vanskelig å styre.Vi må i økende grad bruke lønn som virkemiddel for å trekke arbeidskraften dit behovene er størst. Vil vi ha flere til å jobbe i helse- og omsorgssektoren, må vi øke lønningene her. Det betyr på ingen måte at vi må øke lønnen i hele offentlig sektor

Om politikerene har begrensede muligheter for å styre hvor folk velger å jobbe, kan de i større grad styre hvilken utdanning unge skal tilbys. Politikerne vegrer seg riktignok for å gripe inn i retten til å ta den utdannelsen en ønsker. Det må til.

Utdanningskapasiteten må økes på noen områder og reduseres på andre. Sannsynligvis må vi bruke økonomiske virkemidler for å få mange nok til å utdanne seg til yrker der behovet for arbeidskraft er prekært.

Det som gir størst grunn til bekymring er økningen i antallet uføre, særlig blant unge. Det er rundt 22.000 unge som i dag er uføre.Antallet har doblet seg de siste tiårene.

Noen unge kommer seg ikke i jobb fordi de mangler kompetanse. Noen har for dårlig psykisk helse til å kunne jobbe normalt. Andre har et fysisk handicap.

Når stadig flere ikke selv er i stand til å skaffe seg en jobb, må Nav tre støttende til.

Dagens Perspektiv kunne for vel en uke siden fortelle at det i fjor var 31.700 arbeidstakere som fikk jobb på basis av at Nav ga et tilskudd til arbeidsgiver. Det kostet 3 milliarder kroner.

Dette er vel anvendte penger. Alternativet er at en god del av disse hadde mottatt arbeidsledighetstrygd, blitt uføretrygdet eller levd på sosialhjelp. Når Nav trer støttende til, får vi i alle fall utnyttet det de har av arbeidsevne.

Nav skal påse at slike ordninger ikke fortrenger ordinære ansettelser. I LO er de bekymret for at det skjer. I høst fikk de SV med seg på laget. Regjeringen måtte kutte et prosjekt, kostnadsberegnet til 118 millioner kroner, der målet var å gi flere unge uføre jobb.

Det var Sysselsettingsutvalget som i 2021 foreslo at flere unge uføre skulle få prøve seg i arbeidslivet med en lønn som ble fordelt mellom arbeidsgiver og Nav ut fra hvor mye personen klarte å jobbe.

LO tok dissens i Sysselsettingsutvalget fordi de mente dette kunne føre til et A- og B-lag på arbeidsplassen, og at lønningene ville bli presset nedover når folk med lav arbeidsevne blir ansatt.

Det er surt for arbeid- og inkluderingsminister Tonje Brenna, som holder fast på arbeidslinjen og er opptatt at å få unge uføre i arbeid, å bli motarbeidet av LO og SV.

Faren for at uføre med lønnstilskudd skal føre til lavere lønninger er sterkt overdrevet. Men når 31.700 i arbeidsfør alder får jobb på grunnlag av tilskudd fra Nav til arbeidsgiver, må vi regne med at noen av disse arbeidsoppgaven kunne blitt løst av ansatte på vanlige vilkår.

Men det må være grenser for LOs og SVs iver etter å støtte de sterke og motarbeide de svake. Det er god samfunnsøkonomi å la Nav gi støtte til bedrifter slik at de kan ansette mennesker med redusert arbeidsevne.