Magne Lerø: Komiteen som snakker kontroll, men bedriver politikk

­Da Kontrollkomiteen i forrige uke la fram sine konklusjoner i habilitetssakene, maktet den å skape et inntrykk av at komiteen arbeidet på grunnlag av objektive kriterier og at den hadde maktet å legge partipolitikken på hylla. Det var i særlig grad Høyres «sterke kritikk» av Erna Solberg som bidro til det.

Riktignok ville Høyre og Frp også rette sterk kritikk mot Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt (Ap), men det fikk så være.

Omtrent samtidig som komiteen la fram sine konklusjoner, ble det kjent at arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna ikke hadde oversendt alle dokumenter i saken. Frp mener at hun dermed har brutt opplysningsplikten overfor Stortinget. Derfor fremmer de et mistillitsforslag mot henne.

Interne budsjettnotater

Når Brenna i første omgang ikke la fram interne budsjettnotater, peker Ap på at dette ikke bringer noe nytt i saken. Brenna har innrømmet at hun alt for seint innså at hun var inhabil når det gjaldt bevilgningene til Utøya-senteret der hennes tidligere samboer og to venner sitter i styret.

Hun foretar seg ikke noe annet enn å videreføre bevilgningene som Solberg-regjeringen la grunnlag for. Vi snakker derfor om et formelt brudd på habilitetsreglene. Det har null reell betydning.

Høyres Peter Frølich (H) sier til Dagbladet at det er vanskelig å si om Tonje Brenna har brutt opplysningsplikten. Det må i tilfelle en egen undersøkelse til for å kunne slå fast det. Spar oss for det. Komiteen bør spare seg for mer arbeid som det ikke kommer noe ut av. Ingen andre partier hopper på Frps mistillitsforslag.

Michael Tetzschner, tidligere stortingsrepresentant, og én av Høyres tungvektere i konstitusjonelle spørsmål, skriver i Minerva at «institusjonell, parlamentarisk kontroll av regjeringen må gi tapt i konkurransen med partipolitikkens nyttekalkyler.»

Det er det som skjer nå.

Under dekke av at Frp er mer opptatt av statsråders opplysningsplikt overfor Stortinget, har de funnet ut at de er tjent med å fremme et mistillitsforslag mot Tonje Brenna. Det er samme tenkning som ligger bak når de ikke blir med på forliket om pensjon.

Mistillitsforslaget er politikk, det har ingen ting med jus eller regler å gjøre.

Lan Marie Berg bedømmer

MDG er hakket verre i sin argumentasjon for å oppgradere sin konklusjon fra «kritikk» til «sterk kritikk». Lan Marie Berg (MDG) sier til Dagens Næringsliv at «vi må kunne forvente at statsråder snakker sant og gir Stortinget fullstendig informasjon».

Hun feller i realiteten en moralsk dom over Brenna med en slik språkbruk. Å gjøre en feil, er ikke ensbetydende med ikke å snakke sant.

Velgerne møter nok oppgradering til «sterk kritikk» fra MDG og KrFs side og mistillit fra Frp med et gjesp. De er lei av habilitetsrotet og spillet rundt.

Med stort alvor gikk komiteen i gang som «etterforskere», «anklagere» og «dommere». Venstres Grunde Almeland gjorde som saksordfører det beste ut av systemet.

Venstre holder fast på konkusjonene i komiteen. Det er MDG, KrF og Frp som driver habilitetssakene ned i den partipolitiske grøfta. Dermed får ikke Kontrollkomiteens konklusjoner den tillitsstatus som var meningen.

Erna Solberg ble konfrontert med Kontrollkomiteens sterke kritikk i Politisk Kvarter på NRK i dag. Hun virket fullstendig uberørt. Kritikken var som forventet, og hun minnet om den kritikken hun selv har tatt.

Hun plasserer saken helt og holdent på politikkens arena. Kontrollkomiteens konklusjoner betyr ikke noe som helst. Hun har for lengst avklart at hun vil være Høyres statsministerkandidat neste år. Den eneste endringen er at hennes mann, Sindre Finnes, skal selge alle sine aksjer i løpet av dette året.

Erna Solberg møtte de kritiske spørsmålene hun fikk med en offensiv holdning. Hun signaliserte «er vi ikke snart ferdig med denne saken?». Det tror vi at velgerne er.

Vi er tilbake i politikkens verden. Velgerne har nok ikke mindre tillit til verken Erna Solberg, Tonje Brenna eller Anniken Huitfeldt. Det norske demokratiet er ikke svekket på grunn av habilitetsbrudd.

Habilitet er viktig, men det som er felles for de siste års habilitetsbrudd, er at det ikke ser ut til at noen av dem har skjedd i tilknytning til viktige saker eller at noen har hentet en økonomisk gevinst ut av det.

Hvis reglene for pendlerbolig, reiser og godtgjørelse nå er tydelige, slik at normalt oppegående stortingsrepresentanter forstår dem, har vi lagt en epoke bak oss. Norske politikere er bedre enn sitt rykte. Det har ikke virket slik de siste årene.

Vi kan gå mot bedre tider, selv om mediene farter rundt med lupen og millimetermålet sitt.