Magne Lerø: Millioner til misjonærbarn på internatskoler etter helomvending

Historien er full av eksempler på det vi med dagens øyne ikke kan annet enn å ta avstand fra. Det har dessuten oppstått en forventning i samfunnet om at det skal tas oppgjør med fortiden og at utsatte, sårbare grupper både skal få unnskyldning og oppreisning.

Taterne, krigsbarna, samer, jøder, krigsseilere, tyskerjenter og homofile har fått unnskyldninger fra representanter fra regjeringen de siste tiårene.

Biskopene i Den norske kirke har beklaget ordbruk og holdninger som rammet kvinner under kampen mot selvbestemt abort. Det vurderes for tiden hvordan kirken skal be homofile om unnskyldning.

Samfunnet har etablert erstatningsordninger for dem som er blitt skadelidende, ikke fått innfridd det de har rett på eller rammet av vold eller overgrep.

Terror i Oslo

Zaniar Matapour ble i fjor sommer dømt til 30 års forvaring for å ha drepte to og påførte ni andre skuddskader i Oslo sentrum. 312 fornærmede og etterlatte har hver fått 350.000 kroner i erstatning. Nå har 81 nye personer som var til stede på et av utestedene under terrorangrepet, krevd erstatning.

Vi har en ordning med rettferdsvederlag som er ment som et «plaster på såret», en erkjennelse av at en er blitt utsatt for en urett eller stor belastning. Rettferdsvederlag kan gis som oppreisning for overgrep, en tapt barndom eller tapt skolegang.

De siste 15 årene har flere misjonsorganisasjoner strevd med hvordan de skal følge opp barn som opplevde omsorgssvikt og overgrep på internatskoler langt unna der hvor foreldrene var misjonærer.

Internatskolene var godkjent av norske myndigheter. Siden 1950-tallet har over 6.000  barna i kortere eller lengre tid gått på internatskoler som misjonen har drevet i utlandet. Flere har de siste tiårene fortalt om overgrep, straff og omsorgssvikt. Noen barn har klart seg bra. Mange forteller om en trist barndom, mye ensomhet og savn som har satt spor i sjel og sinn.

I dag lar ikke datidens praksis seg forsvare. Misjonsorganisasjonene har bedt misjonærbarna om unnskyldning og dekket kostnader til psykiatrisk hjelp til de som trenger det.

Tapte i retten

Flere av misjonærbarna har hevdet misjonsorganisasjonene er pliktig til å gi dem en erstatning for å vise at de mener alvor med unnskyldningen. Men en kvinne som bodde på internat eid av fire misjonsorganisasjoner, fikk i 2012 ikke medhold i retten for sitt krav om erstatning.

Etter at det ble avklart at misjonsorganisasjonene ikke har et juridisk erstatningansvar, har de dekket profesjonell hjelp til misjonærbarn som sliter med ettervirkninger etter opphold på internatskolene.

Misjonsorganisasjonene holdt fast på at de ikke kunne bruke innsamlede midler til erstatning når de ikke juridisk  er forpliktet til det.

I sin bok Syndebukken peker filosofen René Girard på at det er en sentral bibelsk tanke at det skal tas hensynet til de svake og ofre. Samtidig er han opptatt av hvordan offermakt (victim power) kan fungere.

Offermakten er betydelig i vårt samfunn. Det legges stor vekt på hva mennesker føler, og det er en slags kollektiv enighet om at ingen skal bli såret eller kritikkverdig behandlet. Offermakt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak. 

#Metoo illustrerte tydelig hvor sterk offermakten er. Mediene stiller villig opp på ofrenes side. Politikere følger på. Opinionen kan være hard i sin dom. 

Det gir god mening å hevde at misjonærene ofret barna for å følge kallet til å være misjonærer. De så det ikke på den måten selv, men mange av barna pådro seg utvilsomt emosjonelle skader de fortsatt sliter med.

Ledelsen trakk seg

Det ble ikke ro om internatskolene etter den rettslige avklaringen. Uroen økte i styrke. Det rammet først og fremst Misjonssambandet. Ledelsen med generalsekretær Øyvind Åsland og informasjonsleder Espen Ottesen frontet i mange år det organisasjonene var enige om; unnskyldning, dekning av kostnader til profesjonell hjelp, men ingen erstatning.

Representanter fra misjonærbarna ga seg ikke. De organiserte seg i «Sendt ut». Det ble gitt ut bøker, gitt intervjuer og det ble lansert en egen podkast.

Denne og andre saker skapte mye uro i Misjonssambandet. Det endte det med at Åsland trakk seg i 2022. Vel et år seinere sluttet også Espen Ottesen.

Den nye generalsekretæren, Gunnar Bråthen, sto nå fritt til å finne kompromisser som kunne skape ro i organisasjonen.

Det første som skjedde, var at kvinnen som tapte rettsaken hun anla mot Misjonssambandet for tolv år siden, fikk 750.000 kroner i oppreisning. Det samme beløpet fikk Gunnar Hansen som i mange år har stått i spissen for misjonærbarnas kamp.

Misjonssambandet og støttegruppa «Sendt bort» ble sommeren 2024 enig om en ordning for individuell oppreisning. Etter modell fra statens ordning med rettferdsvederlag skulle misjonærbarna få fra 50.000 til 250.000 kroner.

De ble laget kriterier for hvem som kunne få oppreisning. Et eget utvalg med representanter fra Misjonssambandet, støttegruppa og to uavhengige fagfolk har behandlet sakene.

Ombestemte seg

Det Norske Misjonsselskap, Pinsebevegelsen, Normisjon og Frikirken har i alle år vært like avvisende som Misjonssambandet  til å gi misjonærbarna på internatskoler en økonomisk oppreisning. De valgte i fjor å slutte seg til den ordningen Misjonssambandet la opp til. De hadde neppe noe annet valg. 

I de nærmeste to årene skal det hvert halvår utbetales oppreisning til misjonærbarn som søker. Den første utbetalinger omfatter 119 barn som til sammen får 17 millioner kroner i oppreisning. 

Misjonssambandet utbetaler 5.775.000 kroner fordelt på 42 søkere, Det Norske Misjonsselskap 4.075.000 kroner til 26 søkere, Pinsebevegelsen 3.550.000 kroner til 25, Normisjon/HimalPartner 2.850.000 kroner til 16 og Frikirken 750.000 kroner fordelt på 5 søkere.

Ingen av lederne i de nevnte organisasjoner problematiserer i en samtale med Vårt Land at innsamlede midler brukes på denne måten. De gir heller ikke uttrykk for bekymring for hva utbetalingene til slutt vil ende på.

Det er oppsiktsvekkende at organisasjoner i 10-15 år holder fast på at de ikke vil gi en økonomisk oppreisning til misjonærbarna for så å gjøre en helomvending. Men det er forståelig. De har gitt etter for offermakten. De har betalt en høy pris for å ha fått løst en vond og vanskelig sak.

Organisasjonen innrømmer ikke noen feil eller etisk svikt ved ikke å ha kommet misjonærbarna i møte tidligere.

Om det har en helbredende effekt, lindrer vonde opplevelser eller gjør det lettere å leve med sår i sjelen fra barndommen av å motta oppreisning, er en annen diskusjon. Det er en rettighetstenkning forankret i jussens verden som ligger til grunn for å utbetale vederlag for belastninger barn er påført.

Det meste skal uttrykkes i penger i vår tid. Ord er ikke nok. Det er selvsagt et tankekors at man selv i misjonen må det legges penger på bordet for å få løst konflikter. Misjonen er barn av sin tid, på godt og ondt.