SAS – et Hellas i miniatyr!

Det er mange meninger om hva som bør gjøres med SAS, og noen av forslagene er ganske gode. Tilsynelatende er tiltakene som ledelsen i SAS iverksetter ganske fornuftige, men det hjelper likevel lite å redusere kostnader når noen av de mest fundamentale problemene ikke ryddes først.

Strukturelle utfordringer

SAS har store strukturelle utfordringer, arvet fra flyselskapenes glansdager før år 2000. Den gang var det ingen lavprisselskaper, og det var monopolistiske tilstander for statseide SAS. Selv om det var konkurranse mellom flyselskapene, så var det styrt av konsesjoner og rettigheter som begrenset konkurransen.

SAS sine strukturelle problemer er, i første omgang at de har veldig gamle fly. Problemet med gamle fly er at de har et uvanlig høyt drivstofforbruk. Konsekvensen er at selv om SAS har fylt opp flyene med passasjerer, så er kostnaden per sete fortsatt for høy, og ikke konkurransedyktig.

Alle skjønner at dette regnestykke blir verre og verre for hver gang prisen på drivstoff går opp. Det blir ikke bedre av SAS-ansattes høye lønnsnivå og ansiennitet. SAS har for vane å si opp ansatte med lav ansiennitet, slik at de må si opp relativt mange flere enn organisasjonen kan unnvære. Det er en sikker oppskrift for en fremtidig katastrofe.

Store forpliktelser

På toppen av veldig høye lønninger og lang ansiennitet, kommer uoverkommelig høye pensjonsforpliktelser. Disse kan ikke SAS håndtere, så lenge selskapets egenkapital er mindre enn de reelle pensjonsforpliktelsene. Samtidig krymper selskapet, slik at den daglige driften ikke kan dekke forskjellen mellom de reelle pensjonsforpliktelsene, og selskapets reelle kapital.

Situasjonen blir ytterligere forverret av at SAS har en gigantisk gjeldsbyrde, som i seg selv er en vanskelig bør å bære. Høy gjeld kunne vært akseptabelt hvis den var bygget på nye fly, og dermed inntjeningen i fremtiden, men det er den ikke.

Når gjeldsnivået blir lagt på toppen av pensjonsproblematikken, og fremtidens SAS må kjøpe nye fly for å redusere drivstoffkostnadene, så er man inne i en negativ spiral som det ikke finnes noen løsning på, med mindre SAS sine eiere innser at problemet må løses i den rette enden.

Hva skal til?

Hva må SAS da gjøre? Jo, de må først få sanert gjelden slik at den bare er 20 – 25 % av dagens nivå. Like viktig er det at pensjonsforpliktelsene blir kuttet ned til 25 % av dagens forpliktelser. Problemet er at det vil kreve uoverskuelige forhandlinger med selskapets fagforeninger, og sjansen for en avtale er liten.

Hvis ledelsen, mot formodning klarer å få til disse to punktene, må de sanere 80% av flyparken og erstatte dem med nye moderne fly, slik at drivstofforbruket blir betydelig redusert.

Samtidig må ledelse og eiere i SAS strukturere en helt ny organisasjon, hvor man har en optimal tilpasning av lønnskostnadene i forhold til de inntektene selskapet genererer. Dette betyr at også stenging av ulønnsomme ruter må vurderes, samt etablering av mer lønnsomme baser utenfor Norden.

Det er ikke mulig tenker du, kanskje? Dette vil hverken pensjonerte SAS ansatte, fagforeninger, dagens ansatte eller politikere gå med på. Slike tiltak taler i mot næringspolitikken til AP, og det ville kreve en endring i arbeidsmiljøloven i Norge for å få det til. Men, faktum er at det er slike reaksjoner som forsterker den nedadgående spiralen som fører til konkurs. Tilskudd av kapital eller garanti for nye lån, er kun et middel for å forsinke konkursen – som er uvilkårlig!

Fortidens synder

Sammenligner vi SAS med Hellas, så ser vi at problemene er en konsekvens av fortidens synder. Ingen er villige til å ta konsekvensen av de store strukturelle utfordringene, og gjøre noe med dem. Derfor er kanskje konkurs et nødvendig onde?

Hvis SAS går konkurs vil mange miste jobben. I Norge vil nok flere få tilbud fra andre aktører, men med kraftig redusert lønn. Konsekvensen blir verre for de ansatte i Sverige og Danmark.

Hvis Hellas går konkurs, så vil det ikke være et eksisterende arbeidsmarked som fanger opp overflødig arbeidskraft. Konsekvensen blir store sosiale utfordringer, arbeidsutvandring og uro.

EU er ikke villig til å la Hellas gå konkurs fordi man er redd for konsekvensene i Europa. SAS vil gå konkurs når politikerne innser at ny kapital, uten å korrigere de strukturelle ujevnhetene, ikke er annet enn smertelindring for en døende hvit svane.