Aker Kværner tar av med gamlekara

Stavanger: Deres gamle kunnskaper er blitt verd milliarder for selskapet, og det er synlig ved Vostochny i Russland. Opp av tørrdokken reiser to gigantiske plattformunderstell seg mot himmelen. Før var det ingenting her. I forfjor ble tørrdokken spadd rett ut av bakken. For ett år siden startet byggingen. Nå rager 80 meter høye tårn opp av dokken. Til sommeren åpnes demningen og slepingen kan begynne. 18 dager tar det før betongkolossene er på plass i Okhotsk-havet øst for Sakhalin-halvøya, og plasseres på bunnen. Den ene plattformen skal hovedsakelig utvinne olje, den andre gass.

2500 mennesker i sving på byggeplassen, som ligger en ni timers flytur øst for Moskva og vel fire timers kjøring videre fra Vladivostok.

- It’s not the end of the world, but you can see it from there, sier Aker Kværner-direktør Svein Bredahl og smiler.

Kontrakten er verdt 150 millioner USD (ca. en snau milliard kroner) for Aker Kværner, et godt bidrag til et selskap som i fjor hadde rundt 35,5 milliarder i omsetning. Det er igjen oppstått et behov for betongkompetansen i selskapet. For bare få år siden så bildet annerledes ut.

VERDENS STØRSTE

På begynnelsen av 1990-tallet yret det av aktivitet hos Norwegian Contractors (NC) i Hinnavågen i Stavanger. 4000 mennesker var engasjert i byggingen av de fire gigantplattformene Draugen, Troll, Heidrun og Sleipner.

I mai 1995 gled den gigantiske Troll-plattformen ut fjorden. Med sin totalvekt på 1,05 millioner tonn og en høyde på 472 meter var plattformen den største gjenstanden som noensinne er flyttet på jordens overflate, og det største byggverket verdens oljeindustri hadde sett.

Selv om Heidrun ble slept ut én måned senere, var det Troll som markerte betongeventyrets grand finale, toppen av hva som var mulig å gjøre i betong, og en kroning av industrien som hadde produsert betongplattformer i Hinnavågen siden begynnelsen av 1970-tallet. Norwegian Contractors leverte først Ekofisk-tanken i 1973. Deretter kom Beryl A, så fulgte Condeep-plattformene på rekke og rad de neste 20 årene. (Condeep står for «concrete deepwater structure»: Dypvannsinstallasjon støpt i betong).

Det ble levert slike 17 plattformer i alt, inkludert understellet til Sleipner A, som forsvant 200 meter til bunns i Gandsfjorden tidlig på morgenen 23. august 1991. Disse hadde bidratt med en gjennomsnittlig årsomsetning på rundt to milliarder 1995-kroner.

Etter 1995 kom nedturen raskt. Tomme ordrebøker gapte hvitt. På norsk sokkel seiret flytende løsninger i stål over betongen. Dermed var det slutt på en aktivitet som hadde foregått i Hinnavågen siden begynnelsen av 1970-tallet. Kompetansen ble spredt for alle vinder. Ingen trodde lenger at betong var verdt å satse på.

FREM FRA GLEMSELEN

Sommeren 2003 snudde det. Aker Kværner fikk kontrakten på å bidra i byggingen av de to plattformene med betongunderstell for Sakhalin II, i et ugjestmildt område helt øst i Russland. Selve byggekontrakten på 100 millioner USD ble tildelt Aker Kværners finske partner, QuatroGemini Ltd. Operatør på Sakhalin II er SEIC (Sakhalin Energy Investment Company), der Shell er største eier med 55 prosent.

På denne tiden hadde Aker Kværner et kjerneteam på om lag 20 personer med kompetanse på betongplattformer, altfor få til å løse oppgaven. Nå var det på tide å gjenopplive nettverket. Gamle ringrever fra NC-miljøet måtte hentes inn. Det viste seg å være en enkel oppgave. Miljøet hadde alltid hatt et godt samhold, det var preget av en entreprenørånd der ingenting var umulig, og ingeniørene hadde siden nedleggelsen i Hinnavågen hatt årlige sammenkomster. Aker Kværner brukte disse samlingene for å hyre dem inn igjen, mannfolk i 50-60-årsalderen.

- Vi har hatt mimrefester for gamle NC-folk og vervet dem utpå kvelden, sier Svein Bredahl.

Firmaer som Dr. techn. Olav Olsen, Multiconsult, Dr. Ing. A. Aas-Jacobsen og Skanska kunne igjen tilby sine fagfolk. I dag er det 300 ingeniører som jobber med betongprosjektering fra Oslo. 30-40 ingeniører jobber utenlands med Sakhalin-prosjektet. De jobber sju uker i Russland, og er tre uker hjemme.

- Dere hyret inn mange seniorer, hvordan jobber de?

- Folk i den alderen er mer omstillingsdyktige fordi de blant annet er ferdige med unger. De er dessuten blitt klokere. De begynner ikke med blanke ark på prosjektet og slipper dermed mye feiling og prøving. De vet hva som fungerer, de vet hvilken retning løsningene tar, og går raskere rett på mål, sier Bredahl.

Erfaringen trengs, forholdene i området utenfor Sakhalin-halvøya er svært krevende, med jordskjelv og arktiske forhold.

BEHOV FOR BETONG

- Plattformene må være så solide at de skal tåle at det går en tankbåt i dem på høsten, men at de ikke blir reparert før til våren. I mellomtiden skal de tåle noen jordskjelv, sier Bredahl.

Det er to forhold som gjør at Aker Kværners betongkompetanse er blitt ettertraktet igjen. Det første er at oljeindustrien beveger seg nordover mot områder hvor is og mørke rår i store deler av året. Noen av disse områdene er på nokså grunt vann, og samtidig svært ugjestmilde, noe som er perfekte forhold for en solid betongplattform.

- Det er også et politisk gunstig konsept fordi du støper plattformene lokalt. Det gir mange arbeidsplasser til det området hvor plattformene bygges, sier Svein Bredahl.

Det andre forholdet er at LNG-markedet (flytende nedkjølt gass som fraktes på skip) er i voldsom vekst. Aker Kværner har utviklet en LNG-importterminal, en slags kunstig øy i betong som kan plasseres utenfor kysten, og som tar imot gassen skipene frakter med seg. På terminalen behandles gassen før den sendes i rør videre inn til fastlandet. Hvis Aker Kværner får kontrakt på bygging av denne terminalen, er den første planlagt å ligge 20 kilometer ute i havet utenfor Venezia, akkurat langt nok ute til at jordens krumning gjør den usynlig for turistene på stranden.

- Det blir stadig vanskeligere å få lagt disse terminalene på land, både av miljø- og sikkerhetshensyn, sier Bredahl.

Han tror det vil være et behov for slike terminaler både i Europa og i USA.

LØNNSOMT

Havområdene utenfor Sakhalin skal inneholde mer olje og gass enn hele Nordsjøen, inkludert britisk sektor. Foreløpig er det uvisst om det blir flere kontrakter for engineering og prosjektledelse enn det Aker Kværner har fått, men det er håp om det.

- Det er et lønnsomt prosjekt. Det er en kontrakt der det er akseptabel risiko, fordi det ikke er en ren fastpris der vi må eksponere oss for alt som måtte skje.

- Er det viktig for Aker Kværner å få flere betongkontrakter fremover?

- Ja, det gir en betydelig omsetning, og så er det viktig fordi det er en kompetanse som er ganske unik globalt. Vi har et anerkjent navn og en anerkjent kompetanse. Når slike oppdrag dukker opp, så er det en ganske god sjanse for at vi får oppdraget, sier Bredahl.

Han mener den norske betongklyngen er den største i verden på denne typen installasjoner, og er å betrakte som verdensleder når det gjelder kombinasjonen prosjektering og byggemetode. Styrken er at det som prosjekteres er gjennomførbart.

- Vi har ikke beregnet prognoser på hvor stort betongmarkedet er, men når kontraktene kommer, er de store. Vi tror vi skal greie å holde dette som en kontinuerlig virksomhet, slik at vi til enhver tid har et prosjekt gående på betongplattformer eller LNG-importterminaler, sier Bredahl.

Dermed må dagens seniorer belage seg på å overføre kunnskapen til neste generasjon. For betongeventyret var ikke over, likevel.