«Alt» kan skje i britenes valg

Vårsola har endelig meldt seg over Westminster, og nå begynner det å bli temperatur også i parlamentsvalgkampen.

Toryene brisker seg med reklametavler der Labour-leder Ed Miliband bokstavelig talt er i lomma på den skotske nasjonalisten Alex Salmond. Samtidig anklager Miliband statsminister David Cameron for å være «kylling» når han vegrer seg for å stille opp i TV-debatter mot sin argeste utfordrer.

Dødt løp

Hva vil avgjøre et løp som virker dødt, der begge de største partiene ligger og vaker rundt 33 prosent?

Steven Fielding, professor i politikk ved Nottingham University, mener innspurten vil handle om penger.

– Folk flest har bestemt seg ut fra saker som EU, immigrasjon og helsevesenets framtid. Nå står kampen om et lite antall velgere som er mest opptatt av økonomien, sier han til NTB.

– Labour vil hevde at toryene kommer til å skjære ned over hele linjen, og De konservative på sin side vil hevde at du ikke kan overlate økonomien til et Labour som vil sette alt over styr. Så det vil munne ut i en retorikk om kutt versus uansvarlig forbruk, fortsetter Fielding.

Mange alternativer

Hvilken regjeringskonstellasjon som trer fram etter 7. mai, er et åpent spørsmål. Kevin Theakston, professor i politikk ved Leeds University, ser «fem til sju» realistiske alternativer.

– Nesten alt kan skje, beroende på det konkrete antall parlamentsseter de respektive partiene får, sier Theakston til NTB.

Sjansen for at ett av dem vil sikre seg 326 seter og dermed majoritet alene, er minimal, påpeker han.

– Ett mulig utfall er en videreføring av dagens koalisjon mellom De konservative og Liberaldemokratene. Et annet er en koalisjon mellom Labour og Liberaldemokratene. Nok et er en mindretallsregjering ved et Labour støttet av skottenes SNP – eller av en hel regnbue av Liberaldemokratene, De grønne, walisiske nasjonalister med flere. Selv om enkelte løsninger er mer sannsynlige enn andre, kan ingenting utelukkes.

Flytende grenser

Borte er tida da britisk politikk var en loddtrekning mellom to partier.

– Topartispillet reflekterte en sosioøkonomisk struktur som er borte. Storbritannias klassesammensetning er blitt mer komplisert og mindre definert, og forholdet mellom partiene og de sosiale klassene mer flytende, forklarer Theakston.

I tillegg har nasjonalfølelsen spist på seg i provinsen, noe vi så tydelig demonstrert i høstens uavhengighetsavstemming i Skottland.

– Med etableringen av skotsk og walisisk parlament i 1999 fant nasjonalistene institusjonell støtte. Siden har de styrket seg på bekostning av de tradisjonelle partiene, sånn at valgutfallet ikke lenger framstår som like tilfeldig som en loddtrekning.

Et reelt valg

Utviklingen har skapt ny spenning, og dermed kan valginteressen øke.

– Jeg tror valgdeltakelsen blir høy, for velgerne opplever valget som reelt. I 2001 og 2005 ga mange blaffen fordi det var åpenbart at Labour ville vinne. Denne gangen føler folk at stemmen deres faktisk betyr noe, sier Theakston.

Fielding er mer reservert.

– Et tett valg med mye usikkerhet vil ha større appell i befolkningen. Men jeg tror ikke oppslutningen blir som i «gamle dager». Prosentmessig vil den bevege seg inn på 60-tallet, men stoppe der, mener Fielding. (©NTB)