Betent innvandringsdebatt skaper kunnskapskløft

Berøringsangst til våre nye landsmenn skaper en viktig kunnskapskløft. Det mener norske og danske forskere og yngre talsmenn i muslimske grupper. Nyansene i holdninger og meninger er nesten helt ukjente, både for myndigheter, medier og forskere. Dermed blir det langt vanskeligere å implementere den best mulige politikken, og det kan føre til en negativ spiral av selvforsterkende stereotypier. Kunnskapskløften kan danne grunnlag for mistillit, og en fattigere offentlighet.

Kulturkonflikter og fremmedfrykt er viktige årsaker til at kunnskapene er så mangelfulle. I tillegg bidrar frykt for både økte konflikter og økt fremmedfrykt til mer berøringsangst. «Både bestillere og utførere av forskning er overdrevent engstelige for å produsere kunnskap om innvandrere som kan bidra til å forverre innvandrernes situasjon,» sier Anne Britt Djuve, forsker i Fafo med innvandring og integreringspolitikk som spesialfelt. Dermed er avstanden mellom store innvandrergrupper og etnisk norske fremdeles stor, 40 år etter at de første muslimer bosatte seg her.

Mange nordmenn får sin kunnskap om islam og innvandrere fra muslimske land gjennom fjernsyn, aviser og radio, ikke gjennom kontakt med naboen. Dypere kontakt vil vise at det er store nyanseforskjeller mellom muslimer og mellom ulike folkegrupper som er knyttet til islam. Mandag Morgen har snakket med forskere om innvandringsspørsmål og unge muslimer, blant annet om integreringsdebatten i lys av Muhammed-tegningene. De etterlyser alle større kunnskaper om muslimenes holdinger til grunnleggende verdier i Vesten. «Gjennom undersøkelser vil man bedre få frem nyansene blant innvandrerbefolkningen. Dermed vil etniske nordmenn i mindre grad se på innvandrere som en enhetlig gruppe. Dessuten er kunnskap om minoritetenes synspunkter av avgjørende betydning for å få til en konstruktiv verdidebatt,» sier Djuve.

Det er ikke bare kunnskaper om muslimenes holdninger vi mangler. Det finnes heller ikke gode tall for hvor mange muslimer som bor i Norge. Nye beregninger som Mandag Morgen har utført tyder på at det er 130.000 muslimske innvandrere i Norge. Det er over 50 prosent høyere enn antallet registrert ved muslimske trossamfunn (se kart).

Kunnskapskløften gjør norsk offentlighet fattigere langs flere viktige akser:

• Betent debatt: For få muslimske stemmer ytrer seg, og redsel blant forskere for å stille provoserende spørsmål.

• Manglende kunnskaper: Det er knapt gjennomført holdningsundersøkelser og meningsmålinger blant muslimske innvandrere. En stor risiko er at den viktigste kilden til deres oppfatninger for mange blir TV-bilder fra Midtøsten, som ikke på noen måte er representative for mangfoldet blant muslimer. Debatten i norsk offentlighet handler ofte om hva etniske nordmenn «synes» om innvandrere og muslimer.

• Unge muslimer har tillit til integreringen: Unge norske muslimer tror på økt forståelse mellom nordmenn med ulike religiøs bakgrunn, men frykter samtidig økte negative holdninger til muslimer blant etniske nordmenn.

Lite kunnskap om holdninger

Det er lite kunnskap om muslimers holdninger til samfunns- og verdispørsmål, som demokrati og kvinners frihet. Debatten handler ofte om hva etniske nordmenn og dansker «synes» om innvandrere, og handler ofte om graden av fremmedfrykt i den etnisk norske befolkningen. «Det er utført for få undersøkelser blant innvandrerbefolkningen om deres holdninger til det vi oppfatter som grunnleggende norske verdier. En av årsakene til mangelen på kunnskap er at dette er et veldig betent felt. Dessuten har fokus i integreringsdebatten i veldig stor grad vært på diskriminering og fremmedfiendtlige holdninger blant nordmenn. Dermed har det vært lettere å få forskningsmidler til å kartlegge nordmenns holdninger, enn å undersøke hva innvandrere mener om det norske samfunnet ,» sier Anne Britt Djuve i Fafo. Også i Danmark er innvandringsdebatten svært betent, ifølge Lene Kuhle, professor i religionsvitenskap ved Aarhus Universitet.

Begge forskerne fremhever også at praktiske utfordringer, som språkdimensjonen, gjør det vanskeligere å lage representative undersøkelser blant innvandrerbefolkningen. Spesielt er det utfordrende å få utført undersøkelser blant muslimer fordi personers religion ikke registreres.

Til tross for store praktiske problemer er det likevel overraskende at vi har så dårlig kunnskap om muslimenes holdninger til grunnleggende spørsmål. «Vi begynner så smått å få bedre kjennskap til innvandrerbefolkningens holdninger og meninger. I Danmark har analysebyrået Catinet Research spesialisert seg på undersøkelser blant innvandrerbefolkningen og hvert kvartal stiller spørsmål til innvandrere fra flere land, men det er fortsatt overraskende lite kunnskap på dette feltet,» sier Kuhle. Hun og Djuve er ikke i tvil om at vi vil få en bedre, bredere og sunnere debatt hvis vi hadde god kjennskap til hva innvandrere tenker om viktige spørsmål, som religionsfrihet, kvinners frie stilling og ytringsfrihet. På et seminar sist torsdag måtte Djuve bruke tall fra en ti år gammel undersøkelse for å dokumentere muslimske innvandreres holdninger til ulike verdispørsmål. Fafo er den forskningsinstitusjonen i Norge som har kommet lengst med å utføre undersøkelser blant innvandrere i Norge. Seminaret ble arrangert for å drøfte hvor det flerkulturelle Norge går etter karikaturkrisen.

Representanter for unge nordmenn med muslimsk bakgrunn etterlyser også flere muslimske stemmer og understreker at debatten er betent. «Det er fortsatt for liten bredde i debatten om islam og integrering, og den er veldig betent. Det fører nok til at mange som egentlig ønsker å si sin mening sitter på gjerdet. Man blir redd for å stikke hodet frem,» sier tidligere redaktør for «Ung muslim» som ble utgitt av Norges Muslimske Ungdom, Athar Akram.

Ikke behov for et muslimsk generasjonsoppgjør

Et av de store spørsmålene i integreringspolitikken er hva som skjer med de opprinnelige innvandrernes barn, som er født og oppvokst i Norge. En av Danmarks yngre imamer, Fatih Alev, sier til Mandag Morgen at foreldregenerasjonen gjør det vanskelig å få muslimer i Danmark til å samles i fora som går på tvers av alder, etnisitet og religiøs profil. I Danmark finnes det ikke noen samlende organisasjoner for muslimer på tvers av skillelinjer, slik som den landsdekkende paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge. Siden grunnleggelsen i 1993 har Islamsk Råd samlet 25 medlemsorganisasjoner. Den unge danske imamen antyder at imamer fra foreldregenerasjonen har tatt monopol på «muslimers» holdninger. «Moskeene er i dag mer eller mindre foreldregenerasjonenes besøkssted. Det skyldes blant annet at de fleste moskeers imamer er på alder med foreldregenerasjonen – og typisk også deler samme kulturbakgrunn. Moskeene oppfyller først og fremst de behov som foreldregenerasjonen føler de har,» sier Alev.

Unge norske muslimer opplever derimot ikke at moskeene først og fremst er forbeholdt foreldregenerasjonen. «Moskeene er også viktig for unge muslimer og jeg opplever ikke at det går et skille mellom foreldregenerasjonen og de unge. Etter 2001 har pågangen av unge muslimer blitt større fordi Islam er blitt et hett tema i media. Det gjør at vi blir opptatt av å finne ut hva islam virkelig sier om ulike tema,» sier Awais Mushtaq, talsperson for Muslimsk Studentsamfunn ved Universitetet i Oslo. Uenigheten mellom Mushtaq og Alev kan tjene som illustrasjon på nyansene som eksisterer innen den muslimske befolkningen.

Men når det gjelder kulturelle forhold og holdninger til ulike samfunnsspørsmål er Alev og Mushtaq enige i at det er forskjeller på foreldregenerasjonen og deres barn. «Unge muslimer som er født og oppvokst i Skandinavia vil nok føle et visst avvik i forhold til sine foreldre som er født og gjerne oppvokst i hjemlandet, uten at det gir de store problemer,» sier Mushtaq, som samtidig understreker at forskjellene ikke er så store. «Det er helt naturlig at vi som er født og oppvokst i Norge vil få et annet perspektiv i forhold til hvordan man tenker og forholder seg til sosiale sirkler her i Norge enn hva foreldrene våre har gjort og gjør,» sier han.

En bredere debatt etter tegningene

Enkelte har hevdet at integreringen er satt ti år tilbake som en følge av oppstyret rundt karikaturtegningene de siste ukene. Selv føler Mushtaq at det er blitt noe mer bredde i debatten og at muslimer som tidligere ikke har uttalt seg nå offentlig gir uttrykk for sine meninger. «Vi unge muslimer føler at vi kommer til ordet i debatten og de siste ukers hendelser har satt økt fokus på behovet for dialog, brobygging og forståelse. Samtidig har jeg snakket med en god del studenter med muslimsk bakgrunn, som er født og oppvokst i Norge, og de er engstelige for at etniske nordmenn blir mer skeptiske til innvandrere og at dette kan ha negative konsekvenser for muligheten til å få jobb.» Athar Akram mener vi bør ha forståelse for at det oppstår gnisninger i et flerkulturelt Norge. «Vi snakker mye om integrering, men hva betyr det egentlig. Slik jeg ser det handler det om at folk med ulik bakgrunn skal leve sammen? Dermed vil det naturlig oppstå situasjoner hvor man har behov for å finne grensene for hva som er bra og hva som er dårlig. Konflikter vil nødvendigvis oppstå til ulike tider og noen vil føle seg krenket. Det er viktig at vi evner å se på verdier i den tidskonteksten vi lever i – for samfunnet er i konstant endring,» sier Akram.

Tekstboks

Sammensatte muslimske landskap

Det har vært en kraftig vekst i antall personer som er registrert i muslimske trossamfunn og i antall moskeer på 1990-tallet. Ifølge Mandag Morgens beregninger er det anslagsvis 130.000 muslimer i Norge (se kart). Ifølge Statistisk sentralbyrå er det snaut 80.000 registrerte medlemmer i islamske trossamfunn. I Mandag Morgens beregninger er det ikke tatt hensyn til at en del av utvandringen fra noen muslimske land som Iran kan være religiøst motivert, slik at ikke-muslimer er overrepresentert i utvandringen. Det er heller ikke tatt høyde for at muslimer kan være overrepresentert blant innvandrere fra andre europeiske land.

De første muslimer kom til Norge mot slutten av 1960-tallet for å søke arbeid, flertallet var pakistanere, men det var også en del tyrkere og marokkanere. I 1980 og 90- årene dominerte flyktninger og asylsøkere. Pakistanerne utgjør den klart største muslimske gruppen, og etablerte de første moskeer i Norge på 1970-tallet. Moskeene spiller en viktig sosial, kulturell og religiøs rolle. I dag har så godt som alle nasjonale grupper sine egne moskeer eller islamske foreninger. Moskeene er møtested for muslimer, her får barna Koran-opplæring, og flere steder får både voksne og barn undervisning i morsmålet eller i andre språk og ferdigheter. Det finnes mellom 80 og 100 moskeer i Norge, hvor flertallet er sunnimuslimske.

De to viktigste trossamfunnene innen islam, sunni og shia, har sitt historiske utgangspunkt i striden om hvem som skulle lede muslimene etter profeten Muhammeds død i 632. En gruppe ønsket profetens fetter Ali ibn Abi Talib som kalif eller imam, en annen gruppe ønsket en av profetens nærmeste venner, Abu Bakr. 85 prosent av alle muslimer er sunni-muslimer, 15 prosent er shia. Det eneste landet som i dag har shia-islam som statsreligion er Iran. Den grunnleggende forskjellene mellom de to retningene er shiamuslimenes lære om imamen som en guddommelig inspirert leder for alle muslimer, der Ali regnes som den første imam. For shiamuslimer spiller for eksempel fredagsbønnen ikke en like sentral rolle, som for sunniene.

Selv om det er rundt 90 moskeer, er det ikke like mange imamer. Dels er det en del freelance-imamer, dels står «alminnelige menighetsmedlemmer» i noen moskeer for den daglige bønnen. Moskeene skiller seg først og fremst fra hverandre som følge av etnisk og kulturell bakgrunn. I tillegg spiller også organisatoriske og strukturelle forhold en rolle, som for eksempel om en moske er tilknyttet en utenlandsk organisasjon eller om en fast imam er tilknyttet til moskeen eller ikke.