BilNytt: Landeveiens triumf

Den store guttedrømmen er å bruke sommeren til å cruise bortover landeveien med vind i håret og solbriller på nesa. La vinden røske litt i skinnjakka og føle misunnelige blikk i nakken mens man elegant seiler forbi feriekøen. For skikkelige café-racere er det bare én sykkel som gjelder. Britiske Triumph Bonneville.

- Hvorfor er akkurat Triumph så spesiell?

- Triumph er en sykkel med klasse og sjel. Den har historie, sier Geir Jacobsen fra Classic Motorcycles, den eneste motorsykkelforhandleren som selger Triumph veteransykler i Norge.

Den første Triumph motorsykkelen, No. 1, så dagens lys allerede i 1902. Den var mer en sykkel med motor enn et asfaltudyr. Det var tyskeren Siegfried Bettmann som startet eventyret. Han hadde fått med seg hvor populære motorsyklene var i det viktorianske Storbritannia og så en mulighet. Triumphsyklene gjorde seg bemerket i motorsykkelracene på begynnelsen av 1900-tallet. Det var riktignok en bragd å komme i mål på den tiden. Det høres merkelig ut i dag, men utsagnet "eight Triumphs’ started, and eight finished" var altså fin skryt til motorsykkelprodusenten, som ble plukket ut som leverandør til den britiske hæren under 1. verdenskrig.

Det gikk strålende med Triumph i starten, men depresjonen på 1920-tallet rammet bedriften hardt. Triumph ble nødt til å masseprodusere billige motorsykler for å overleve. Da hadde Bettmann allerede bestemt seg for å utvide produksjonen og prøve seg på biler også. Denne satsingen viste seg å være et feilgrep.

Det gikk så dårlig økonomisk at Bettmann så seg nødt til å selge hele bedriften til motorsykkelprodusenten Ariel i 1934. Allerede tre år etter oppkjøpet ble den legendariske Tiger-sykkelen, og Speed Twin (T100) lansert. Sistnevnte var revolusjonerende, men en toppfart på 145 km/t, og definerte alt en moderne motorsykkel skulle være.

Så kom 2. verdenskrig. Triumph ble igjen foretrukket av den britiske hæren, og modellen 3HW ble produsert spesielt for militæret. I 1940 ble Triumphfabrikken i Coventry bombet sønder og sammen av tyskerne. Produksjonen fortsatte i midlertidige fabrikker, mens nye fasiliteter ble bygget i Meriden.

I 1951 kjøpte BSA Group Triumph av Ariel. Triumph hadde da begynt å snuse på markedet i USA, og var på vei inn i en gyllen epoke som skulle vare gjennom hele 50- og 60-tallet. Navn som Thunderbird og Tiger klingte godt i motorsykkelentusiastenes ører, og ble kjempepopulære på begge sider av Atlanteren. Så, i 1959 lanserte Triumph den legendariske Bonneville, som ble - og fortsatt er - en kjempesuksess, og den klassiske café-racer sykkelen. (Begrepet beskriver den raske fritidssykkelen som ble brukt til å farte rundt fra café til café i London på 50-tallet.)

TØFFE TIDER

70-årene ble heller tragiske for Triumph. BSA Group klarte ikke å lede bedriften fremover. Japanerne hadde for alvor kommet på banen og ga britiske og amerikanske motorsykkelprodusenter tøff konkurranse. Britiske myndigheter grep inn i 1973 og sørget for at det nyopprettede selskapet Norton Villiers Triumph overtok. Noen myk overgang ble det ikke. Norton Villiers Triumph ville flytte produksjonen fra Meriden til Birmingham, noe arbeiderne likte svært dårlig. De startet en to år lang gå-sakte-aksjon som endte da Meridenfabrikken fikk fortsette å produsere Bonnevillesykler for det amerikanske markedet. Resten av produksjonen ble flyttet til Birmingham, slik eierne ønsket.

Det gikk ikke lettere for Triumph av den grunn. På begynnelsen av 80-tallet var motorsykkelprodusenten igjen i vanskeligheter, og det så ut til at det var kroken på døra. Eiendomskonge og multimillionær John Bloor kom heldigvis til unnsetning. Han kjøpte hele sulamitten og skapte Triumph Motorcycles Limited, som fortsatt produserer syklene i dag.

Bloor fikk bygget et nytt produksjonsanlegg i Hinckley i Leicestershire, og utviklingen av nye modeller fortsatte. I 1990 ble seks nye modeller lansert - Trident 750 og 900 Triples, Trophy 900 triple og 1200 four, og Daytona 750 triple og 1000 four. Alle modellene ble godt mottatt. Men det var Speed Triple, som kom i 1994, som slo best an. Den ble fremhevet som et nytt symbol på «café-racer chic». En ny Bonneville som oppfylte de strengere utslippskravene ble lansert i det nye millenniet. Den ble også en stor suksess.

I 2002 brant fabrikken i Hinckley ned, i den største industribrannen Storbritannia har sett. Produksjonen ble heldigvis ikke forsinket mer enn seks måneder. I dag er Triumph den eneste som fortsatt designer og produserer motorsykler i Storbritannia. Triumph produserer både classic, touring og sportssykler, men den klassiske Bonnevillemodellen er fortsatt er favoritten.

- Vi produserer rundt 30.000 sykler i året. Globalt er nok Bonneville den mest solgte. USA er vårt største marked, der selger vi ca. 5.500 sykler i året. Deretter kommer Storbritannia med 4.600, sier Andrea Friggi hos Triumph Motorcycles Limited.

- Hvor mange Triumphsykler finnes det i dag?

- Det er vanskelig å si, men jeg vil tippe rundt 40.000 Hinckley-produserte sykler i Storbritannia, og omtrent 200.000 globalt.

- Hvem er den typiske Triumph-kunden?

- Det er ingen typisk kunde rent demografisk, motorsyklister er en mangfoldig gruppe. Men Triumph appelerer til dem som ser etter en kombinasjon av et unikt uttrykk og skikkelig substans, sier Friggi.

- Vi selger mange nye Bonnevillesykler, men en gammel sykkel fra 50- eller 60-tallet gir mest status, sier Jacobsen.

Classic Motorcycles selger rundt 70 nye og gamle sykler i året. De nye syklene kommer fra fabrikken i Storbritannia, mens de gamle importeres fra USA. Prisen på en Bonnevilleveteran ligger på rundt 60.000 kroner. En ny Bonneville kommer på 120.000 kroner. Jacobsen forklarer at dersom veteransykkelen blir holdt i orden vil den stige i verdi. Den dyreste Bonnevilleveteranen han har vært borti kostet i overkant av 100.000 kroner.

- Hvem kjøper Triumph?

- Det er alle mulige slags folk mellom 30 og 80 år. De som kjøper veteransykler er entusiaster med forkjærlighet for engelske merker.

- Så en veteransykkel fra Triumph er for spesielt interesserte, altså?

- Den som kjøper en gammel Triumph må i hvert fall like å skru, sier Jacobsen.