«Brexit»: Tungt skyts fra britisk privatsektor

Det britiske slaget om EU nærmer seg, og kampanjene på begge sider av «Brexit»-spørsmålet spisser seg til.

Det ventede framstøtet fra Storbritannias arbeidsgiverside, ledet an av CBI (Confederation of British Industry), med sine nesten 200.000 medlemsbedrifter som til sammen sysselsetter omtrent sju millioner mennesker i privat næringsliv og industri, kom mandag.

I midten av mars tok de et tydelig standpunkt: en «klar majoritet» av deres medlemmer, som representerer arbeidsgiverne til en tredel av ansatte i britisk privat sektor, ønsker å bli værende i den europeiske unionen. Dermed ble det også organisajonens standpunkt - selv om den lovte «å respektere og reflektere» oppfatningen til medlemmer som ønsker å melde seg ut.

– Meldingen fra våre medlemmer er rungende - de fleste vil at Storbritannia blir i EU fordi det er best for deres bedrifter, jobber og fremtidsutsikter, sa administrerende direktør i CBI, Carolyn Fairbairn.

Den første ordentlige salven avfyrt etter annonseringen kom mandag. Den inkluderte tall og spådommer som kan gjøre selv rutinerte finansmenn og tallknusere mørkeredd:

«Å forlate unionen kan koste Storbritannia 100 milliarder pund (tilsvarende mer enn 1.200 milliarder kroner, journ.anm.) og nesten én million jobber innen 2020,» lyder konklusjonen etter en rapport PwC har utformet på vegne av CBI.

I nedbrytingen av tallene mener CBIs lobbygruppe å vite at et gjennomsnittshushold vil ha £3.700, eller nærmere 45.000 kroner mindre å rutte med årlig. I flere britiske medier siteres CBI på at en utmelding vil forårsake «ureparerbar skade», og at den britiske økonomien aldri vil komme seg etter sjokket, uavhengig av hvilken avtale som framforhandles med unionen i etterkant.

Samtidig viser meningsmålingene dødt løp mellom «ja» og «nei»-siden. Også det politiske landskapet er splittet. Opposisjonsleder Jeremy Corbyns Labour, det britiske arbeiderpartiet, har kalt den kommende folkeavstemningen unødvendig, og et stunt satt i verk av statsminister David Cameron, for å lure anti-EU-velgere tilbake til de Konservative fra det høyrepopulistiske partiet Ukip.

Men Corbyn mener også at forandring i Storbritannias forhold til EU trengs, og har argumentert for at en EU-reform må komme til de britiske øyer.

Innad i regjeringspartiet og blant dets tilhengere er det fullstendig splittelse. Nei-til-EU-siden fikk en kraftig oppsving da den umåtelig populære London-ordføreren Boris Johnson gikk mot sin tidligere Eton-kamerat, og nåværende statsminister, David Cameron. Hviskingen om Johnsons ambisjoner om å innta 10 Downing Street har i senere tid gått over til lavmælt prat, og volumet øker stadig. Mye kan tyde på at Boris har startet klatringen, og at et klart standpunkt i en stor sak på alle briters lepper var første steg.

Samtidig tok Camerons arbeids- og pensjonsminister Duncan Smith sin hatt og gikk mandag formiddag, noe som potensielt er den mest dramatiske avgangen i landets politiske landskap de siste 25 årene. Financial Times omtaler avgangen som «et forsøk på å spre politisk kaos». Oppsigelsen forklares som en protest mot planlagte velferdskutt, men med den skarpe kritikken som rettes Camerons og partiledelsens veg, spekuleres det heftig i om fratredelsen er et resultat av det som fort kan bli en parti-intern borgerkrig.

Smith var en av seks ministre fra regjeringspartiet som offentlig var en del av «nei»-siden. Labour-leder Corbyn var kjapt ute og ba finansminister George Osborne gå samme veg som Smith.

Ja-til-EU-siden har fra kampanjene først ble sparket i gang etterlyst konkrete eksempler på hvordan et Storbritannia utenfor EU vil se ut. CBI mener nå at de kan vise fram den økonomiske siden av et slikt scenario, og det er ikke pent. Men kritikken har ikke latt vente på seg.

Liksomtall så store at de er umulig å forholde seg til, skremselspropaganda og enkel retorikk er blant anklagene som rettes mot lobbygruppen. Redaktør i finansbladet Moneyweek, Meryn Sommerset Webb, har følgende å si om CBIs bastante konklusjon om at Storbritannias økonomi vil være mindre i 2030 enn i dag om de forlater EU: – Er det mulig? Sikkert. Men en heroisk mengde gjetting/antakelser i 15-års prognoser.

Videre viser hun til at korttidsprogonoser i stor grad spår vekst i britisk økonomi som følge av en eventuell utmelding, og at det utover korte perspektiv gir lite mening å spekulere.

Men spekulasjoner blir det. Målinger tyder på at det er en stor gruppe briter som ikke har bestemt seg for hva de vil stemme, og at det er nettopp denne gruppen som kommer til å avgjøre valget. Hvorvidt CBIs spådommer om 45.000 kroner mindre til en gjennomsnittlig husholdning vipper noen over til ja-siden gjenstår å se.

At den britiske befolkningen er sulteforet på konkrete tall og konsekvenser av deres stemme, har CBI iallefall skjønt. Og mottrekket er nok rett rundt hjørnet.

Britene holder folkeavstemning om medlemskapet i EU 23. juni.