Den som leter finner Skattefunn

Regjeringen Bondevik etablerte Skattefunn i 2002, en ordning som skal stimulere til økt forskning og utvikling (FoU) i næringslivet. Selv om Skattefunn beskrives som en suksess, har ordningen også utfordringer, vedgår avdelingsdirektør Sander J. Tufte i Forskningsrådet, som administrerer Skattefunn.

– Vi skal nå hele bredden i norsk næringsliv. Det er ingen liten oppgave å nå ut til alle virksomheter som enten gjør eller vurderer å gjøre et forsknings- eller utviklingsprosjekt. Dette er utfordringen vår, i tillegg til å få bedrifter til å tenke strategisk rundt FoU, sier han.

Etter å ha eksistert i ti år er dette status for Skattefunn:

• Store tall: Siden 2002 har nærmere 21.000 prosjekter blitt godkjent i Skattefunn. Prosjektene representerer kostnader på til sammen 48,5 milliarder kroner, og de har kvalifisert for et samlet skattefradrag for bedriftene på 9,4 milliarder kroner.
• Ny giv: Etter flere år med nedgang er Skattefunn igjen i vekst. Så langt i år har det kommet 1571 søknader. I samme periode i fjor kom det 1436. Dette vil si en økning på rundt 10 prosent (se figur 1).
• Ivaretar de små: Ca. halvparten av alle prosjekter i kommer fra bedrifter med færre enn 10 ansatte.

Sander J. Tufte mener at både statistikken og tilbakemeldingene fra bedriftene viser at ordningen har vært en stor suksess.

– Blant faktorene som har gjort at ordningen har fungert så godt er at det er lett å søke. Det er et elektronisk søknadsskjema med en ubyråkratisk prosedyre og med mulighet for å søke hele året, sier han.

Professor ved Norges handelshøyskole (NHH), Jarle Møen var i 2008 med på en større evaluering av ordningen. Han mener alt peker i retning av at ordningen stimulerer bedriftene til å gjøre mer forskning, men at det er vanskelig å bevise en udiskutabel årsakssammenheng. Det finnes også en del prinsipielle argumenter for at dette er et godt virkemiddel.

– Det er viktig at ordningen er tematisk nøytral. Det gjør den mindre sårbar for lobbyvirksomhet og politisk spill enn direkte forskningsstøtte bevilget fra departementer via Forskningsrådet. I tillegg forhåndsgodkjennes prosjektene etter en enkel og ubyråkratisk søknadsprosess. Det finnes en trygghet i at ordningen skal nå ut til alle virksomheter som driver med FoU, uten at det er noen klare retningslinjer for hvor avansert forskingen skal være. Dette har medført noe nær en u-sving når det gjelder offentlig støtte til FoU i små foretak og foretak med lite FoU-erfaring, sier Møen.

Innovasjonspolitisk seniorrådgiver i Abelia, Daniel Ras-Vidal, er svært positiv til ordningen. Han mener at det er viktig at det skapes gode statlige rammevilkår for kunnskapsheving ettersom markedet selv ikke alltid får til dette. Skattefunn-ordningen har da også tydelig mobilisert flere små og mellomstore bedrifter til systematisk å bruke mer penger og personell på FoU og innovasjon (se figur 2).

Ifølge Møen er det her viktig å debattere balansen mellom direkte subsidier og støtte gjennom skattelette slik Skattefunn ordningen gjør, og ikke minst hvordan disse kan utfylle hverandre. Mye tyder på at det er de store virksomhetenes FoU som bidrar til størst kunnskapsgevinster for samfunnet. Skattefunn støtter derimot de små bedriftene mest, men her må man se på hva formålet med ordningen faktisk var.

Antallet søknader til Skattefunn og startede Skattefunn-prosjekter har de siste fem årene ligget på et stabilt nivå, men i løpet av det siste året har Forskningsrådet opplevd en økning på ti prosent i antallet søknader. Dette mener Tufte skyldes et mer proaktivt informasjonsarbeid, hvor partnerinstitusjoner som SIVA, NHO, Virke, Innovasjon Norge og Abelia er blitt bruk som kanaler for å nå ut til stadig flere. Tilgangen inkluderer bedrifter med løpende prosjekter som de nå søker om Skattefunn til, men også bedrifter som starter opp nye prosjekter med tanke på å søke Skattefunn.

– Mange av disse bedriftene ville ikke startet opp sine prosjekter uten Skattefunn. Dette er selve hensikten med Skattefunn; å stimulere til mer FoU-drevet innovasjon særlig blant små og mellomstore bedrifter. Skattefunn kan være en risikoavlastning for små bedrifter, og brukes som et middel for å sikre fremtidig vekst og konkurransekraft, presiserer Tufte.

I forbindelse med økningen av antall søknader fremhever Tufte det at de nå har trappet opp samarbeidet med Innovasjon Norge og SIVA som eier og driver mange av innovasjonsselskapene i Norge.

– Det er snakk om til sammen over 100 næringsparker, forskningsparker, inkubatorer, kunnskapsparker over det ganske land. I disse parkene og hagene i distriktene befinner det seg bedrifter som i mye større grad kunne benytte Skattefunn og andre virkemidler.

Tiåring med utfordringer

En sentral utfordring for Forskningsrådet hva angår Skattefunn, er det å nå ut til bredden av virksomheter. Og da ikke minst til dem som har krav på støtte uten selv å være klar over det. De ulike kildene Mandag Morgen har vært i kontakt med viser til tre sentrale utfordringer for ordningen:

• For lave timesatser: Siden innføringen av ordningen i 2002 har timesatsen for forskningskompetanse kun steget fra 500 til 530 kroner. Sett i forhold til økningen i det generelle kostnadsnivået er denne justeringen lav. Konsekvensen er at bedriftene ikke får fullt fradrag for sine reelle kostnader.
• Når ikke ut: Det er utfordringer med å markedsføre ordningen blant bredden av virksomheter. Ordningen omfatter bedrifter i alle størrelser, i tillegg til at den favner om alle næringer og selskapsformer.
• Legger listen for høyt: Det er utfordringer med å folkeliggjøre ordningen slik at flere søker. Forsking og innovasjon blir av mange betraktet som høytflyvende, akademiske ord. Realiteten er at 80 prosent av prosjektene ordningen støtter er utviklingsprosjekter, hvorav mange er småprosjekter.

Sette fra næringslivets ståsted er Ras-Vidal i Abelia opptatt av at timesatsen for forskningskompetanse er for lav.

– I et land hvor kostnadene har eksplodert de siste 10 årene, er dagens timesats på 530 kr/time for høyt kompetent forskningspersonell helt urealistisk. Enten bør timesatsen fjernes slik at man heller bruker en markedspris, eller så bør timesatsen justeres opp til 1000 kroner.

Tufte presiserer på sin side at Forskningsrådet ikke har noen form for selvstendig myndighet når det gjelder timesatsen, men at de registrerer at bedriftene er enige i at satsene er alt for lave.

Professor Møen ved NHH peker på at pengene ikke bevilges over statsbudsjettet og at timesatsene da kan være Finansdepartementets metode for å kontrollere volumet på ordningen.

– Skattefunn betyr et tap av skatteinntekter for staten. Imidlertid viste evalueringen av Skattefunn i 2008 at for hver krone i skattefradrag, så økes FoU-innsatsen med det dobbelte.

En av utfordringene for Skattefunn er kjennskapen til ordningen, mener Tufte. Et særlig stort problem er at mange bedrifter tror at FoU innebærer avansert forsking som resulterer i et håndfast produkt, og at de derfor ikke søker ordningen selv om prosjektet faktisk er berettiget skattefradrag.

Dette mener Møen blant annet kan skyldes at det finnes få klare retningslinjer for hva som er det ene og hva som er det andre.

– Hva er produktutvikling og hva er forsking? Hvilke kostnader er det rimelig å belaste forskningsprosjektet? Her er det vanskelige og diffuse grensedragninger. Dette kan resultere i en viss forvirring. Ordningen er svært god og et godt komplement til den direkte subsidieordningen for forsking. Her handler det om å nå ut til potensielle virksomheter.

Ras-Vidal poengterer at det er viktig å få bedrifter til å tenke strategisk når det kommer til investeringer i FoU.

– FoU kan bli brukt til å skape en bedre økonomi gjennom å utvikle bedriften i nye retninger, også nårvirksomheten befinner seg i økonomisk vanskelige perioder og markedet svikter, sier han.

I tillegg mener Ras-Vidal at det er viktig å notere seg at Skattefunn ordningen involverer et eksperimentelt element. Det vil si at man ikke nødvendigvis skal vite utfallet av prosjektet. Ordningen er derfor basert på en naturlig grad av risiko og uforutsigbarhet.

Professor Møen presiserer at det heller ikke nødvendigvis er målbare kunnskapsgevinster som er målet.

– Utvikling skjer på mange plan. Selv om bedrifter i Skattefunn-ordningen ikke driver tung vitenskap, er de ofte vel så innovative som store bedrifter og bidrar til produktivitetsvekst i økonomien, sier han.