Derfor blomstrer korrupsjonen

Hvert år kjøper det offentlige produkter og tjenester for 250 milliarder kroner. Halvparten av alle ledere i det offentlige og private sier at de kjenner til saker som er på kant med hederlig innkjøp, men et skuffende lavt antall saker blir gransket. - Økokrims korrupsjonsteam tar likevel bare inn to til fem nye saker i året. Statoil-saken i Iran tok mye ressurser i et helt år, sier førstestatsadvokat i Økokrim, Lars Stoltenberg, og forklarer:- Slike saker er svært ressurskrevende, så vi har ingen mulighet til å forfølge alle tipsene vi får inn. Det er heller ikke meningen at Økokrim skal etterforske alle korrupsjonssaker i Norge, politidistriktene spiller også en rolle. Vi kan bare ta toppen av det antatte isfjellet.Stoltenberg sier at Økokrim har lite pålitelig informasjon om korrupsjon i det offentlige. Den som ønsker å gjøre politiet kjent med kritikkverdige forhold lever farlig; de må stå frem. Å blåse i fløyta (varsle offentligheten) kan bety slutten på karrieren. Noe en tidligere ansatt i et Siemens-selskap fikk bittert erfare. Da han fortalte at Forsvaret betalte overpris for Siemens-produkter, fikk han sparken.- Det ligger i kortene at vitnene skal vernes bedre enn det gjøres i dag, sier Stoltenberg.Den mest omtalte korrupsjonsskandalen det siste året er Vannverkets vanstyre på Romerike, hvor underleverandør PEAB ga penger og varer til sjefen selv mot kjøp av varer og tjenester for rundt 100 millioner. Det tvilsomme forholdet var kjent i lokalmiljøet, kommunepolitikerne snakket om det seg imellom, men løftet ikke en finger. Politiet var tipset, men foretok seg ingen ting før tre journalister i Aftenposten begynte å skrive om saken.POLITIKERE I VILREDEIb Thomsen fra Fremskrittspartiet, som har brukt 18 år av sitt politiske liv i Nittedal kommune (som er medeier i Romerike vannverk), vedgår at politikerne fraskriver seg ansvaret; kommunene er bare eiere.- Kommunene utpeker et styre. Etter det lar man styremedlemmene herje som de vil. Man bare stoler på at de overholder sine forpliktelser overfor aksjeloven, sier Thomsen.Nå som han sitter på Stortinget, er interessen stor for å gjøre noe med korrupsjon, og han har forfattet et skriv til sine partifeller. Her står det blant annet:«Det er to ting man ikke skal gjøre hvis man har mistanke om korrupsjon: 1. Å ikke si i fra, og 2. Å være redd for å ta opp sin mistanke.»Thomsen viser til vanskelighetene med å si fra.- Det blir oppfattet som angiveri. Derfor er mange tilbakeholdne. Dessuten får det sjelden konsekvenser for tjenestemenn å gjøre grove feil; man sier bare at det er menneskelig å feile.At mye ulmer i kommunene, er Thomsen sikker på. Selv får han inn minst et tips om korrupsjon i uken.- Det handler om utpekte firmaer som får alle kommunale oppdrag, stillingsutlysninger som skreddersys til utvalgte ansatte og urimelige byggetillatelser; noen får sette opp en garasje, andre gjør det ikke.Thomsen peker på gjennomgående svake kontrollmekanismer. Han er spesielt opptatt av de kommunale revisorene; ifølge Thomsen er deres kompetanse høyst varierende.Det er ingen i kommunerevisjonen som er statsautorisert i dag. Man trenger ikke engang relevant utdanning. Det er opp til hver enkelt kommune å spesifisere sine revisorkrav.MANGLER KUNNSKAP - Både ansatte og revisorer i det offentlige mangler kunnskap om korrupsjon og hvordan det skjules. Det sier Helge Kvamme, som leder granskningsenheten til PricewaterhouseCoopers (som tar et titalls saker i året, mer enn Økokrim og Riksrevisjonen til sammen). Også han bekrefter at korrupsjonen stort sett florerer blant ledere som har anledning til å omgå kontrollrutiner. - Dessuten må det bli lettere å varsle om korrupsjon. I dag går de fleste whistleblowers til media, men den terskelen er høy. Det må opprettes uavhengige kontrollinstanser på siden av linjen hvor man kan gå med sin mistanke. Og samtidig bevare sin anonymitet. Det sier seg selv at hvis lederen ikke blir fjernet, vil den som har varslet få en svært vanskelig fremtid i selskapet, sier Kvamme.