Diagnoser blir sovepute for systemet

Mange av de yngste som er på arbeidsavklaringspenger skulle vært kategorisert som arbeidsledige. I stedet får de en psykiatrisk diagnose. Det er en enorm ansvarsfraskrivelse fra samfunnets side, mener Elisabeth Swensen.

Swensen er kommunelege i Seljord kommune. I fjor fikk hun Løvetannprisen, som Norsk forening for allmennmedisin deler ut en gang i året. Den gis til en allmennlege som har gjort en innsats for faget. Swensens kritiske røst mot en psykiatrisering av samfunnet har gjort seg gjeldende i mange ulike fora.

Det er særlig barn og unge hun er mest bekymret for. Andelen unge uføre øker sterkt og det er de psykiske diagnosene – p-diagnoser – som øker mest.

– Mange unge er engstelige for livet, de kommer seg ikke inn i arbeidslivet. Kanskje har de dårlige odds i oppvekstvilkårene sine. Men er de tjent med å få en p-diagnose som en sosial startkapital? spør kommunelegen.

Kamuflerer ungdomsledighet

Hun mener diagnosene kamuflerer for den store arbeidsledigheten blant de helt unge. Det fører til en gjensidig ansvarsfraskrivelse. Samfunnet fritas for å tilby arbeidsplasser i det ordinære arbeidslivet og ungdommene kan lene seg tilbake og hvile på diagnosen sin. Disse ungene og ungdommene blir sviktet så tidlig av en diagnostisk kultur uten magemål, uten å tenke om det er lurt eller ikke, hevder hun.

Les hele intervjuet med Elisabeth Swensen i Velferd 3-4 – 2012