Du unngår ikke Elopak

Elopak produserer emballasje til melke- og juiceprodukter og er verdens nest største produsent. Det ble etablert på Spikkestad i Røyken kommune i 1956, og produserte kartongen Pure-Pak på lisens fra amerikanske Ex-Cell-O. I dag har det salg i over 100 land og er bare slått av svenske TetraPak.

En smal bro over jernbanelinja ved Spikkestad stasjon i Røyken tar deg til Elopak. Møter du noen, må du rygge. Broa er eneste måten å komme til forskningssenteret til verdens nest største leverandør av emballasje til drikkevarer på.

Noen kaller Elopak en av Norges best bevarte industrihemmeligheter. Andre vil kanskje tro de er på vei ut av landet, som så mange andre norske industribedrifter.

-Vi har ingen planer om å flytte herfra, sier konsernsjef i Elopak, Bjørn Flatgård. Han har heller ingen planer om å markedsføre de nye ideene som klekkes ut på Spikkestad i særlig grad. Det er greit å være anonym, mener han. Konkurransen om markedet er tøff, alle er interessert i hverandres nyervervelser, industrihemmelighetene er mange og bevares på best mulig måte.

- Særlig kineserne er beinharde når det gjelder å kopiere og å bygge opp mest mulig lik produksjon, sier han. Kina er Elopaks største nye satsingsområde. Nordmennene er i ferd med å bygge en egen fabrikk utenfor Shanghai som skal forsyne kinesere med melk- og juiceemballasje. Kineserne svarer med å bygge sine egne fabrikker.

- Vi tar opp konkurransen om det kinesiske markedet med den aller mest moderne teknologien, vi regner med å slå dem på det, sier Flatgård.

FORSKNINGSTUNGE JORDER

Svært mange av de 170 elopakansatte på Spikkestad er høyt utdannede, mange med doktorgrad innen næringsmiddelområdet og mikrobiologi. Mange er også hentet inn fra høyteknologiske miljøer i utlandet. Mellom grønne jorder og med Kjekstadmarkskogen som bakteppe klekker de ut den neste juice- eller melkekartongen du og jeg ifølge dem forhåpentligvis skal kjøpe.

- Forskning og utvikling er en vesentlig post på budsjettet vårt, og vi bruker minst 100 millioner kroner i året på å bygge opp og utvikle teknologibasen vår, sier forskningssjef Åsmund Ellingsen.

Senteret inneholder således alt fra et komplett minimeieri med maskiner og melk til laboratorier, testrom, idérom og egne smakslokaler. Hit kommer kunder som vil ha sitt spesielle design, eller som vil diskutere videreutvikling av de produktene de allerede har.

HUSVARM

Den norske bedriften utvikler og selger emballasje til alle mulige melke-og juiceprodukter. Fra en beskjeden start på Spikkestad i 1957, selges produktene i dag i mer enn 100 land. Selskapet har egne salgskontorer i 40 land og fabrikker i land verden over. I Norge har Elopak 60 prosent av markedet, og med stor sikkerhet har de fleste av oss holdt i et av produktene som kommer herfra.

Fra en mer ren pappkartong til å oppbevare melk i, er elopakproduktene utviklet slik at de i dag skal kunne hamle opp med varme, bakteriefloraer, lang holdbarhet og ikke minst spennende designer fra konkurrerende produsenter. De nye produktene utvikles på Spikkestad. Ikke alle med like stort hell, riktignok.

MELKEPOSETABBEN

En tynn plastpose med melk som ble introdusert i Norge på 60-tallet slo definitivt ikke an. Posen var lett og rimelig å produsere, men svært uhåndterlig, ikke minst var den vanskelig å få stablet i kjøleskapet. Etter et kort liv ble den fjernet fra markedet.

- Melkeposen var en tabbe, det er helt klart, vi kjente ikke markedet godt nok, sier Flatgård. Han kom inn i elopaksystemet lenge etter at melkeposen var historie, og kan derfor ikke si akkurat hva som gjorde at den ble satset på.

- Det jeg kan si, er at vi i dag bruker store ressurser på å finne ut hva folk vil ha, det være seg alt fra form til farge på emballasjen, sier Flatgård. Siste nytt på det norske markedet er pappkartonger med skrukork. Selv om korken fordyrer og må sorteres unna på søppelfyllingen er det kartong med plastikkskrukork som selger.

I et land som Kina selges imidlertid den tynne melkeposen fortsatt. Ifølge Flatgård har folk helt forskjellig forhold til hvordan de vil ha sin emballasje. En annen sak er at noen har penger nok til å fylle kjøleskapet med diverse drikkeprodukter, andre har kanskje ikke mer enn til den ene.

LEGGER NED FABRIKKEN

Mens forskningsavdelingen på Spikkestad bygges opp, ble det kroken på døra for fabrikkvirksomheten som en gang talte opp mot 350 ansatte. Fabrikken ble nylig lagt ned og produksjonen flyttet til en atskillig større fabrikk i Finland. 100 produksjonsansatte mistet jobben sin.

- Vi ville ha en mer effektiv drift, det forutsatte større enheter. På Spikkestad kunne vi produsere 500 millioner enheter i året. I Finland produserer vi to milliarder enheter. Det blir langt billigere, sier han. Strategien er å satse på store, svært effektive og kostnadsbesparende fabrikker verden over. Det betyr færre ansatte, mer penger brukt på siste nytt på maskinerisiden.

HUSMØDRENE NØKKELEN

Asker Meieri, 5. februar 1958. En lang kø av husmødre står utenfor meieriet. Som det første meieriet i hele Europa skal Asker Meieri starte salg av melk i pappkartonger. Spesielle gjester er ifølge lokalavisen invitert for å følge begivenheten innenfra, der en egen tappemaskin er montert for å håndtere melken.

Bak kartongen står det ukjente selskapet Elopak, som har produsert den på lisens fra et amerikansk selskap under merket Pure-Pak. Det er knyttet stor spenning til om kartongen vil slå an, omtrent samtidig lanseres nemlig melkeflasker med farget glass for å beskytte melken mot lys. I tillegg er kartongmelken dyrere enn flaskemelken ved at kunden må betale to øre ekstra for selve kartongen og syv øre for homogenisering.

Suksessen uteble likevel ikke. Og det er alle datidens husmødre som får æren for den. Som det står i selskapets årsberetning fra starten;

«Norske husmødre skulle bli nøkkelen til Pure-Paks suksess. Siden kartongen var lett, dro husmødre helt fra Oslo og ut til Asker for å kjøpe melk i Pure-Paks kartonger.»

Slik startet historien til det norske emballasjeselskapet. Forut hadde en norsk ingeniør, Christian August Johansen, vært i USA for å studere utviklingen og bruken av pappkartonger som melkeemballasje. Eieren av Tiedemanns Tobaksfabrik, Johan H. Andresen, studerte selv i USA og var kjent med systemet. Han hadde stor tro på at kartongen ville slå an i Norge, og satset penger på å bygge opp et norsk selskap.

Gjennom en avtale med det amerikanske selskapet sikret nyetablerte Elopak (European License of PURE-PAK) seg retten til å importere fyllemaskiner fra USA og å produsere og selge kartonger til europeiske meiereier. Spikkestad ble valgt fordi det lå mellom Oslos og Drammens havner, samtidig som det var papir- og pappfabrikker langs Drammenselva som sikret råvarene.

Kartongen slo til de grader an. Driften ble utvidet langt utenfor landets grenser, og foruten melkeprodukter kastet Elopak seg etter hvert inn i et gryende juicedrikkemarked. I 1987 var Elopak blitt så store at de kjøpte opp rettighetene fra det amerikanske selskapet som hadde utviklet Pure-Pak-konseptet. På det meste talte virksomheten på Spikkestad 350 ansatte. I dag er antallet i Norge trappet ned og hovedkontoret lagt til Stabæk i Bærum.

SLÅTT AV SVERIGE

Elopak er i dag verdens nest største emballasjeprodusent, bare slått av svenske Tetrapak. Det er dominerende i Europa, Midtøsten og Afrika, og det vokser sterkt i Ukraina og i Russland, samt andre tidligere Sovjet-stater.

- Målet vårt er å bli den ledende produsenten av emballasje innen ferske og flytende næringsmidler i verden, sier Flatgård. Han beskriver selskapet som en systemleverandør innen emballasje, med egne utviklede maskiner, egne fabrikker og egen produksjon og salg.

- Hvordan har dere klart å komme i denne posisjonen? Og hva er strategien for å bli verdens største?

- Vi har klart å komme så langt fordi vi hele tiden har satset tungt på å utvikle teknologien. En melkekartong i dag inneholder inntil sju lag emballasje med forskjellige egenskaper. Vi bruker mye penger på å sikre oss de beste folkene, og vi fokuserer hele tiden på det vi skal. I tillegg studerer vi kontinuerlig markedet og spør oss hva folk vil ha. Svært få av konkurrentene er leverandører av hele prosessen. Dessuten er vi bevisste på å ha en geografisk spredning, ikke minst fordi markedene er forskjellige. Vi skal ha de beste produktene i markedet, sier han.

Der Elopak henger etter, er emballasje som tåler langstids oppbevaring, her ligger svenskene langt foran.

MELKEN LEKKER

- Hvordan merker kunden forskjeller på deres og andres produkter, at deres er best?

- Først og fremst må pappen være tett. Det er faktisk ikke alle som får til det. Altfor ofte finner jeg papp som lekker, det kan jeg garantere at Elopaks Pure-Pak ikke gjør. Vår papp skal være mest forbrukervennlig, den skal være den beste å holde i. Vi har også satset på å ha et topp moderne trykkeri, slik at det trykktekniske og dermed det visuelle blir best mulig, sier han.

- Likevel har deres største norske kunde, Tine, valgt flere leverandører enn dere. Dere burde vel vært hovedleverandøren deres?

- Vel, de velger å satse på flere, sånn er det bare.

På verdensbasis brukes det store midler på emballasje og design for å tiltrekke seg kundene.

- Hva med overemballering, miljømessig sett er vel ikke dette noen god utvikling?

- Det er riktig at det er mye svinn og mange løsninger som ikke er gode. Men det er nødvendig å emballere maten best mulig. Dessuten er et godt designet produkt meierienes våpen for å sikre seg kundene. En pen farge og en pen pakning må til for å få kunden til å velge ditt produkt, sier Flatgård.

TOBAKKSPENGER

Elopak har hele tiden vært eid av Tiedemanns Tobaksfabrikk. I dag heter selskapet riktignok Ferd og er utelukkende et privat investeringsselskap.

- Hvordan er det å være eid av et privat selskap?

- Det gir store fordeler. Eierne er interessert i å utvikle industri, og de er langsiktige. I tillegg er det korte linjer fra ledelse til eiere. Det er bra, det blir ikke så tungrodd som det kunne vært i en større organisasjon, sier Flatgård, og poengterer at det så langt ikke har vært vanskelig å hente inn den nødvendige kapitalen og dermed heller ikke vært noe behov for å gå på børs.

- Er dere fornøyd med lønnsomheten?

- 80-årene var gode, i 90-årene var det en stagnasjon i markedet, og vi kom litt bakpå teknologisk sett. Vi har tatt nye tak, og gjort store investeringer i fabrikker og ny teknologi. Nå er vi igjen inne i en god periode, selv om råvareprisene øker vesentlig og 2004 derfor ikke ga noen god lønnsomhet, sier Flatgård.

- Hvordan ser du for deg markedet fremover?

- Melkebaserte produkter er et stagnerende marked, folk drikker stadig mindre melk. Derimot øker markedet for forskjellige juice-produkter, det forholder også vi oss til. Dessuten åpner det seg nye markeder, i Asia og særlig Kina er det mye å hente. Vår ambisjon er stadig vekst.

- Blir dere i Norge?

- Vel, det er ingen naturlig forutsetning lenger at vi skal være i Norge. Men vi har bygget opp all kompetansen her, og selv mener jeg det er svært viktig å beholde industri og hovedkontorer i Norge. Vi har derfor ingen planer om å flytte.

- Betyr det at dere er fornøyd med rammevilkårene?

- Vi tilpasser oss. Det eneste vi skulle ønsket oss annerledes, er at utenlandske fagfolk som kommer hit i en kortere eller lengre periode får et slags skatteamnesti. De er dyre og de får helt andre vilkår andre steder. Bortsett fra det skal vi ikke syte.

Elopak