En ny ledertype i et nytt tusenår?

Mindre enn én av tre ledere i Norge mener samfunnet setter pris på jobben de gjør som ledere. Syv av ti ledere føler seg utbrente, og bare seks av ti føler at deres egen familie forstår og verdsetter dem.

Hvilke følger har dette for lederrollen i et nytt tusenår? Vil vi få ledere med halen mellom bena, på flukt fra sine revir? Ledere som kanskje til og med menger seg med fagspesialister, noe som kan skape uheldige hybrider. Med andre ord: Er vi på vei mot en ny type ledere?

Uheldig eksponering

Årsakene til det til dels negative bildet samfunnet har av ledere, er selvfølgelig flere enn utstrakt bygging av hytteslott på Hafjell. Medienes hyppige fokusering på høye lederlønninger og fallskjermer bidrar til mytedannelse og misunnelse. I 90-årene misunte vi lederne, men ikke fotballproffene. Selv om de tjener mest av alle...

Mens fotballhelten dominerer avisenes førstesider når han har tuppet inn det avgjørende målet, får topplederen en tupp et helt annet sted når han (det er flest hanner) står frem og forteller om nedskjæringer og upopulære fusjoner. Mer fleksibel organisering i bedriftene bidrar også til å svekke lederrollen. Den formelle makten og autoriteten forsvinner.

Symbolene er svekket

Selv sigaren har mistet sin symbolverdi for lederne. Først etter at Bondevik koketterte med at han tok en sigar i ny og ne – siden ved at Bill Clinton også tok sigaren i bruk. Grosserer med sigar på by’n tilhører ikke vår tid, like lite som en direktørtittel imponerer noen i dag.

En fordums direktør hadde som prinsipp å være dus med sine ansatte på julebordet. For øvrig var han dis med staben. Dette ble sett på som latterlig allerede i 70-årene, men det ble likevel respektert. Mannen var tross alt administrerende direktør, og hadde makt.

Selvfølgelig har direktører makt også i dag. Noen har så mye makt at de bruker den fysisk mot pressen, kanskje med god grunn? Neste generasjon bankranere er kanskje kamuflert som NRK-reportere med mikrofon? Julenisseforkledning er allerede mye brukt i ransøyemed, men har som kjent en streng sesongbegrensning.

Får det vi ber om

Kanskje er det slik at vi får de lederne vi fortjener og ber om, ikke bare i politikken, men også i næringslivet? Når en bedrift søker etter «en visjonær strateg som motiveres av å få gjennomslag i en kompleks organisasjon i et dynamisk og innovativt marketingmiljø», hva får man så? Ikke en praktiker i alle fall. Men kanskje en pratmaker?

Jeg tror vi må finne andre og enklere ord for å beskrive hva vi ønsker oss. En nettavis annonserte etter en selvplager – som heller ikke var redd for å plage andre – til redaksjonen. Ironisk og bra formulert.

Like troverdig er det ikke når en kommune skriver at «det er kult å jobbe i eldreomsorgen». Ikke et vondt ord om å stelle eldre, men budskapet skurrer. På samme måte mister også de forslitte begrepene sin kraft. Ung og dynamisk, innovativ, sulten på utfodringer. Ordene har mistet sin dyd.

Tenk om...

Tenk om den nye ledertypen kunne velge en firmabil under 250.000 kroner. Kjøpe klærne sine i en kjedebutikk (uten nødvendigvis å snakke høyt om det). Motta en solid lønn, men ikke være for opptatt av å hamstre fordeler i form av opsjoner og ekstragoder.

Kan dette bli en motstrømstrend? Eller er individualismen så sterk i vår tidsalder at egoet nok kan motstå mye, men ikke fristelser? Må styremøtet kombineres med en ballongferd over Amazonas? Kan planleggingsmøtet til nød legges i nærheten av en golfbane utenfor Marbella?

Med andre ord: Er ledere etterhvert så bortskjemt at de må skaffe seg stadig sterkere stimuli? Jeg lar svaret henge i luften, men man kan jo håpe.

Det faglige aspektet

Til slutt: Litt om det faglige. Her tror jeg toppledere blir nødt til å skjerpe seg. Og etterhvert som «de gamle» lederne konverterer til sine seniorkonsulentroller, kommer det nye toppledere som i alle fall kan IT.

Dette er bra. Toppledere med PC til pynt er et tragisk syn. Jeg hørte om en leder som fikk PC’en sin fjernet fordi han aldri brukte den. Han oppdaget plutselig at den var borte en måned senere da han skulle prøve å bruke den. Men da var det for sent. «Du brukte den jo aldri» bemerket sekretæren, som hadde lånt den bort til en annen medarbeider.

Slike ledere har tiden gått fra. For godt.