En omsorgsfull råtass

Da jeg holdt på med forarbeidet til dette intervjuet, må jeg innrømme at jeg faktisk ble litt skuffet over noe av det jeg hørte?

Finansministeren kikker spørrende på meg og hever sine kledelig buede øyebryn. Det er ett eller annet ved dem som gjør at jeg får assosiasjoner til Titten Tei André von Drei selv om disse to fremtoningene tilsynelatende har en noe ulik personlighet. Han, altså Foss, sier ikke noe, bare avventer ytterligere opplysninger om hva som kan ha foranlediget skuffelsen.

- Da du var liten hadde du modelljernbane av typen Märklin, blir det sagt. Det var jo det alle som mente de «var noe» hadde. Jeg trodde ikke du var en slik mainstream-type?

Foss ler.

- Ja, nei ... jeg hadde ikke det, sier han og leter etter minnene et sted oppunder taket i det fasjonable, burgunderrøde kontoret sitt. - Jeg hadde noe annet ... Husker ikke helt hva det het.

- Aha! Da blir jo utgangspunktet atskillig lystigere. Du hadde altså Fleischman-tog. Fleischman var et likestrømtogsett med skinner som liknet på virkelige togskinner, et slikt togsett vi som likte å gå våre egne veier hadde.

- Ja, det var det nok, sier han, og himler nesten umerkelig med øynene. Selvfølgelig er det ikke mulig å vite hva Foss tenker, men det er ikke usannsynlig at en tanke som «hvor tåpelig går det an å starte et intervju» streifer innom hans indre. Men han kommenterer det ikke. Merkelig nok. Han er jo kjent for sine syrlige kommentarer når anledningen byr seg, i motsetning til herr von Drei. Og dette burde egentlig være en strålende anledning til å få inn en verbal upper-cut. Men jeg har et påtrengende behov for å få brakt på det rene hvor tidlig han fant det for godt å bli et selvstendig, politisk menneske. Det er ikke mulig for meg å bli kvitt det absurde, imaginære bildet av en liten Foss, uklanderlig påkledd i dress, slips og nystrøket skjorte, krabbende rundt på gulvet i stua med skinner, penser, lysanlegg og lokomotiver rundt på alle kanter.

- Jeg hadde ikke noe stort anlegg, og ikke noe eget rom til toget mitt. Jeg fikk sette det opp i stua av og til og ha det oppe noen dager - høyden to uker om gangen. Men jeg lagde stasjoner og små hus av limesett. Faller tror jeg byggesettmerket het. Jeg bygde små fly og båter også. Men nå for tiden handler det mer om F16, slår han fast og gir til kjenne at han gjerne ser samtalen penset over på noe annet.

Han ser sliten ut, Foss. En anelse umotivert. På et profesjonelt og høyst dannet vis kveler han en liten gjesp samtidig som han skifter posisjon i den dype skinnstolen. En snedig avledningsmanøver. Et innøvd trekk, kan tenkes.

Foss hadde en helt alminnelig oppvekst i en helt alminnelig familie. Faren var odelsgutt på en gård på Toten, men foreldrene valgte å flytte til Oslo. Likevel ble det til at han og familien tok mye ansvar for driften av gården.

- Vi var ofte på besøk på gården, og tilbrakte et utall av helger, alle ferier og jul og påske der oppe. Jeg har vel så mange minner om en bondegårdoppvekst som en bytilværelse. Vi hyppet poteter og hesjet på den gode gamle måten med ståltråd og ... hva heter det nå igjen ...? stotrer han.

- Staur, kanskje?

- Staur, ja. Akkurat, sier Høyre-mannen og nikker gjenkjennende av møtet med fordums faguttrykk.

- Vi viklet ståltråd rundt og mellom staurene og hengte opp høyet til tørk. Det var noe annet enn dagens plastballer som ligger strødd rundt om på jordene. Bestemor drev gårdspensjonat om sommeren og i påsken. Det var helt vanlig at gårdene gjorde slikt for å spe på økonomien. Faktisk var jeg inne på tanken om å ta over og drive gården da jeg var sånn mellom 18 og 20 år. Men det ble med tanken. Landbruket har ikke gått glipp av noe ved at jeg valgte bort den ideen, flirer Foss.

Det er noe befriende godt over smilet hans. Ansiktet hans slås på en måte av og på. I det ene øyeblikket ser han på meg med et utolkbart blikk som er egnet til å fremkalle angst for at jeg sier noe galt eller dumt som kan avstedkomme en sviende lusing av en kommentar. I den neste åpner det seg slik at han fremtrer som den reneste koseklumpen - nei, jeg sikter da ikke til den aldersbestemte hevelsen han gjennom årene har pådratt seg rundt mageregionen.

- Du kom tidlig i avisen?

- Å?

- Det eksisterer et bilde av deg fra den velrenommerte avisen Brumunddølen, hvor du holder Mjøsas største abbor.

- Ja, det gjør det, faktisk. Det var en skikkelig feit abbor. Husker ikke helt hvor stor den var, men den var svær. Jeg tok den på mark, informerer Foss nøkternt.

De første årene av sitt liv bodde Foss i Gamlebyen i Oslo. Men da han var åtte år gammel, flyttet familien til Nordberg. Dermed kan man ikke si at den profilerte Høyre-mannen var en østkantgutt. Han viste tidlig samfunnsengasjement, akkurat som sine foreldre og besteforeldre, og deltok ivrig i de politiske debattene i hjemmet. Så ble han da etter hvert også blåruss.

- Det sies at du en gang ble kidnappet?

- Ja, det var moro.

- Ikke mens det sto på, kanskje?

- Tja, nei, kanskje ikke. Men i ettertid var det artig å tenke på. Jeg ble låst inne på et toalett ett eller annet sted ute på Snarøya. Jeg dro nytte av alle kriminalromanene jeg hadde lest, og fant ut at alle som er i en slik situasjon, flykter gjennom vinduet. Det gjorde jeg også. Jeg kom meg fri, og ringte til noen blårussvenner fra et nabohus.

Foss har ikke noen storslått utdannelse, i god, norsk politisk tradisjon. Han har klart å raske sammen en cand.mag. med statsvitenskap, kriminologi og offentlig rett. Hovedfagsoppgaven ble aldri ferdig. Og verden vil heller aldri få se hva den kunne ha blitt.

På ny nedkjemper han elegant en gjesp.

Ertekroken

Mange har meninger om Per-Kristian Foss. Sterke meninger som ikke alltid er like flatterende. Blant politiske kolleger har karakteristikken «arrogant klyse» fått et visst fotfeste. Hans søster kan fortelle at han svært tidlig begynte å oppøve denne egenskapen, og selvfølgelig var hun det perfekte forsøksobjekt.

- Jeg var mer ertelysten da jeg var mindre. Nå er jeg altfor slapp. Har bare en ironisk bemerkning, eller to ... i ny og ne, sier han med et herlig, selvironisk flir om munnen.

- Din søster forteller at du til tider klarte å drive henne til det reneste vanvidd fordi du visste akkurat hvilke knapper du skulle trykke på for å få henne opp i turtall?

- Jo, jo, men det var da heller ikke svært vanskelig å trekke opp henne. Det hele hadde jo en viss underholdningsverdi - for meg, i det minste. Det var nok et privilegium å være eldst og å være gutt på den tiden.

- Likevel sa hun i talen til din 50-årsdag at dere aldri har kranglet?

- Nei, vi gjorde vel egentlig ikke det. Det var erting. Sofistikert, vennligsinnet mobbing. Krangling unngikk vi ved for eksempel å benytte oss av velfungerende tvisteløsningsmodeller når det var nødvendig. Ved fordeling av barnetimegodt, for eksempel: Én delte opp godteriet i to hauger, og den andre valgte haug, forteller han.

Det var ikke bare søsteren han ertet. En av hans yndlingsaktiviteter var å skru volumet på radioen opp til et hensynsløst nivå, for så å slå den på når faren sov middag. Den gang hadde jo radioene en forsinkelse fra du skrudde dem på til lyden kom. Det var akkurat den tiden Foss trengte for å evakuere området. Ulempen var imidlertid at han ikke fikk gleden av å se farens umiddelbare reaksjon da fiskerimeldingen fylte rommet med 120 desibel.

Råtassen

Foss utviklet gjennom årene som ung politiker på mesterlig vis ertingen til å bli mer verbalt brutal. «I samvær med Per-Kristian må man alltid være forberedt på å kunne parere kommentarene hans, som bestandig har en viss snert i seg,» medgir en av hans gode venner fra ungdomstiden.

- Jo, i politiske sammenhenger er jeg nok stor i kjeften av og til. Men jeg er i godt selskap. Tåler du ikke skarpe kommentarer og verbale spark, har du ingen ting i politikken å gjøre.

- En av de største ordsluggerne gikk bort for ikke lenge siden?

- Ja. Einar Førde var blant de beste, eller verste, alt etter som du ser det. Det var trist. Han kunne av og til være uhyggelig infam, men samtidig fryktelig morsom. Jeg kan ikke måle meg med ham. Jeg er bare en fjerdedels Førde, sukker Foss.

- Hvori ligger gleden i å være så sarkastisk og infam?

- Gleden ligger iallfall ikke i å være ondsinnet eller i å såre. Det er jo ikke meningen. Men skarpe replikker er en fin måte å si ting indirekte på. Det må brukes med humor.

- Men ikke alle skjønner humoren. Folk kan bli såret?

- Sjelden. Politikere er hardhudet. De har selv valgt å kaste seg frempå, og det er ikke lett å fornærme noen.

- Kan du bli såret selv?

- Vel, det har kanskje skjedd at jeg har kjent et lite stikk i magen, men jeg lar det være med det, sier han med en stemme som gjør det klart at han ikke akter å si noe mer om den saken.

Den omsorgsfulle

I de fleste offentlige sammenhenger er det «ertekroken» og «råtassen» som fremheves når representanten Foss omtales. Få vet at han faktisk kan være svært reservert. Mannen har også andre og langt mer fremtredende egenskaper enn de som vanligvis kommer fram i presse og media. Alle jeg har snakket med, og som kjenner ham svært godt gjennom mange år, betrakter ham som et ualminnelig omsorgsfullt og nært menneske som gjør alt han kan for å ta vare på sine nærmeste.

- Jo, men den vennegjengen jeg har i dag har jeg hatt de siste 20-30 årene. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt, og da er det naturlig at vi får en viss omsorg for hverandre. Men vi praler ikke av det.

- Det er vel ikke å prale å konstatere at du også er svært omsorgsfull?

- Vel, min personlighet er like mye et utslag av arv som miljø. Jeg vokste opp i en tett, liten familie. Jeg har bare én søster, og få andre slektninger. Det skaper en nærhet innen familien som jeg naturlig nok har tatt med meg videre i livet.

- Du hjalp også til da din far hadde en langvarig sykdom?

- Nei, det var nok mest min søster.

- Men hun hevder du var flink du også.

- Det er nok bare et utslag av hennes iboende evne til å underverdsette egen innsats. Nei, det var nok hun som dro lasset i den sammenhengen.

- Gir du penger til tiggere på gaten?

- Nei, aldri. Jeg subsidierer ikke ukjentes kjøp av narkotika og sprit. Jeg gir det jeg skal gi til organisasjoner og andre gode formål. Jeg støtter i stillhet. Til jul, for eksempel, har jeg faste ting jeg gir penger til. Men jeg er skeptisk til mange av dem som bruker call-sentre til å ringe rundt for seg. Jeg må være sikker på at ikke en for stor del av pengene går med på å betale for å få samlet inn pengene.

- Røde Kors gjør det, og hevder at det summa summarum fører til at de får inn mer penger enn om de skulle organisere alt selv?

- Jeg registrerer at de hevder det, sier finansministeren med litt skarpere stemme og tar en liten pause. En ange av tvil blir hengende i luften. - Likevel er jeg skeptisk til en del av de selskapene som ringer rundt og ber om penger på andres vegne.

Den samlende

En sideeffekt av den omsorgsfulle Foss er den samlende Foss. Under regjeringens Sem-forhandlinger fikk mange øynene opp for sider ved Foss de ikke hadde sett før. Han viste seg å være en overordentlig dyktig kompromissmaker, en mann som reddet mang en krise ved å finne samlende løsninger. Til og med Lars Sponheim hyllet ham for dette.

- Jo, men dette er en finansministers primære oppgave. Jeg skal samle det som er av ønsker fra de ulike partiene i regjeringen, og se hvordan jeg best mulig kan finne en løsning som alle kan leve med. Og løsningene ligger ikke i ytterpunktene. Det er ikke mulig å være finansminister i en samarbeidsregjering uten å kunne lytte til alle, og alle har krav på å få noe igjennom av sine saker. Alle regjeringspartiene har sine hjertesaker, og alle må få midler til noe av det som er viktigst for dem. Alle er jo klar over at ingen kan få alt de ber om. Men tonen kan være krass innimellom selv om vi vet hvilket spill som ligger bak det hele. Min oppgave er å se helheten og de økonomiske linjene i alle sakene. Man må kunne kompromisse. Noen ganger er jeg rausere mot ett parti, som dermed ikke kan få så mye i andre sammenhenger.

Foss snakker med myndighet i stemmen nå, som om han har noe å forsvare. Men det er ikke bare på den politiske fronten han betraktes som samlende. Hans hjem har ofte vært arena for samlinger av ulike slag.

- Jeg er så lei av at folk bare sier; «vi må treffes en dag». Derfor inviterer vi folk på middag, drar på turer sammen og sørger for å treffes så ofte som mulig. I tidligere tider var jeg også den som organiserte fester og samlinger. Det er kanskje et behov som ligger i meg, sier han ettertenksomt.

Stabukken

- Du kan også være sta, sies det?

- Ja, sier han og holder pusten et par sekunder.

- Ja, gjentar han med mer tyngde i stemmen. - Veldig sta. Mest når det gjelder meninger, men som kartleser er jeg også urokkelig i mine oppfatninger. En gang kjørte vi bil i Paris. Vi skulle egentlig ikke inn til selve sentrum, men forsøke å kjøre utenom. På mitt standhaftige vis geleidet jeg oss likevel slik at vi etter hvert sto mitt på Champs Elysées. Vi bommet på Periferique (ringveien rundt Paris), hvilket er en prestasjon i seg selv. Men som regel går det bra. Jeg er ganske flink til å finne de gode restaurantene i store byer. Bruker aktivt restaurantguider og andre hjelpemidler. Som regel treffer vi rett på stedet vi søker, forteller han.

Staheten hans er sannsynligvis noe han har hatt siden han diet. Som liten gutt sto han på at han ville svømme ut til en stake som sto på en grunne ute i den kalde Mjøsa. Svømmeferdighetene hans var ikke av beste merke, så foreldrene hans sa klokelig nei. Men poden ga seg ikke, og maste og maste. Til slutt ga de etter. Dermed la gutten på svøm med sin far roende ved siden av.

Generalisten

Per-Kristian Foss har alltid lagt vekt på breddekunnskap. Han kan i sannhet kalles en generalist.

- Politikk er bare spennende når en ser sammenhenger. Store sammenhenger. Ytterligheter blir kjedelige. Jeg tror ikke folk flest stemmer på grunnlag av enkeltsaker. Det er helheten i partiet de ser på. Og jeg er ute etter å se helheten i samfunnet. Da er det å sitte i finanskomiteen en god skole. Det dreier seg i hele sitt vesen om å se sammenhengene i alle sakene som legges frem. Jeg er ikke, og har aldri vært interessert i å profilere meg som en politiker med helt spesielle kampsaker.

- Som for eksempel homofilisaken?

- Som for eksempel det, ja, sier Foss og legger ekstra trykk på stemmen for å understreke at dette har han ikke lyst til å snakke om. Ikke fordi han ikke kan snakke om det, men fordi han er så dørgande lei av det.

- Jeg er opptatt av ikke å bli satt i bås. Jeg er homofil, ja, men det betyr ikke at jeg bare må kjempe for de homofiles rettigheter eller snakke om det i en hver sammenheng, sier han med signifikant crescendo samtidig som bevegelsene hans blir bråere.

- Ære være dem som tilhører ulike kampgrupper, men det er ikke min stil. Jeg er så jævla lei av at dette trekkes frem hver gang noen skal skrive noe om meg. Du ser nesten aldri noen skrive om direktører som er homofile eller skuespillere som er homofile. Pressen har en tendens til å ville trenge seg langt inn i de private sfærer. Jeg synes det blir en avsporing. Jeg gleder meg til den dagen hvor det ikke lenger er spesielt å være homofil - at det uvanlige er blitt vanlig, så å si.

Han nærmer seg fortissimo nå.

- Men den dagen er ikke kommet ennå.

- Nei, den er ikke det, sier han og senker stemmen, men fremdeles langt unna pianissimo.

- Nei da, jeg forstår at det fremdeles kan være et poeng å trekke min legning inn i et portrettintervju. Jeg bare ønsker ikke at det skal skygge for det faglige.

- Men vi skal ikke snakke så mye om det faglige. Vi skal snakke om deg. Og det er vel ikke til å komme forbi at din legning har vært en vesentlig faktor i forhold til mange av de valgene du har gjort gjennom ditt voksne liv?

- Det er selvfølgelig riktig, sier han. Nå har stemmen fått den vennlige tonen i seg igjen - henimot sonore. Og inni meg har den vemmelige følelsen av å ha trengt meg inn på ulovlig grunn sluppet taket - den velkjente epleslangfølelsen har sluppet taket.

- Hva var den egentlige grunnen til at du og din samlivspartner Jan Erik Knarbakk ventet så lenge med å fortelle offentlig det alle i presse og politiske kretser hadde visst i mange år?

- Det er den samme grunnen som jeg akkurat har fortalt deg. Jeg var redd for å bli satt i bås. Grunnen til at jeg valgte å la det hele bli offentlig på Oslo Høyres årsmøte i 2000 var at noen kanskje begynte å tenke at jeg egentlig ønsket å skjule det, at jeg på ett eller annet vis skammet meg over min legning. Det ville jeg ikke ha sittende på meg. Vårt forhold hadde jo vart i 20 år på det tidspunktet. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde skammet meg over det i alle disse årene. Jeg skjulte egentlig ingen ting. Alle som spurte meg direkte, fikk et ærlig svar.

- Men de første årene var du mer tilbakeholden med å stå fram enn din kjæreste var?

- Jo, det er nok riktig. Det var vanskelig mange ganger, og en ganske ensom prosess. Jeg var ikke beredt like tidlig som Jan Erik var, og holdt nok mer tilbake enn ham. Hadde jeg vært 20 år i dag, ville nok ting vært annerledes.

- Og det må vel ha vært en del diskusjoner dere imellom om i hvilken grad det å stå fram ville påvirke både din og hans karriere?

- Det er heller ikke til å komme bort fra. Vi hadde mang en samtale om det, men konklusjonen holder vi for oss selv, forteller Foss.

Nå er til og med smilet kommet tilbake i det runde ansiktet hans - slik vi har sett ham stadig oftere de senere årene. Flere av hans nærmeste er ganske tydelige når de fremhever at Foss myknet etter at han forkynte sin homofili offentlig. «Det er som om noe av det indre presset har letnet,» sier én. En annen sier det enda klarere: «Det at det ikke var offentlig, var med på å legge begrensninger. Hemmeligholdelsen preget hele hans person. Han er blitt mer avslappet og mindre krass i takt med sin åpenhet. Det er først nå det offentlige begynner å se Per-Kristians egentlige personlighet.»

Nyteren

Foss er kjent som en stor nyter av kunst og musikk. Allerede før han begynte å studere, kjøpte han sitt første trykk.

- Jeg vet ikke i hvilken grad min kunstinteresse er sofistikert. Mange synes det jeg kjøper er stygt. Men kunst er subjektivt. Alltid når jeg er ute og reiser i offentlige sammenhenger, legger jeg inn en to timers «break» for å besøke kunstmuseer eller
-utstillinger. Det er ikke bare for å være høflig mot vertskapet, men fordi jeg virkelig interesserer meg for det, bedyrer han.

Sett på en plate med en symfoni av Sergej Rakhmaninov eller Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij eller Dmitri Sjostakovitsj. Da mykner Per-Kristian Foss. Han og partneren går gjerne på klassiske konserter. Når de kommer hjem, skal man ikke se bort fra at Knarbakk lirer av seg en ildfull arie. Han har nemlig en gudebenådet sangstemme. Men Foss er ikke av den utøvende sorten. Når det gjelder mat, derimot, er han blant de beste amatører. Han bruker så langt det lar seg gjøre bare rene råvarer. Ikke lassevis med krydder og dill-dall.

- Nylig lagde jeg fårikål med vill-lam.

- Vill-lam? Er de farlige?

- Trolig ikke. Det er den opprinnelige sauerasen, de med krumme horn, du vet, som er magrere og mindre enn vanlige sauer. Men smaker aldeles fortreffelig, forklarer han.

Uttrykket han får når han snakker om kunst, mat og musikk er ubetalelig. Nytelsen ligger tykt utenpå ham. Vi får håpe at han viser enda mer av dette i fremtiden, at han tar fram mer av Titten Tei-en i seg - bare ikke så mye at råtassen forsvinner.

Fakta om Per-Kristian Foss
Født: I Oslo, 19. juli 1950
Stilling: Finansminister
Bor: I Bygdøy Allé i Oslo
Sivilstand: Registrert samboer med Jan Erik Knarbakk
Kjører: Grønn Saab 95.
Utdanning: Cand.mag. fra Universitetet i Oslo (statsvitenskap, offentlig rett og kriminologi).
Karriere: Foss begynte sin karriere som journalist, men gikk raskt over i politikken. Ble valgt til leder i Unge Høyre i 1973 etter Jan Petersen. Han var leder til Kaci Kullman Five tok over i 1977. Siden har han innehatt en rekke verv innen Høyre. Han har vært stortingsrepresentant siden 1981, og sittet i energi- og industrikomiteen, utenrikskomiteen og finanskomiteen. I 2000 ble han leder av Oslo Høyre.
I tillegg til sine mange offentlige verv har Per-Kristian Foss vært medlem av Lillehammer Olympic Organisational Committee (LOOC, 1994), og jobbet som konsulent i Norges Rederforbund 1980-1981.
For øvrig: At Foss ble Høyre-mann var en kombinasjon av påvirkning fra hjemmet og et engasjement mot ML-bevegelsen. Foss hevder at han ikke er pertentlig, til tross for at ingen til dags dato har sett ham i upussede sko eller med en eneste krøll på skjorten. Skjortene stryker han selv, og han hevder å ikke bruke mer enn fire-fem minutter på hver.
Foss er også glad i å gå på ski.