En viss berøringsangst

Mange spør seg om velferdsstatens ordninger er robuste nok til å tåle de omfattende endringene i befolkningssammensetningen som Norge nå går igjennom? Har Folketrygden fulgt med i utviklingen? Eller passer den best for livet på 60-tallet, da omtrent alle innbyggerne var født og oppvokst i små kjernefamilier i Norge og ingen hadde hørt om skillsmisser – bortsett fra i Hollywood.

– Forskere har vært overraskende lite opptatt av forholdet mellom innvandring og velferdsstat. Det har vært mye forskning på ulike sider ved innvandring, men lite som har gått direkte på innvandringens konsekvenser for velferdsstaten, sier professor Grete Brochmann ved Universitetet i Oslo. Hun skal lede det nyoppnevnte utvalget. Hun tror noen forskere har veket unna temaet av frykt for å bidra til å stigmatisere innvandrere.

– Det har nok vært en viss berøringsangst. Men vi trenger kunnskap, uavhengig av politisk ståsted, understreker Brochmann.

Velferd skrev allerede for flere år siden om profilerte forskere som ikke lenger orket å forske på innvandrerspørsmål. Rasismeanklagene hang for løst i visse miljøer.

Håpet er at vi i dag er kommet litt lenger i forståelsen av at et mer sammensatt sammenfunn er et mer komplisert samfunn. For nå er det på høy tid at berøringsangsten tar slutt, både blant politikere og forskere, ikke minst etter at vi har sett resultatene fra valgene til EU-parlamentet. De kan tyde på at en større del av befolkningen enn på svært mange år er på vandring mot ytterste høyre. En årsak til det kan være at folk er engstelige for velferdsordningene, som de er avhengige av hvis de rammes av sykdom eller arbeidsløshet. Spørsmålet er om det er noen grunn til denne engstelsen.

Økt innvandring krever velferdspolitiske reformer, mener den konservative tankesmia Civita. Ja, gjør det det? Det vil vi ha svar på.

Foreløpig kan vi trøste oss med at det ikke er funnet tydelige sammenhenger mellom innvandring og en svekket oppslutning om en sjenerøs velferdsstat, ifølge Ann-Helén Bay, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

En fri og nysgjerrig forskning – uten berøringsangst – kan forhåpentligvis bidra til at oppslutningen om velferdsstaten består, selv om vi kanskje må endre ordningene i samsvar med utviklingen. «Det er på høy tid at berøringsangsten tar slutt.»

Denne lederartikkelen sto på trykk i Velferd 4-2009.