Er det hestekjøtt i den globale økonomien?

Det er gått fem år og et astronomisk antall milliarder dollar, euro, pund sterling og kroner siden finanskrisen var nær på å gi verdensøkonomien en regelrett knock out. Siden 2008 har USA og Europa satset på å gjenskape den økonomiske veksten og få flere tilbake i arbeid via statlige underskudd, men av en eller annen grunn kommer vi ikke skikkelig opp av grøften. Løsningene på arbeidsledighet og manglende vekst går grovt sett i to retninger. I USA er teorien at man ved å sende gigantiske beløp inn i økonomien, så styrker man kjøpekraften og derved de varer og tjenester som styrker næringslivet og behovet for arbeidskraft. På den annen side står Tyskland, der synspunktet er at man blir nødt til å betale for det akkumulerte underskuddet på statsbudsjettet, og spare før man igjen har råd til å bruke. Og dermed tar det lenger tid å få i gang økonomien enn med den amerikanske modellen.

Men utenfor de gjengse regjeringskretser i Washington, Berlin, London, København og Oslo, og blant toneangivende økonomiske vismenn og –kvinner, foregår det en annen diskusjon, der budskapet er at årsaken til at diverse forsøk på å kickstarte økonomien ved hjelp av ulike pakker for økonomisk vekst og sysselsetting ikke virker, er at det nåværende globale finans- og dermed økonomiske system brøt sammen i 2008, og redningspakkene til bankene gjorde ikke annet enn å utsette denne kjennsgjerningen.

Kort fortalt er den alternative historien at den internasjonale økonomien i perioden 1944 til -71 var basert på Bretton Woods-avtalen, som sa at dollar var den globale reservevalutaen, og at dollarens verdi var fastsatt til 35 dollar for en unse gull. Da den amerikanske president Richard Nixon i 1971 kunngjorde at dollaren ikke lenger var knyttet til gullstandarden, innebar det blant annet innføringen av en global reservevaluta som ikke lenger hadde noen indre verdi. Dollaren ble det man kaller en erklært valuta, som kun har sin verdi fra en regjerings lover eller garantier, men som ikke automatisk kan veksles inn i gull, sølv eller annet av fysisk verdi. Euro er også en slik erklært valuta.

Dollarens løsrivelse fra gullet betød en massiv inflasjon i verdensøkonomien, en inflasjon som begynte på 1970-tallet. Fra Bretton Woods og frem til 1971 fordoblet USA antallet dollar i omløp. Fra 1971 til 2005 skjedde det en trettendobling, og hyperinflasjonen ble kun avverget ved at dollar er global reservevaluta. Hadde andre land trettendoblet sin valutamengde i samme periode, ville de gått konkurs. Fra 2008 til 2012 utstedte den amerikanske nasjonalbanken 1,5 trilliarder dollar (3.000 milliarder dollar), en økning i den globale pengemengden som ikke registreres av den alminnelige huseier eller innbygger rundt om i verden. Dette kan tyde på at verden ikke lenger stoler like sterkt som tidligere på at USA evner å innløse sine dollar til noe som ligner på en fornuftig verdi.

Et ytterligere argument for at USAs rolle som verdensøkonomiens siste skanse og dollarens rolle som reservevaluta var utspilt alt i 2008, og at denne rollen primært har vært oppretthold ved økende inflasjon, kan man se på utviklingen for en families kjøpekraft. På 1950-tallet og gjennom det meste av 1960-tallet kunne en håndverker i USA med kone og åtte barn forsørge sin familie med én inntekt. Fra 1971 og opp gjennom hele 70-tallet ble det nødvendig med to inntekter for en familie med fire barn. Denne utviklingen fortsatte gjennom 1980-tallet. Fra 1990-tallet og frem til 2010 var to inntekter ikke lenger tilstrekkelig inntektsgrunnlag for en gjennomsnittsfamilie med to voksne og to barn. Amerikanske familier – og europeiske, for den saks skyld – måtte derfor i økende grad oppta lån i banker til hus og biler, og bruke kredittkort til vanlig dagligforbruk. Denne utviklingen gjennom 40 år kan bare forklares med det faktum at det har vært, og stadig er, en langt høyere inflasjon enn det de offisielle tallene sier. Som en test på dette kan man gå inn på den offisielle nettsiden «US inflasjonskalkulator», der man kan måle dollarens kjøpekraft fra 1913 til 2013. Jeg sjekket hva en vare som kostet 100 dollar i 2000 ville ha kostet i 2013. Den ville kostet cirka 133 dollar, og beregnet inflasjonsrate i perioden var 33 prosent. For Norge ville tallet vært 100 kroner, svarende til 125 kroner i 2013, altså en prisstigning i perioden på 25 prosent. I løpet av ti år er altså 100 kroners eller 100 dollars kjøpekraft blitt forringet med 25 – 33 prosent. Inflasjonen er antagelig høyere, fordi beregningen ikke omfatter alle råvarer og tjenester. Enkelte peker på at inflasjonen, snarere enn 2 til 3 prosent pr. år nok er rundt 6 til 7 prosent. Men det gjør ikke saken bedre.

Utviklingen rundt dollaren og USAs gjeldsproblem fører til ubalanse i verdensøkonomien. Og reell og skjult inflasjon har ført til at noen av de landene som sitter på verdens største valutabeholdninger av dollar – i særlig grad Kina, India, Brasil, Russland, Saudi Arabia og Sør-Afrika – først har gitt uttrykk for behovet for en ny, global reservevaluta, og deretter er begynt å veksle sine dollar inn i gull. Det springende punktet i denne utviklingen er at det meste av verdens konvertible gull fysisk befinner seg i USA og England. Og når for eksempel Kina eller andre land kjøper gull, blir det bare registrert som en handel. Det skjer ingen fysisk flytting av gullet fra Federal Reserve i USA eller Bank of England til Beijing. Og det har ført til at flere har spurt seg om verdens største oppbevaringsland av handlet gull – altså USA – har det reelle antallet gullbarrer liggende. Sett ut fra gullbeholdningen kontrollerer følgende ti land verdens gull, og i denne rekkefølgen: USA, Tyskland, Italia, Frankrike, Kina, Sveits, Russland, Japan, Holland og India. Onde tunger har spurt om USA har sin enorme gullbeholdning, og om hvor mange ganger den er blitt handlet. Og i dag ser man Englands tidligere finans- og statsminister, Gordon Browns, salg av Bank of Englands totale gullbeholdning på 400 tonn under dot.com-boblen i 1999 til 2002, som et forvarsel på de senere nasjonale og finanspolitiske bankkonkurser fra 2008 og fremover. Hvis noen skulle være i tvil om at gull i økende grad fungerer som en reell reservevaluta, og om de økende spekulasjonsteoriene om de reelle gullbeholdningene i USA, er det uansett interessant at Tyskland nå krever store deler av sin gullbeholdning, som oppbevares i USA og i Paris, fysisk levert tilbake til Tyskland i løpet av de kommende årene. Tyskland trakk for øvrig det meste av sin gullbeholdning tilbake fra London allerede i fjor.

Blant finanskommentatorer ser man Tysklands skritt som et signal på hvor svekket tilliten mellom verdens ledende sentralbanker er. På den annen side pekes det også på det underlige forholdet at Tyskland og andre land med gullbeholdninger i USA, ikke får lov til fysisk å inspisere gullet. Dette bidrar naturligvis til spekulasjoner om hvorvidt gullet faktisk finnes, eller om det kun er i form av et stykke papir. Eller om det samme gullet er blitt solgt flere ganger til ulike kjøpere eller som garanti for dollaren.

Uansett spekulasjonene, så er det ingen tvil om at USAs økonomi er i ubalanse, og det i kombinasjon med dollaren som global reservevaluta, skaper problemer i verdensøkonomien. Etter sentralbankenes redningsaksjoner for det finansielle systemet i Europa og USA, snakker man nå om at det verste er over. Men tiden etter 1971 viser også at det internasjonale finanssystemet er basert på trykking av penger som ikke er knyttet til noen verdi utover den erklærte garantien fra den amerikanske regjeringen, og at det trykkes dollar i en slik grad at det driver matvare- og råvareprisene langt høyere opp enn de ellers ville ha gått. Tysklands enorme gullbeholdning og det at landet delvis vil føre den hjem, oppfattes som et ønske om en gardering dersom euroen skulle forsvinne på grunn av de store underskuddene på statsbudsjettene i de fleste andre land i eurosonen.

I oversikten for de nordiske landene fremgår det at Sverige, Danmark og Finland stadig har gullreserver. Norge er unntaket, og på Norges Banks hjemmeside kan man lese at hele gullbeholdningen, med unntak av 7 gullbarrer og noen gullmynter, er solgt unna. Men gull inngår ikke lenger i Norges Banks internasjonale reserve. I sin analyse av kapitalismen, hevdet Karl Marx at hvis mengden utstedte papirpenger for eksempel var det dobbelte av hva den burde være, så var konsekvensen at et pund sterling i reell verdi var blitt 1/8 unse gull, snarere enn ¼ unse. Med andre ord vil prisen på et pund nå være to pund.

Som en god venn uttrykte det: blant alle mineraler og metaller er gull det eneste som ikke har noen vesentlig industriell nyttefunksjon utover til smykker eller som investeringsobjekt når folk ikke lenger tror på sine regjeringer og politikere.