Etterlysning: Politisk klimalederskap

Akutt behov for lederskap. Slik kan man oppsummere budskapet fra den internasjonale Hafslund-konferansen om klima sist uke. «Det er ingen kunst å sette dristige politiske mål om å bli klimanøytral,» sa tidligere statsminister Göran Persson på Hafslund gård sist torsdag, mens han så på de norske toppolitikerne. «Kunsten er å foreta de dristige handlingene».

Göran Persson var bare en av de prominente gjestene som deltok på det internasjonale klimaseminaret arrangert av Hafslund, Bellona og Roma-klubben. Våre politiske ledere må våge å kommunisere risikoanalysene, sa Sir Nicholas Stern, som sto bak Stern-rapporten. Sannsynligheten for en fem graders oppvarming av kloden kan anslås til hele 24 prosent, viser trendforlengelsen av dagens utvikling. Temperaturøkninger i denne størrelsesorden vil lede til massive folkeforflytninger og dramatisk kamp om knappe vann- og jordressurser. Lærdommen vi kan trekke av dette, er at radikale klimatiltak må presenteres overfor befolkningen som en forsikringspremie. Selv hedonister og klimaskeptikere vil se fornuften i det.

Men konferansen viste dessverre nok en gang at det er en dyp avgrunn mellom det som forskningen, miljøbevegelsen og store deler av næringslivet fremhever som nødvendig og mulig, og våre politiske lederes handlingslammelse. Altfor mye av den politiske energien rettes nå mot å posisjonere seg i forkant av forhandlingene om en ny klimaavtale, og ikke om hva som kan gjøres her og nå. Selvsagt er det inspirerende når Bellona i en ny rapport viser fremtidsscenarier der produksjon av alger danner fremtidens drivstoff. På lengre sikt er det all grunn til å være teknologioptimist. Men som Ahlstom-direktøren Joan McNaughton sa på konferansen, etter deres egne erfaringer med å utvikle teknologi for rensing og lagring av CO2: «Teknologisporet kommer til å ta lengre tid, og bli mye dyrere enn politikerne forestiller seg». Det er nok å vise til den globale mangelen på silisium, stål og ingeniører, for å skjønne hva hun sikter til.

Som Göran Persson antyder, er Norge blant landene som kan få de største problemene med sin klimatroverdighet i perioden frem mot det viktige klima-toppmøtet i København 2009. Både stat og kommuner bestiller fortsatt bygg som er like energisløsende som tidligere, og nordmenn kjøper flyreiser og bensinslukende firehjulstrekkere som aldri før. På en konferanse i Arendal denne uken kom det frem at kommuner som gjerne ønsker å gå foran med strengere regulering av for eksempel privatbilkjøring og hytteutbygging, nøler på grunn av frykt for «karbonlekkasje» til nabokommunen. Dermed havner man i situasjoner som FN-byen Arendal, som på tross av sitt mål om å bli karbonnøytral, også denne sommeren inviterer til et internasjonalt race for de mest forurensende racerbåter som finnes.

Målet med hafslund-konferansen var å påpeke viktigheten av å få på plass bindende internasjonale klimaavtaler. Men mens alle venter på København 2009, har handlingslammelsen infisert våre hjemlige klimapolitikere.

Hver dag fattes beslutninger som bringer Norge lenger bort fra målet om kraftige kutt i utslippene av klimagasser, uten at man er klar over det. Som statsminister viste imidlertid Göran Persson at det er mulig å gjennomføre kraftige omlegninger i energipolitikken, med stor klimagevinst. I Storbritannia rakk Tony Blair å få vedtatt Climate Change Bill, med femårige klimabudsjetter fastsatt etter anbefaling fra et uavhengig klimaråd. Budskapet fra Hafslund og Arendal er at både stat og kommune trenger en handlingsregel for klimapolitikken.