EU kan vinne i kampen om økonomisk makt

For ikke lenge siden truet eurokrisen med å vende tilbake i en ny og verre versjon. Frykten bredte seg i de internasjonale markedene, og det ble spekulert på om Spania ville bli et nytt Hellas. Renten på de spanske statsobligasjonene økte kraftig, noe som førte til fall på børsen. Men ser man lenger fremover enn til avistitler og markedenes turbulente svingninger, så tegner det seg faktisk et helt annet bilde av Europas økonomi. Og fremtiden kan bli langt lysere enn mange tror. Rundt det globale bordet sitter faktisk Europa med overraskende gode kort på hånden i konkurransen med den gamle supermakten USA og oppkomlingen Kina.

EU kan overta plassen som verdens ledende økonomiske supermakt, mens Kina går forbi USA innen de kommende to tiår, viser Mandag Morgens analyse av forholdet mellom EU, USA og Kina. Analysen er utarbeidet på grunnlag av intervjuer med eksperter i Washington, Brussel og Singapore, og omfatter også elementer fra en rekke analyser som er utarbeidet av europeiske og amerikanske tankesmier om forholdet mellom Beijing, Brussel og Washington.

Stormakten USA står nå foran en truende gjeldskrise som i de kommende årene vil kreve store ofre fra amerikanernes side, og som vil holde forbruket nede. Det vil føre til lav amerikansk vekst, svake offentlige finanser og tøffe tider for USAs allerede kriserammede middelklasse.

I tillegg er USA låst i en dyp, politisk ledelseskrise. Den nettopp igangsatte presidentvalgkampen viser hvordan demokratene og republikanerne låser hverandre til et verdensfjernt verdipolitisk oppgjør som blokkerer for en seriøs diskusjon om hvordan USA skal få redusert sin betydelige offentlige gjeld, som sammen med et høyt nivå på privatgjelden kan føre til at Kina og andre investorer i amerikanske statsobligasjoner løper hylende vekk. Dette er et scenario som fremtredende økonomer i Washington ikke oppfatter som urealistisk.

Samtidig har Kina prestert en årlig vekst på ti prosent i det siste tiåret. Men dampen forventes å gå ut av Kinas voldsomme vekst i de kommende årene, og folkerepublikken er i ferd med å slå inn på en ny, og for Vesten mer spiselig politisk økonomisk kurs, med fokus på økt innenlands forbruk, sosial velferd og ressursmessig bærekraft. Samtidig står Kinas makthavere i det monolittiske kommunistpartiet selv foran ledelsesmessige utfordringer, som vil vokse betydelig i takt med at Kinas 1,3 milliarder innbyggere vil stille stadig sterkere krav om politisk og økonomisk frihet.

Europa har på tross av finanskrisen holdt fast ved de ambisiøse klima- og energimålsetningene som ble vedtatt i 2008, og er derfor bedre rustet til å møte fremtidens ressursøkonomi, i tillegg til at de massive, tyskinspirerte innstrammingene i både euro- og ikke-euroland har gjort det klart at europeerne faktisk mener alvor med å redusere statsgjelden. Ved å etablere de gigantiske krisefondene EFSF og ESM, med over 3.500 milliarder kroner i garantier, har eurolandene markert at de ikke vil la noe euroland havne i en slik situasjon at de blir tvunget til å forlate euroen. Selv om den globale konkurranseevnen er svært skjevt fordelt mellom de euroepiske landene, med Tyskland og Hellas som ytterpunktene på hver sin fløy, tyder alt på at Europa sett under ett vil kunne fastholde sin sunne handelsbalanse overfor USA og Kina. USA er derimot på en farlig underskuddskurs i varehandelen med Kina og Europa.

Men det gjenstår for Europa å løse sin store ledelsesmessige utfordring, dersom man skal klare å innta en ledende rolle i den nye verdensordenen. De europeiske stats- og regjeringssjefer må i høyere grad enn tilfellet er nå, koordinere EUs handels- og utenrikspolitikk, samtidig som man må sikre at de planlagte ressurs- og velferdsreformene fortsetter uavhengig av antatte politiske maktskifter i for eksempel Frankrike og Hellas i begynnelsen av mai, og senere i Italia.

Vesten på defensiven

Europas og USAs forhold til Kina er ikke bare et tema som holder eksperter og tankesmier opptatt med å utarbeide langsiktige prognoser. Det er også et brennhett tema i presidentvalgkampene i Frankrike og USA, som for øyeblikket har satt den politiske beslutningsprosessen i pausemodus både i Washington og Brussel. Lave kinesiske lønninger og produksjonskostnader gjør Vesten vondt i konkurransen.

Både den franske presidenten Nicolas Sarkozy og hans amerikanske kollega Barack Obama snakker om å beskytte innbyggerne mot konkurransen fra Kina og om å snu trenden med å flytte industriarbeidsplasser ut av landet. Som Obama har formulert det: «Man vil undersøke urettferdig handelspraksis i land som Kina.»

Presidenten har gjort det klart at han vil bruke det amerikanske skattesystemet til å sikre at trafikken av arbeidsplasser går fra Kina og andre land og tilbake til USA. Han utdypet dette da han i februar valgte å besøke låsprodusenten Master Lock i Milwaukee, Wisconsin. Master Lock blir oppfattet som en mønsterbedrift, fordi den har flyttet 100 produksjonsarbeidsplasser fra Kina og tilbake til USA.

I Frankrike håper Nicolas Sarkozy, på tross av valgresultatet i første omgang, på fem nye år som landets president. Han har også gjort konkurransen fra Kina til et hovedtema. Det sentrale elementet i Sarkozys strategi for å skape nye industriarbeidsplasser er en plan om å øke momsen samtidig som han reduserer arbeidsgiveravgiftene på lønningene. På europeisk plan har han snakket om en proteksjonisme i form av en såkalt kjøp-europeisk-lovgivning. Sarkozy formulerte det slik på et valgmøte og med direkte adresse til Kina: «Europeerne sier ja til frihandel, men nei til konkurransevridning.»

Det økonomiske tigerspranget

I Europa og USA strides økonomer, historikere og andre lærde om hvorvidt Kina blir verdens største økonomi om 10 år eller om 20 år. Ingen tviler på at det vil skje, og det vil innvarsle en ny epoke i verdenshistorien. Verdens økonomiske sentrum vil i fremtiden befinne seg i Asia, og Europa og USA vil i økende grad vende seg mot henholdsvis øst og vest for å forholde seg til de økonomiske, politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av «The Global Shift», som tankesmien Transatlantic Academy kaller utviklingen (se tekstboks).

368 år etter Ming-dynastiets undergang i 1644, er Kina i ferd med å gjenerobre rollen som Midtens Rike. Dette er en rolle som han-kinesiske imperier har inntatt tidligere i historien, men i løpet av de siste tre århundrer har inntrenger fra Mongolia, Mandsjuria, Japan, Europa og USA, i tillegg til Mao Zedongs kulturrevolusjon, holdt kineserne unna den globale innflytelse som deres enorme antall og betydelige driftighet skulle tilsi.

Den indiske økonomen Arvind Subramanian, som er senior fellow ved Peterson Institute for International Economics, er en av de internasjonale ekspertene som mener at Kinas økonomiske dominans i den globale økonomien vil inntreffe tidligere enn politiske ledere i USA og Europa liker å tenke på.

– Uansett om man ser på BNP, handel eller økonomisk styrke utad, vil Kina i 2030 være like dominerende som Storbritannia var det på 1870-tallet, og svært nær den dominansen USA hadde kort tid etter 2. verdenskrig, sier Subramanian til Mandag Morgen.

Mens USA og EU gjennomlever den verste økonomiske krisen på 80 år, har Kina presentert vekstrater som vestlige politikere bare kan stirre misunnelig på. Siden 2002 har den kinesiske økonomien vokst med cirka ti prosent årlig, og i 2011 rundet det kinesiske brutto nasjonalprodukt 5.300 milliarder euro, ifølge IMF. Det er riktignok fremdeles et stykke igjen til EUs 13.700 milliarder euro og USAs 11.500 milliarder. Men selv om Kinas vekstrater blir redusert i forhold til de siste ti årene, tyder alt på at landet vil ha verdens største økonomi rundt 2030.

Selv om den kinesiske veksten blir mindre i de kommende år, vil den stadig være langt høyere enn det man kan prestere i USA og Europa. Den økonomiske krisen har slått luften ut av de vestlige vekstmodellene, som i stor grad har vært basert på lån. Nå er den store gjelden blitt en byrde. Mens Kina i 2010 hadde en offentlig gjeld på 34 prosent av brutto nasjonalprodukt, var de tilsvarende tallene for EU og USA henholdsvis 80 og 94 prosent.

I EU er imidlertid situasjonen den at det bare i de verst tenkelige tilfellene er mulig at denne gjelden vil øke. I Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia har man for alvor begynt å gjennomføre de innsparingene og reformene som er nødvendig for å sanere statsfinansene og til syvende og sist gjenvinne markedenes tillit. Ingen av disse landene er i mål ennå, og i de siste ukene har rentene på særlig spanske statsobligasjoner beveget seg feil vei.

Denne politikken fører til redusert vekst, noe som kommer i tillegg til en annen stor utfordring i Europa: Eldrebølgen. Europas befolkning eldes, og i 2030 vil 24 prosent av europeerne være over 64 år. Dette krever velferdsreformer, og EU kan komme til å måtte revurdere sin innvandringspolitikk for å skaffe ung arbeidskraft fra andre land.

Den amerikanske gjelden

Demografien er ikke i samme grad et problem for USA, der unge immigranter bidrar til å redusere gjennomsnittsalderen. Således vil kun 17 prosent av befolkningen være over 64 år i 2030. På den annen side er det ikke noen umiddelbar utsikt til at man kan få lagt lokk på en stor og stadig økende gjeld. Den offentlige gjelden nådde i 2011 opp til 100 prosent av BNP, og IMF legger til grunn at den øker til 115 prosent innen 2016. Store deler av denne gjelden er tatt opp i Kina, noe som fører til at kineserne får stor innflytelse på USAs videre muligheter til å låne penger.

Simon Johnson, som er professor ved MIT, er også sterkt kritisk til den amerikanske gjeldsoppbyggingen, og tidligere i april gav han ut boken «White House Burning», der han hevder at Washingtons problem med å ta tak i problemet med den høye gjelden, til syvende og sist vil ramme vanlige amerikanere i form av færre arbeidsplasser, lavere levestandard, økt ulikhet og – som en siste utvei – avvikling av offentlige ytelser som i dag anses som naturlige.

– Det store problemet i USA er at verken republikanerne eller demokratene vil forholde seg til det faktum at man blir nødt til å ha inntekt – altså skatter – for å kunne finansiere de offentlige utgiftene. USA kan ikke fortsette med å finansiere sine offentlige utgifter ved å låne penger. På et eller annet tidspunkt begynner markedene å kreve høyere renter, sa Johnson da han nylig presenterte boken.

Kinas eksport er USAs hodepine

Kinas sterke vekst er et resultat av at økonomiske reformer på 1980-tallet gjorde Kina mer markedsorientert. Landet har opplevd en massiv eksportboom, og lave lønninger og produksjonsomkostninger har gitt Kina et enormt overskudd på handelsbalansen med EU og USA. EU tar tilbake noe av dette underskuddet i handelen med USA, som derfor står tilbake som den mest utsatte av de tre økonomiene. Det har ført til at USA har et samlet underskudd på varehandelen med EU og Kina på 2.000 milliarder euro i perioden fra 1999 til 2009 (se figur).

Mens USA og Europa er hemmet av gjeld og svak konkurranseevne, står Kinas kommunistiske ledelse overfor andre, men minst like alvorlige utfordringer. I løpet av de kommende tiår vil Kinas såkalte «demografiske dividende» – en befolkning som på grunn av ettbarnspolitikken har hatt en relativt lav gjennomsnittsalder – gå over til å bli et eldreproblem. Og på samme måten som i Europa vil dette medføre økte offentlige utgifter.

I tillegg har Kina for alvor oppdaget at landets aktuelle vekstmodell, som i stor grad er basert på lave energipriser og høye miljøkostnader, gir et tilbakeslag i form av mangel på vann og økende råvarepriser. Minxin Pei, kinesisk professor ved Claremont Mckenna College i USA, viser til at vann- og luftforurensning i dag tar livet av 750.000 mennesker hvert år i Kina, og at de sammenlagte miljøkostnadene utgjør hele åtte prosent av det kinesiske BNP. Ifølge professoren anslår de kinesiske myndighetene selv at de blir nødt til å investere 1,5 prosent av BNP årlig i miljø- og klimatiltak.

Europa, USA og Kina står overfor svært ulike utfordringer i de kommende to tiårene.

Kina skal tilgodese den voksende middelklassens stadig mer intense forventninger til personlig frihet, i tillegg til at landet må bruke betydelige økonomiske krefter på å få flere hundre millioner fattige bønder med på moderniseringsprosessen.

USA må gjenskape den fastfrosne sosiale og geografiske mobiliteten i den brede middelklassen, som i mer enn et tiår har levd over evne med stadig økende privatgjeld og stadig redusert reallønn. Middelklassen er den avgjørende vekstmotoren i det amerikanske samfunnet, og denne motoren vil det ta tid å få opp i turtall igjen i løpet av de kommende år.

I Europa står man overfor store utfordringer, både hva angår reformering av velferdsstatene og med å skape ny vekst. Men Europa har den avgjørende fordel at det blant regjeringspartiene i hele EU er politisk enighet om at en gjenoppretting av de offentlige finansene, både ved hjelp av sparing og økte skatter på boliger og ressurser, må gå hånd i hånd med investeringer innen forskning og utvikling for å skape grunnlag for ny vekst. Enigheten omfatter erkjennelsen av at en modernisert, sosial markedsøkonomi med stor eksport best tjener Europa i den globale konkurransen. Det er en erkjennelse som verken er kommet til Beijing eller Washington.