Euroens diskré generalstab

«I guess you guys have to be creative here». Dette var et klart understatement fra USAs president Barack Obama da han tok en fortrolig prat med den tyske forbundskansler Angela Merkel under G20-møtet i Cannes for to uker siden.

Selv om EU består av 27 i prinsippet likeverdige stater, og selv om Lisboa-traktaten regulerer det meste av det europeiske samarbeidet, er den økonomiske utviklingen i Europa en organisk prosess der innflytelsen tilfaller den eller de aktørene som både økonomisk og politisk engasjerer seg i å utnytte mulighetene i det felles traktatgrunnlaget og i de løpende beslutningsprosessene.

Det gjør Tysklands Angela Merkel og den franske president Nicolas Sarkozy akkurat nå. Sammen med EU-presidenten Herman van Rompuy, bestemmer de nesten eneveldig farten i Europa. Uanhengige observatører har begynt å omtale dem som Europas politbyrå, samtidig som kommisjonsformann Jose Manuel Barroso i forrige uke advarte mot utviklingen av et «direktorat» innen det europeiske samarbeidet.

– En splittet union vil ikke fungere. En union dominert av en usunn maktbalanse eller et slags direktorat, er uholdbar, og vil ikke fungere på lang sikt, sa Barroso.

Thomas Klau, som er ekspert ved European Council on Foregin Relations i Paris, påpeker at Tysklands, Frankrikes og EUs politiske frontfigurer etter tre års krise har oppnådd en dypt og detaljert innsikt i materien for håndtering av gjeldskrisen.

– Det er på ingen måte snakk om at Merkel og Sarkozy bare dukker opp på slutten for å undertegne et papir som embetsmennene har forelagt dem. De er i stor grad selv en del av den kreative, politiske løsningen som har tvunget seg frem på grunn av krisen. Og det er de som treffer beslutningene, sier Klau til Mandag Morgen.

Rundt seg har de tre toppolitikerne samlet en krets av tyske, franske og andre europeiske toppembedsmenn, som i stadig større grad utgjør en slags tverrgående generalstab i eurosamarbeidets førerbunker.

Det er disse økonomene, historikerne og filosofene som fra sine baser i Berlin, Paris, Brussel og Frankfurt, leverer de analysene, beregningene og løsningsforslagene som er krumtappen i den aktuelle styringen av krisen og de omfattende politiske initiativ som er blitt vedtatt for å hindre svekkelse av statsfinanser og banksektoren i eurolandene og i resten av EU.

Disse 10 herrene spiller helt avgjørende roller, uansett om det dreier seg om å tvinge gjennom strukturreformer i uvillige medlemsland, beregne kapitalbehovet for kriseinngrep, forberede fremtidens regulering av den kriserammede finanssektoren eller å planlegge euroens og Den europeiske sentralbankens rolle i verdensøkonomien (se tekstboks).

Og det er disse 10 som diskré står i kulissene når presse og offentlighet får lov til å ta en kikk inn til toppmøtene. De er de politiske ledernes likeverdige sparringpartnere når initiativ og møter skal forberedes.

– Det man kan si om dem, er at de alle er svært effektive og ekstremt hardt arbeidende. De fire tyske embetsmennene har alle vært involvert i den politiske prosessen i Brussel fra et tidlig tidspunkt i sine karrierer. Men allikevel passer ikke de klassiske stereotypene om «tyske hauker» og «franskmenn som vil angripe den europeiske sentralbankens uavhengighet» på disse menneskene. De er langt mer pragmatiske, sier Thomas Klau.

Den fransk-tyske aksen

Nærmest makten av de ti finner man Nikolaus Meyer-Landrut og Xavier Musca, rådgivere for henholdsvis Angela Merkel og Nicolas Sarkozy.

Den 51 år gamle Xavier Musca, som er generalsekretær i Elysées-palasset, og i kraft av det er Sarkozys nærmeste rådgiver, blir av mange oppfattet som en helt sentral aktør i den aktuelle, politiske utviklingen. Musca er en liten, vennlig utseende mann som ikke går av veien for helt personlig å forklare pressekorpset som omgir den franske presidenten hvordan detaljene i de kompliserte euroforhandlingene henger sammen. Sarkozy har selv uttalt at Musca har en beroligende virkning på Merkel, som ellers kan bli litt urolig i møter med den svært aktive franske presidenten. Ifølge den franske avisen Le Monde var Musca mannen bak ideen om å utstyre det europeiske redningsfondet EFSF med en banklisens, slik at fondet kunne låne ubegrenset i Den europeiske sentralbanken ECB. Dette var imidlertid en idé Merkel ikke kjøpte. Tyskerne fryktet at ECB på denne måten kunne ende opp med å finansiere alle de gjeldstyngede eurolandene, og at det til syvende og sist kunne føre til økt inflasjon i hele Europa.

Muscas motstykke i Berlin, Nikolaus Meyer-Landrut, var i begynnelsen av 2011 opphavsmannen til de tyske planene om en harmonisering av skatte- og sosialpolitikken i Europa. Det er dette utspillet som ligger til grunn for den såkalte europluspakten. Forslaget ville for bare få år siden vært helt utenkelig innen EU, fordi de to områdene ble sett på som eksklusivt nasjonale kompetanseområder – også av Tyskland selv.

Den sterke presidenten

Tyskland og Frankrike er på kollisjonskurs om ECBs fremtidig rolle, men eurosonens to lederstater er imidlertid helt enige om at den politiske styringen av eurokrisen ligger best i hendene på Ministerrådets faste formann, Herman van Rompuy. Under toppmøtet 26. og 27. oktober ble hans rolle ytterligere utvidet, da han ble utnevnt til fast formann for Eurogruppen, som for fremtiden skal holde minst to faste toppmøter hvert år. Dette understreker den tendensen som har vært dominerende de siste årene: At det er i EUs ministerråd at den sentrale, politiske beslutningsmyndigheten skal ligge, mens EU-kommisjonens rett til å ta politiske initiativ i økende grad blir rent formell.

van Rompuys nærmeste rådgivere er hans kabinettsjef, den svært erfarne belgiske toppdiplomaten Francis van Daele, som er blitt en viktig sparringspartner for van Rompuy, som for alvor er i ferd med å gå inn i rollen som den store, europeiske kompromissmaker. Dette skyldes ikke minst at han ikke på noen måte later til å ha noe stort, personlig markeringsbehov, noe man slett ikke kan si om hans erkerival i Brussel, kommisjonslederen Jose Manuel Barroso.

van Daele, som er utdannet filosof, er på lik linje med van Rompuy velsignet med betydelig humoristisk sans, og han har avvist at det skulle kunne oppstå problemer mellom van Rompuy og Barroso, med følgende bemerkning: «Romerriket fungerte bedre med to senatorer enn med en keiser».