Europa frakjørt i spillet om Afrika

2010-almanakken til Sør-Afrikas president, Jacob Zuma, gir en indikasjon på nye tider. April: Brasilia. Juni: New Dehli. Begynnelsen av august: Moskva. Slutten av august: Beijing.

Afrikas største økonomi vender seg stadig mer mot de såkalte BRIK-landene– Brasil, Russland, India og Kina. Det gjør også resten av kontinentet. Europa og USA, som tradisjonelt har vært Afrikas viktigste handelspartnere, såvel som strategiske partnere, bistandsdonorer og investorer, møter nå sterk konkurranse fra de store utviklingslandene i Asia og Latin-Amerika. Ikke bare BRIK-landene, men også Saudi Arabia, Tyrkia, Malaysia, Indonesia og en rekke andre fremvoksende økonomier blir stadig mer tilstedeværende på det afrikanske kontinentet.

– I sammenheng med at økonomisk makt flytter seg fra vest til øst, ser vi at Europa vil spille en mindre rolle i Afrika fremover, og de fremvoksende økonomiene blir viktigere. Disse landene trenger energi, mineraler og eksportmarkeder. Det finner de i Afrika, sier Mzukisi Qobo, leder for forskningsprogrammet «Emerging powers and Africa» ved South African Institute of International Affairs.

En fersk rapport fra UNCTAD viser at ikke-afrikanske utviklingsland sin andel av varehandel med Afrika har steget fra 8 prosent i 1985 til 29 prosent i 2008. EUs andel av handelen har gått ned fra 55 prosent til 40 prosent i den samme perioden. Samtidig har handelen mellom afrikanske land økt. For første gang i moderne afrikansk historie står dermed utviklingsland for en større del av handelen enn EU. Utviklingsland står også for en stadig større andel av utenlandske direkteinvesteringer i afrikanske land.

Det er spesielt tre faktorer som bidrar til den økte økonomiske samhandlingen mellom afrikanske land og andre store utviklingsland.

• Energi: I både vest- og sentral-Afrika er det enorme oljeressurser. I Asia har energibehovet steget kraftig det siste tiåret. Kina økte oljeforbruket med 100 prosent og India med 50 prosent mellom 1996 og 2006.
• Nye eksportmarkeder: Afrika sør for Sahara har det siste tiåret opplevd en voldsom økonomisk vekst. En voksende middelklasse danner marked for import av billige forbruksvarer fra andre utviklingsland som trenger å modernisere egen økonomi.
• Finanskrisen: Europa og Nord-Amerika er langt hardere rammet av krisen enn de fremvoksende økonomiene og utviklingsland.

Kamp om råvarene

17 afrikanske land feirer i år 50 år med selvstendighet. Afrika er ikke lenger Europas tumleplass, og heller ikke et ideologisk sjakkbrett for USA og Sovjetunionen, som under den kalde krigen. Økonomisk vekst, stadig flere demokratiske og stabile regimer og en voksende middelklasse vitner om en lysere fremtid for et kontinent som lenge har vært fast leverandør av dystre overskrifter. Et nett av nye og forsterkede forbindelser brer seg utover kontinentet (se kart helt nederst på siden). Kina kjøper olje av Angola, Sudan og Nigeria. India styrker sitt forhold og handler stadig mer med de østafrikanske landene, særlig Kenya, Mosambik, Tanzania og Mauritius. Russiske gruveselskaper utvinner mineraler i Guinea og Sør-Afrika.

– Det er de oljeproduserende landene, særlig Nigeria, Angola og Sudan, samt land med store mineralforekomster, som Den demokratiske republikken Kongo og Kongo-Brazaville, som tjener mest på denne utviklingen. Sør-Afrika også, men det handler mest om at landet er en inngangsport for eksport til hele det afrikanske kontinentet, forklarer Mzukisi Qobo.

Det er nemlig fortsatt råvareeksport det går i for afrikanske land, slik det har vært siden kolonitiden. Og handelen med de andre utviklingslandene er enda mer preget av nettopp dette, enn handelen med EU. Så mye som 90 prosent av afrikansk varehandel med ikke-afrikanske utviklingsland er råvarer, mot 75 prosent med EU (se figur).

– Hvis det fortsetter slik, vil det være til hinder for økonomisk utvikling i form av diversifisering av det økonomiske grunnlaget. Men dette er jo den situasjonen Afrika har vært i hele veien i sin handel med Vesten, sier Qobo.

Kinesisk utviklingsmodell

– Det er en tradisjonell nord-sør-relasjon som nå kommer til syne i samhandlingen med de store utviklingslandene, sier Elling Tjønneland, forsker ved Christian Michelsens Institutt (CMI), som har spesialisert seg på Kina i Afrika.

Han mener at de nye handelsmønstrene likevel kan vise seg å være lukrative, ikke minst fordi den økte interessen betyr at afrikanske land får styrket sin forhandlingsposisjon ved å ha flere de kan spille ut mot hverandre. Han tror også at Kinas utviklingsmodell, som de nå overfører til de oljeproduserende afrikanske landene, kan ha sine fordeler.

– Kineserne gjør nå det samme som Japan gjorde overfor Kina på 70- og 80- tallet. De kjøper olje og betaler med å bygge infrastruktur. De investerer i veier, jernbane og kraftutbygging, sier Tjønneland.

– Kinesiske selskaper har en tendens til å knytte sitt engasjement opp til kjøp av kinesiske varer og tjenester og til å ikke benytte seg av lokal arbeidskraft. Men det er det jo også opp til de enkelte landene å regulere. Det har vist seg at kineserne er tilpasningsdyktige. I Sør-Afrika er det for eksempel strenge reguleringer på hvordan utenlandske aktører kan drive forretning, men kinesiske selskaper er der likevel.

– Kina har et prinsipp om at de skal få hjulene i gang og ikke blande seg inn i indre politiske forhold. Men også kineserne er opptatt av stabile rammevilkår og vil vegre seg mot å investere i olje i Niger-deltaet hvis de vil bli utsatt for piratangrep, eller gi lån til et afrikansk regime som putter pengene i egen lomme, sier Tjønneland.

Kina har blitt en global supermakt og må i økende grad forholde seg til problemstillinger som følger av en slik rolle. Det så vi klart i Sudan, hvor Kina først holdt en beskyttende hånd over regimet og ønsket lite internasjonal innblanding, men hvor de til slutt måtte være med å legge til rette for at FN kunne sende inn fredsbevarende styrker.

Helt sentralt i den nye interessen for Afrika, står oljen. Ni prosent av verdens oljereserver og åtte prosent av verdens gass befinner seg under afrikansk jord og hav, ifølge British Petreoleum. I dag står afrikanske oljeeksportører for 30 prosent av Kinas import av olje, og for om lag 20 prosent av USAs oljeimport – det er mer enn Midtøsten leverer.

Det er flere grunner til at afrikansk olje er ettertraktet:

• Geopolitikk: USA og flere andre land, også i Asia, forsøker å redusere sin avhengighet av olje fra Midtøsten. Da er afrikanske land kjærkomne alternativer.
• Forhandlingsmakt: De fleste afrikanske oljeeksportører er relativt ferske og har lav ekspertise. Dette gjør at de stiller svakere i forhandlinger, noe som er gunstig for importører.
• Stabilitet: Afrikas to største oljeprodusenter, Angola og Nigeria, har blitt ferdige med henholdsvis borgerkrig og militærregime, og er nå ansett som mye sikrere land å operere i enn på 90-tallet

Afrika har også massivt potensial for utvinning av fornybar energi. Vannkraftverket Grand Inga i Den demokratiske republikken Kongo, som snart skal bygges ut, blir verdens største. Etter planen skal det bygges en rørledning som kan føre strøm helt opp til Europa. Det tyske selskapet TREC planlegger et gigantisk solcelleanlegg i Sahara ørkenen, mens kinesiske Suntech nylig signerte en avtale om utbygging av solenergi i Sør-Afrika.

Etterlyser norsk interesse

Også Norge er med på kappløpet. Både Statkraft og Statoil har fått øynene opp for Afrika. Angola sto for 30 prosent av Statoils samlede internasjonale produksjon i 2009. Statkraft er med på vannkraftutbygging i blant annet Uganda. Men utover kraftsektoren, henger norske bedrifter etter, mener Kjell Roland, direktør i Norfund, Statens investeringsfond for bæringsvirksomhet i utviklingsland.

– Vi har brukt mye tid de siste par årene på å forklare norske investorer at deres forestilling om både risiko og fortjenestemuligheter i Afrika sør for Sahara er veldig preget av situasjonen slik den var for 10-20 år siden, med lav vekst og ustabile regimer. Mange av disse landene har hatt årlige vekstrater på opptil sju prosent og har i dag et mye bedre og robust næringsliv. De fører en forutsigbar økonomisk politikk, har fått ned mye av statsgjelden og er opptatt av å tiltrekke seg utenlandske investorer, sier Roland, som etterlyser mer Afrika-interesse fra norske bedrifter.

– Andre sektorer enn kraftsektoren burde komme på banen, særlig finans. Oljefondet og private equity-fond er jo nesten helt fraværende i land utenfor OECD, sier Norfund-direktøren.

Internasjonale aktører har fått øynene opp for den afrikanske finanssektoren. Kinas største enkeltinvestering i Afrika var da Industrial and Commercial Bank of China,.kjøpte opp 20 prosent av Sør-Afrikas største bank, Standard Bank. I forrige uke annonserte verdens største bankgruppe, britiske HSBC, sine intensjoner om å kjøpe 70 prosent av aksjene i Sør-Afrikas fjerde største bank, Nedbank. Beslutningen kom som følge av at HSBCs kinesiske kunder er på jakt etter finansieringskilder i Afrika.

– Europeere bruker mye tid på å forelese

De forsterkede båndene mellom afrikanske land og de store utviklingslandene, går ikke kun på handel og investeringer. Afrikanske land mottar også stadig mer bistand fra land utenfor OECD. Faktisk har det vært en dobling fra 300 millioner dollar i 2000 til 604 millioner i 2008, ifølge UNCTAD. Kina står for 83 prosent av denne bistanden. Det er gjerne de samme landene som nyter godt av handel som også mottar bistanden – oljeeksportørene. Også politisk strategisk viktige land som Egypt, Marokko og Sør-Afrika mottar en mye bistand. Men Kina er til stede med bistand i form av infrastrukturprosjekter over nesten hele kontinentet.

Qomo ved South African Institute of International Affairs tror at årsaken til at mange afrikanske land velger å orientere seg mot Asia, er at de er lei av betingelser og føringer fra Europa og USA.

– Afrika sør for Sahara trenger fortsatt bistand, og lederne bryr seg egentlig ikke om hvor pengene kommer fra. Det viktigste er at de får politisk handlingsrom. Mange afrikanske ledere ser på forholdet til de andre utviklingslandene som genuine likeverdige partnerskap. Europeere bruker mye tid på å forelese om hvordan man skal styre et land, sier Qomo, som også poengterer at det er mange potensielle fallgruver ved disse nye forbindelsene.

– Det er godt mulig at de ressursene som tilføreres Afrika ikke kommer de fattige til gode. Et annet faremoment er at man overutnytter sårbare ressurser.

Som tallene for handel og bistand indikerer, er det en rekke afrikanske land som ikke er spesielt interessante for de store utviklingslandene. Qomo mener det er viktig at Europa opprettholder sine bånd med disse, slik at de ikke blir hengende enda lenger etter i utvikling.